ARBEIDSPRESS: – Endelig er det vaktskifte. Husker jeg å rapportere rett? Er det noe dokumentasjon jeg kan ha glemt? Jeg går hjem, sulten, tom i hodet, men glad for at det gikk bra, tross alt, skriver Tanja Bårdsen. Foto: PRIVAT

Debatt

«Vi jobber ikke med tall, men med levende mennesker som trenger trygg omsorg og fødselshjelp!»

Dette er en jordmors refleksjoner etter nok en vanlig travel vakt. Som kanskje 90 prosent av mine vakter har vært. Vi er bemannet i forhold til bemanningsplanen, men vi er altfor få!

TANJA BÅRDSEN, jordmor

Jeg kommer på en tilfeldig vakt, og kvinneklinikken har overbelegg så det holder. Alle avdelingene er fulle. Hvor skal vi begynne? Avtroppende skift har jobbet på spreng. Flere får ikke gått hjem etter endt vakt. Vi som skal starte vakta, sitter apatisk å ser på hverandre. Tar disse ekstremvaktene ingen ende?

Vi bretter igjen opp ermene, og innser at det ikke blir mye tid til hver pasient. Klarer vi gi de trygg fødselshjelp? Vi krysser fingre- og håper på det beste. Heldigvis har denne vakta en god sammensetning av kompetanse – takk Gud for det! Men vi har bare to hender – og vi kan ikke være flere steder samtidig .

Ansvarsjordmor fordeler pasientene etter beste evne, og vi forsøker finne løsninger sammen. Det blir ingen en til en omsorg i natt.

les også

«Du må vel ha større ambisjoner enn å sitte i kassa på Kiwi?»

Selv får jeg to kvinner i aktiv fødsel. En med åtte cm, indusert på grunn av risiko-svangerskap, Den andre er heldigvis en frisk flergangsfødende. Jeg rekker starte drypp på pasienten med åtte cm før jeg må forlate henne. Rett inn til neste pasient, hvor våre eminente barnepleiere har gjort klar til fødsel, da alle jordmødre stod opptatte. Kvinnen trykker. Takk igjen for frisk at hun er en trygg fødekvinne , som føder normalt. Ingen rifter, ingen blødning . Jeg rekker ingen dokumentasjon. 15 minutter senere må jeg forlate henne, be henne ringe på om hun trenger hjelp. Da ringer min andre pasient på. Hun føler at hun må trykke. Da blir jeg stående fast hos henne, uten mulighet til å ivareta den andre nyforløste kvinnen.

Fødekvinner har krav på å ha en jordmor tilstedet i aktiv fødsel. Det er umulig.

En time senere føder hun også. Et friskt lite barn. Morkaken viser at den har fungert dårlig en stund. Jeg hjelper til med amming, da barnet trenger mat. Dette tar noen timer. Da går akuttalarmen på en annen fødestue, og jeg må løpe fra min dame før jeg har fått på henne underbuksen. Vi slipper alt vi holder på med, det kommer flere til, og vi får gitt et dårlig barn førstehjelp. Det går heldigvis fint, og barnet kommer seg etter noen lange minutter.

Jeg går lettet ut, for å dokumentere de to fødslene. Så må jeg samle meg, så jeg ikke skriver feil og blander damene og barna under all dokumentasjon det kreves at vi gjør på alle fødsler. Går så inn for å se til det lille barnet, som er gjennomvått og klamt. Ikke uventet har barnet lavt blodsukker. Tiltak må gjøres fort, det krever stell og observasjon. Barnelegen kontaktes. Fremdeles har jeg ansvar for fire pasienter.

les også

Vi er ikke mange i dagens Norge, men vi finnes

Før jeg rekker bli ferdig med all dokumentasjon, får jeg meldt nok en ny pasient. Hun kan vi ikke avvise. Vi rekker såvidt flytte en forløst pasient, så vi faktisk har en fødestue å ta henne imot på. Hyppige rier, også hun er risikogravid. Forventet stort barn, og flere andre risikofaktorer. Også hun føder, og får en placentaløsning idet barnets hodet forløses. Tenk om det hadde skjedd litt tidligere.

Endelig er det vaktskifte. Husker jeg å rapportere rett? Er det noe dokumentasjon jeg kan ha glemt?

Jeg går hjem, sulten, tom i hodet, men glad for at det gikk bra, tross alt. Vi kolleger imellom roser hverandre og gir klemmer som takk for godt samarbeid! Og PS! – dette er et eksempel på flere kjente situasjoner vi står i, og ikke tatt fra en spesiell hendelse/vakt.

Hva vil jeg med dette? Vi har informert HR lenge om vår arbeidssituasjon. Hvorfor forsvinner dyktige jordmødre fra oss? Dette er noe av grunnen. Vi strekker strikken så langt, for avdelingen, våre kolleger (som er helt rå!), men aller mest for våre pasienter. De fortjener så mye mer. Og det gjør vi også.

Våre mellomledere er skviset i stramme budsjetter og andre føringer fra politisk hold. De gjør også så godt de kan. De ser oss, og lytter når vi trenger debriefing i etterkant. Når vi knekker sammen i gråt, i en blanding av stress, utmattelse og fortvilelse. Det er på tide denne utviklingen snus.

Kjære landets ledere og politikere: Vi kan ikke styres av sprengt økonomi, i vårt rike land. Vi jobber ikke med tall, men med levende mennesker som trenger trygg omsorg og fødselshjelp.

– –
Innlegget ble først publisert på forfatterens Facebook-side. Gjengitt her med tillatelse.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder