LØFTE: – Jeg er romantisk, og jeg håper at jeg kommer til å gifte meg igjen, men jeg vil ikke én gang til love noe som jeg vet kan bli umulig å holde, skriver Sanna Sarromaa. Foto: Illustrasjonsfoto: Solum, Stian Lysberg, NTB SCANPIX

Debatt

«Jeg vil elske deg så lenge som jeg bare kan, men jeg vil ære deg til jeg dør.»

Istedenfor å diskutere et ritual for skilsmisse bør kirken heller ta en debatt om omskriving av selve vigselen.

SANNA SARROMAA, finne, feminist og forfatter

Vi går inn i høysesongen for bryllup. Par etter par lover hverandre i disse sommermånedene å elske og ære og være trofaste i gode og onde dager til døden skiller dem ad. Dette gjør de, vel vitende om at det bare er omtrent seks av ti som lykkes med det livslange løftet – og av dem igjen er det en god del som ikke klarer å holde seg like trofaste eller elskende som de én gang lovte. Noen forblir gift selv uten kjærlighet eller trofasthet. Løftet blir for krevende.

Bør vi ikke avstå fra å love noe som er så vanskelig å holde? Istedenfor å diskutere et ritual for skilsmisse bør kirken heller ta en debatt om omskriving av selve vigselen.

Sanna Sarromaa. Foto: Picasa

I det siste året som omreisende skilsmisseforfatter har jeg også spurt gifte mennesker jeg møter om hva de synes om skilsmisse. Mange svarer at de naturligvis aksepterer skilsmisse og er for det i samfunnet generelt. Noe annet hadde jo vært utenkelig. Folk må kunne komme seg ut av vanskelige samliv, for ekteskap skal ikke være et fengsel. I sine egne liv, derimot, er gifte mennesker ikke fullt så for skilsmisse. De har inngått en livslang kontrakt, sier de. Det er andre som skilles, ikke vi. Spør du mennesker om de er av den typen mennesker som blir skilt, vil de fleste svare nei. På samme måte som mange tenker at de er bedre til å kjøre bil enn gjennomsnittet, liker de fleste å tenke at de er annerledes – bedre! – enn dem som blir skilt.

Jeg kjenner meg igjen i det. Da jeg selv var gift, sa jeg alltid at det ikke var noen vits i å skilles, for de beste mennene var i sitt første ekteskap. Runde 2-menn var i min verden leftovers. Selv om jeg nå er skilt og blitt en leftover selv, har jeg fremdeles ikke helt gått bort fra denne oppfatningen.

les også

Sanna Sarromaa: – Jeg tillater meg hat og sinne

Pluss content

Ved å svare nei på spørsmålet om man er av typen som blir skilt, ønsker folk gjerne å formidle at de er ansvarsfulle, moralsk oppegående og lojale mennesker som holder det de lover. Gifte mennesker tror, kanskje litt ubevisst, at skilte mennesker ikke så gode som de som er gift. Selv de som er skilt selv liker å tro at de er unntaket fra regelen – litt bedre og mer moralske enn andre skilte mennesker. Folk som skiller seg «for lett» er alltid et gjennomgangstema. I følge en VG-undersøkelse fra 2010 svarte åtte av ti nordmenn at folk skilte seg for lett. De burde ha prøvd mer, liksom.

Når folk blir rammet av en alvorlig sykdom, som for eksempel ALS, blir de gjerne sett på som noen som kjemper – og som alle helst vil støtte og hjelpe. Kreftrammede blir kalt modige. Vi heier på syke mennesker i deres kamp mot sykdommen. Når man blir utsatt for skilsmisse, handler ordene ikke om mot eller heiarop. De handler om skyld og skam – og latskap. Fordi man ikke jobbet nok for forholdet, har man bare seg selv å takke. Det er kanskje nettopp derfor ingen bringer blomster til den skilte? I motsetning til egen sykdom eller ektefellens død, ansees man som skyldig i sin egen undergang. Det eksisterer fremdeles denne uuttalte og uskrevne antakelsen om at hvis man bare hadde jobbet hardere, så hadde man fått det til.

Det er paradoksalt, ikke minst tatt i betraktning at det likevel er slik at cirka halvparten av de skilte ikke engang får bestemme sin nye sivilstatus. Det er ikke deres avgjørelse. De blir rett og slett gått ifra. Synkroniserte brudd er sjeldne, selv om de forekommer.

les også

Trond Giske og Haddy Njie har gitt hverandre sitt ja

Det amerikanske ekteparet Danielle Teller og Astro Teller foreslår en slags «rebranding» av skilsmisse i sin bok «Sacred Cows». Når vi hører at noen er blitt skilt, er det eneste vi kan konkludere med, ifølge Teller og Teller, at enten hen eller hens ektefelle på et tidspunkt trodde at skilsmisse var et bedre alternativ enn å fortsette å være gift. At man tror man er et bedre menneske enn dem som blir skilt, er en falsk kulturell antakelse. Vi gifter oss av kjærlighet og lover å elske hverandre til døden skiller oss ad. Men kan noen virkelig forplikte seg til å beholde én og samme følelse frem til døden? Vi kan kanskje tvinge oss til å være lojale eller selvoppofrende, men vi kan ikke tvinge oss til å elske noen i 50 år.

Vi leser og hører om historier om hvordan kjærlighet kan opprettholdes gjennom besluttsomhet og hardt arbeid, men hvis vi virkelig hadde trodd på det, hadde vi måttet tro på arrangerte ekteskap, mener Teller og Teller. Når kjærligheten forsvinner hos den ene, eller hos begge, kommer spørsmålet: Hvis vi er gift av kjærlighet, hva betyr det å være gift uten kjærlighet?

Skilsmisse representerer fiasko og skam, slik som vi ser på det i dag, men kanskje er skilsmisse den beste sjansen til fremtidig lykke? Vi må akseptere at menneskene vi elsker er frie til å gå når de vil. De er hos oss bare så lenge de selv vil. Vi må slippe fri dem vi ikke elsker, eller de som ikke elsker oss.

les også

Verdens dyreste skilsmisser

Pluss content

I Danmark startet det en debatt om et ritual for skilsmisse tidligere i år. Diskusjonen spredte seg raskt til Norge. Tanken bak skilsmisseritualet er vakker – for hvem er det som ikke trenger trøst i et brudd? – og ordene er vakre: «Løftet vi én gang ga, var vi ikke i stand til å holde.» Debatten begynner bare i feil ende. Det er ikke et skilsmisseritual som skal lages, det er selve vigselen og løftet der som skal endres. Hvis kirken skal være relevant i dagens samfunn, må spørsmålet om man vil elske og ære og være trofast til døden skiller omformuleres.

«Vil du forsøke å elske og ære henne, vil du etterstrebe å være trofast hos henne i gode og onde dager inntil døden skiller dere, eller inntil det virkelig ikke lenger går?», kan være et fornuftig og realistisk utkast til spørsmålet som stilles ved alteret. Da har man tatt høyde for at det skjer ting i livet – ting vi ikke er i stand til å forutse når vi gir dette løftet. Eller kanskje skal man fokusere mer på det å ære? Hvis alle la vekt på det, ville også kjærlighet som dør ha et snev av anstendighet over seg. Når vi ikke lenger elsker, kan vi kanskje holde halve løftet: Å respektere den vi én gang har elsket. Det kan bli et bedre løfte: «Jeg vil elske deg så lenge som jeg bare kan, men jeg vil ære deg til jeg dør.»

les også

«Jeg kan og vil, og bør og skal, bli bedre, men jeg er god nok til å kunne starte på nytt.»

Jeg er romantisk, og jeg håper at jeg kommer til å gifte meg igjen, men jeg vil ikke én gang til love noe som jeg vet kan bli umulig å holde. Jeg ønsker meg en vigsel som tar høyde for at følelser nettopp er følelser. Vi kan forsøke å elske, vi kan etterstrebe å være trofaste og vi kan skjerpe oss på å ære, men vi kan ikke love å føle kjærlighet for ett menneske resten av våre liv. For det er jo det med følelser – de kan gå over.

Noen ganger er det også bra at de gikk over.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder