SAMTALEKRISE: – I mangel av noe bedre støtter jeg forslaget om opprettelse av en ny, bred ytringsfrihetskommisjon. Strengt tatt virker det som å slukke industribrann med vannpistol. Men et eller annet sted må vi begynne, skriver Anne Holt. Foto: Hanna Kristin Hjardar

Debatt

Anne Holt: «Jeg mistet nattesøvnen og trakk meg unna. Jeg ble introvert, mindre engasjert, og mistet venner.»

«De og vi» er ikke lenger et tankesett begrenset til innvandringsfeltet. Det har blitt meningsutvekslingens grunnmur. Og «daglig-hatet» kan ende med å undergrave selve demokratiets grunnmur: folks ærlige, engasjerte deltakelse i det.

ANNE HOLT, forfatter

Vi nærmer oss et valg. Det er nesten noe høytidelig over det. En demokratisk rite som minner oss om den takknemligheten man kan og burde føle over å leve her. Samtidig kan i alle fall ikke jeg huske en valgkamp der det har vært snakket og skrevet mer om polarisering, hat og netthets. Det er bra, men det holder ikke med prat alene.

Et liberalt demokrati hviler blant annet på to grunnleggende forutsetninger. For det første må det tolerere dem som vil det til livs. Med andre ord må ordet være fritt, også det hatefulle, stupide og krenkende. For det andre må noen være villige til å utøve det. Et demokrati leves ikke i lukkede rom. Det er særlig på tre områder vi må være på vakt.

les også

Vår nærsynte tidsalder

Det første er at vi må ha politikere. Vi nærmer oss valget i visshet om at hele førti prosent av våre lokalpolitikere har mottatt det de selv hevder er «hatefulle ytringer». Tretten prosent mener seg utsatt for trusler. Av de som er utsatt for hatefulle ytringer oppgir hele 90 prosent at dette har skjedd to eller flere ganger. Sosiale medier, blogger, SMS-er og epost oppgis som hoveddistributører av hatet. Alle relative nyvinninger. Alle formidlingsmetoder der det lite eller ingen nærmere refleksjon finnes mellom tanke og gjerning. Senest sist tirsdag skrev stortingsrepresentant Lene Westgaard-Halle (H) om dette i Vårt Land. Hun gjør et særlig poeng av at nettopp lokalpolitikere ikke kan ventes være like tykkhudet som det hennes partikollega Heidi Nordby Lunde tok til orde for å kreve i et Facebook-innlegg forleden. Sistnevntes kommentar var knyttet til en helt ny undersøkelse fra organisasjonen No Hate, støttet av blant annet Kavlifondet. Den viser at én av fem politikere som har vært utsatt for hatefulle ytringer, har trukket seg fra sine verv i høstens kommunevalg som følge av netthets.

Å være politiker har alltid innebåret særskilte byrder. Krav til vandel. Avsløringer for åpen scene. Det nye er at der politikere før fikk svi om de gjorde noe galt, møtes de nå av hets og hat når de gjør det de mener er riktig. I dette ligger det en overhengende fare for at bare de aller mest hardhudede vil søke seg til, enn si bli i, politikken. Slike politikere vil vi gjerne ha, altså bulldosere som tåler alt. Men ikke bare slike. Vi trenger politikere fra alle lag og sinnelag, sterke, svake og dem midt i mellom.

les også

Vi trenger en ny ytringsfrihetskommisjon!

Et demokrati trenger da heller ikke bare politikere, som bringer meg til det andre området som er truet. Vi er avhengige av at mange engasjerer seg. Fagfolk er svært viktig: forskere og utøvere av bestemte yrker. Vitenskapelig ansatte har, med få og hederlige unntak, aldri vært særlig ivrige til å popularisere sin viten. En mye omdiskutert artikkel av professor Runar Døving i Dagbladet for kort tid siden, gir eksempler på hvordan forskere på komplekse problemstillinger i stadig større grad kvier seg for å ytre seg. Faren for å bli vranglest og få misforståelsene spredt i sosiale medier med derpå følgende forakt og nidprat, blir for stor. Man kan selvsagt parere dette med å vise til ivrige samfunnsdebattanter med tung akademisk ballast, som juristen Anine Kierulf. Jeg parerer gjerne tilbake: Om vi skal stille krav til fagfolk om at de må være briljante, hyperintelligente og så taleføre at de kan ri av en hver skittstorm, blir det skrint med formidling fra de vitenskapelige parnassene.

Dessuten er ikke alle fagfolk. Noen er simpelthen meningsbærere. Slike er nødvendige for en hver demokratisk prosess; de sikrer folkelig engasjement. Selv var jeg heldigvis på mitt mest offentlige og kontroversielle da internettet brukte tåtesmokk. Én enkelthendelse var likevel svært avgjørende for mine valg senere i livet. Etter en opphetet offentlig debatt om lesbiskes rett til å få barn mottok jeg menneskebæsj i posten, ledsaget av et mindre hyggelig brev. Det var ikke truende. Det var hatefullt. Ettersom min kone var høygravid på dette tidspunktet, holdt jeg bom kjeft. Og gikk hjem fra kontoret hver formiddag de siste to-tre månedene av svangerskapet for å sjekke postkassa i dølgsmål.

Jeg ble redd av episoden, selv om den ikke var truende. Jeg mistet nattesøvnen og trakk meg unna. Jeg ble introvert, mindre engasjert, og mistet venner. Og fortsatt, nesten nøyaktig 17 år senere, kan jeg i stressa situasjoner merke eimen av tjukk, brun bæsj i en blå matboks.

Det er likevel ingenting mot hva enkelte utsettes for i dag, om enn det nå «bare» dreier seg om ord. At jeg selv i stor grad styrer unna offentlig debatt, er knapt noe tap for Norge. At min enkle svogerforskning viser at mange tenker som meg, har potensiale i seg for en katastrofe.

les også

Er det for mye å be om at politikere svarer på spørsmål?

Det bringer oss til det siste feltet der demokratiet står foran en enorm utfordring: Vår stadig avtagende evne til å lese innenat og møte en tekst med åpenhet.

Begrepet «ekkokammer» er gammelt, og lenge ble det i hovedsak brukt om ytre høyres forskjellige arenaer på nettet. Min påstand er at det er i ferd med å bli like ille på venstresiden, og langt fra bare på ytterste fløy. Det reageres i stor grad refleksivt og øyeblikkelig, som om hjernene er reduserte til algoritmer laget for umiddelbart å respondere på enkeltord og -navn. Om man forsøker seg på det som burde være enhver debattants utgangspunkt, å lete etter noe hos en motstander man kan bygge en felles forståelse på og derved et grunnlag for videre diskurs mot et omforent mål, blir man sporenstreks tatt i skole og tillagt standpunkter man ikke har. Om du er spørrende, får du så bastante svar at du aldri spør igjen. I det hele tatt: Utgangspunktet i sosiale medier og annen offentlig debatt synes å være at du enten fortjener tomler, hjerter og hurrarop, eller å møtes med dyp mistro. Selv har jeg dypstudert fenomenet i et års tid som research til en roman, og sitter ganske rystet tilbake. «De og vi» er ikke lenger et tankesett begrenset til innvandringsfeltet. Det har blitt meningsutvekslingens grunnmur.

les også

Sosiale medier er en inkontinent strøm av rykter og ufiltrerte sannheter

Pluss content

En dag vil kanskje selv ikke de sterkeste mer. På et eller annet tidspunkt kan hetsen og vrangviljen nå en kritisk masse. «Daglig-hatet» kan ende med å undergrave selve demokratiets grunnmur: folks ærlige, engasjerte deltakelse i det.

Mange har sagt mye om hva som kan gjøres. Noe, men lite, blir gjort. Ingenting synes å bli bedre. Selv har jeg ingen svar. I mangel av noe bedre peker jeg derfor på forslaget om opprettelse av en ny, bred ytringsfrihetskommisjon. Dette er nylig foreslått av så vel statsråd Torbjørn Røe Isaksen fra Høyre som lederen av Agenda, Trygve Svensson. Strengt tatt virker det som å slukke industribrann med vannpistol.

Men et eller annet sted må vi begynne, før det er for sent.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder