Mye rart flyr på fløyene

Rødt-ledelsen gikk en tur på stien og søkte underskogens uro.

«Denne lista, altså. Den er hesteskoteorien.»

Dette skrev en bekjent til meg her om dagen. Jeg klikket meg inn på listen han refererte til og, jammen hadde han et poeng. Jeg, som flere ganger og med en viss ertelyst har referert til denne «teorien», fikk alle mine lumske fordommer oppfylt. For her var de, nær sagt alle sammen.

Dette skal vi komme tilbake til, men først en liten omvei. Spørsmålet er: Hvor stort må et fenomen være før det er verdt en kommentar eller omtale i landets største avis? Nettet flommer over av de underligste påfunn og fellesskap, og hvis alle disse skulle fått oppmerksomhet, hadde det blitt lite tid til annet.

Vi i menings- og analyseindustrien har slike diskusjoner hele tiden, for vi vil jo helst ikke bidra til å gi alskens små og sære nett-rariteter unødvendig oppdrift eller (for å si det mer høystemt) legitimitet. Men undertiden kan slike overveielser føre til at barokke fenomener i mer enn armlengdes avstand til den allmenne fornuft går under radaren, og får vokse og gro uten at noen helt forstår hva som foregår.

Og rett som det er kan det vi trodde tilhørte nettets tussmørke med ett dukke opp i hovedstrømmen, mens vi klør oss i hodet og spør oss hva i alle dager det var som skjedde. For helt i ytterkanten av meningskorridoren, langt nede i kommentarfeltene, og blant de morskeste møteplagerne i sosiale medier, skjer det undertiden ting som kan svelle, og svelle. Og plutselig befinner Amerikas mest bisarre milliardær og reality-TV-«stjerne» seg i det ovale kontor, attpåtil i sjefsstolen – som verdens mektigste mann. Hva skjedde? Hva traff oss? Hvorfor så vi ikke dette komme?

Uten sammenligning for øvrig, for øvrig, for nå kommer vi til listen min venn tipset meg om, og her er vi helt i ytterkanten, noen vil si på utsiden av ytterkanten. La meg forsøke å forklare:

På nettstedet steigan.no – en side for folk med alternative teorier om hvordan verden egentlig er skrudd sammen, styrt av den gamle formannen i det kraftrevolusjonære 70-tallspartiet AKP (ml) – dukket den smått legendariske Trondheims-kverulanten Trond Andresen nylig opp. Denne gangen med et opprop til støtte for en annen kverulant, læreren og utholdenhets-debattanten Hans Olav Brendberg – som tidlig på 2000-tallet ble vedtatt ekskludert fra partiet Rødts forløper Rød Valgallianse fordi han ikke «skilte godt nok mellom antisionisme og antisemittisme».

Alle som mot formodning ønsker å fordype seg i denne feiden langt inne i den norske venstreradikalismens labyrintiske irrganger, kan ty til Kamerat Google. Men vi kan kort si at saken var et haraball i de kretser. Brendberg rakk å melde seg ut før han ble kastet ut, og så radikal og omstridt var karen, at selv den gamle (og selv temmelig radikale) AKP-sjefen Tron Øgrim parlamenterte for at han ikke hadde noe i den revolusjonære rørsla å gjøre.

Vel, Andresen – kjent for gjentatte ganger å ha møtt opp i Trondheims 1. mai-tog med et hjemmelaget skilt med påskriften «Det stadige gnålet om antisemittisme er en avsporingstaktikk» (han er, som det fremgår, selv en noe omstridt type) – ønsker å rehabilitere sin gamle venn Brendberg. Oppropet ble stilet til partiet Rødts leder Bjørnar Moxnes, som ble bedt om å ta et oppgjør med «ryktespredninga og stemplinga» av Brendberg, som ifølge Andresen « har blitt bakvasket og marginalisert som bidragsyter i samfunnsdebatten, dessverre også i Rødt.»

I seg selv er Andresens utfall mot Rødt og Moxnes knapt verdt et tastetrykk. Det er ikke første gang, for å si det slik. Men det virkelig interessante denne gangen er underskriverne av oppropet. For på denne lista forbindes ytterste venstre med sine antatt hovedfiender på ytterste høyre – helt i tråd med den nevnte «hesteskoteorien» – nemlig at den politiske høyre-venstre-skalaen krummer seg på endene, slik at ytterpunktene på hver side står nærmere hverandre enn det de gjør med det politiske sentrum, der de fleste av oss befinner seg.

For ikke bare er en god slump gamle Rødt-medlemmer, deriblant eks-formann Steigan, blant underskriverne. Nei, her finner vi også karakterer som «partilederen» Hans Jørgen Lysglimt Johansen, som blant annet har den Holocaust-refererende tweeten «Hvor mange ble gasset? Ingen.» på CV-en, og aller ytterste høyre-skribenten Johan Slåttavik, som i et blogginnlegg i fjor selv opplyste om at han «aldri tatt avstand fra handlingene til Anders Behring Breivik». I tillegg til gamle kommunister av ulike sjatteringer, et par aktivister på kunstfeltet, og gjengangere som trimdronningen Kari Jaquesson og leserbrev-veteranen og musikeren Lars Birkelund.

Som sagt: Dette er så langt unna hovedstrømmen man kommer i norsk offentlighet, og hesteskoteorien har så visst sine klare svakheter. Det er svært lett å forstå at mange i Rødt-sfæren vil ha seg frabedt å bli slått i (nesten)-hartkorn med høyreradikalere, selv om de også forenes i en del viktige spørsmål, som i motstanden mot EU, mot «elitene», mot liberal markedsøkonomi, osv.

For på andre felter er de hverandres rake motsetning.

Det sier seg selv at dette ble ugreit for Rødt-leder Moxnes, som ellers opplever tidenes medvind. I de siste par årene har partiet gjennomgått en oppsiktsvekkende metamorfose, og Rødt fremstår nå med en viss troverdighet som noe annet enn forløperne AKP og RV. Borte er truende gammelkommunisme og voldelige revolusjonsfantasier, og partiet frontes nå av unge, velformulerte og, skal vi si, normale kandidater som surfer på den politiske floa og gir klare svar der andre vikler seg inn i kronglete resonnementer. Men som listen viser, mangler det ikke på omstridte elementer i partiets bakre rekker; folk som uten omsvøp gjør felles sak med det mange i Rødt anser som selve hovedfienden – og det i sammenheng med en av de mest uhyggelige tendenser til alle tider: Antisemittismen.

Derfor er det oppløftende at partiets respons slår utvetydig fast at Rødt ikke aksepterer antisemittisme og karakteristikker av jøder generelt. Med partisekretær Benedicte Pryneid Pedersens presise ord: «La meg understreke at Brendberg ikke er medlem i Rødt, aldri har vært det og at slike holdninger Brendberg har forfektet ikke er forenlig med medlemskap i partiet.»

I Storbritannia er arbeiderpartiet Labour under radikaleren Jeremy Corbyns ustø ledelse i sentrum for en voldsom debatt om antisemittisme og antijødiske holdninger innad i partirekkene. I Norge må vi altså mye, mye, lenger ut på fløyen for å finne noe lignende.

For selv om Hans Olav Brendberg – en mann som poserer med en ananas på profilbildet sitt på Facebook; en direkte referanse til den sterkt omstridte franske komikeren Dieudonné, som er dømt for antisemittisme – for lengst er ute av det partiorganiserte ytre venstre, og trolig aldri kommer inn igjen, jobber altså en gjeng Rødt-medlemmer for å renvaske ham for anklager om antisemittisme ...

... der åpne antisemitter er med i heiagjengen.

Som det heter: You can’t make this shit up.