JULEBORDET: – Vi spiser og drikker oss fulle for å fylle noe, og ignorerer at denne overdrivelsen har noe destruktivt ved seg, skriver Kim Larsen. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Debatt

Fråtseriets innerste vesen er likegyldighet

Adventstiden er blitt kalt den lille fasten, en bots- og forberedelsestid til julefesten. Dette synes å være et glemt perspektiv i disse julebordstider.

KIM LARSEN, katolikk og førsteamanuensis ved NLA Høgskolen i Bergen

Først, en advarsel: Hvis du har problemer med mild religiøs moralisme, bør du stoppe å lese nå.

Det er høysesong for fest og hygge. Mange bedrifter slår på stortrommen og inviterer de ansatte til julebord. Bonger blir utdelt, og kjøtt og andre herligheter settes på bordet. Nå skal det spises, drikkes og feires. Måtehold synes å være satt på vent i disse førjulstider. Vi stapper i oss munnen full av mat og drikke. Fest før festen har blitt regelen, mer enn unntaket, og denne formen for fråtseri ser ut til å eskalere fra år til år. Moderasjon og selvkontroll ser ut til å være tapte dyder i førjulstiden. Men kanskje enda verre, vår manglende dømmekraft. 

Vårt konsum ser ut til å være nærmest grenseløst. Vi har alt, men vil ha mer av alt. Fråtseriet har sin pris og er alt annet enn relasjonsbyggende. Den er fortærende og ødeleggende, og har lokale og globale konsekvenser. Vestens skjødesløshet utarmer ikke bare oss mennesker, men ødelegger også jorden vi er satt til å forvalte. 

Kim Larsen Foto: NLA

les også

Ny undersøkelse: Skjenkes av fulle sjefer

Noe av motoren bak fråtseriet er en opplevelse av tomhet. Vi spiser og drikker oss fulle for å fylle noe, og ignorerer at denne overdrivelsen har noe destruktivt ved seg. For nettopp i fråtseriet, i mangelen på respekt for maten og for menneskene rundt oss, ligger en forakt for det skapte og dets egenart. I tillegg erfarer flere at all konsumeringen kanskje ikke gir den tilfredsstillelsen man opprinnelig søkte. For det er sikkert flere enn meg som har kjent på en eksistensiell uro og et fravær av glede midt i all overfloden. 

Kirken tenker annerledes om denne førjulstiden. Fra 1. desember, første dagen i kirkeåret, starter en bots- og forberedelsestid til julefeiringen. Fargen som preger «den lille fasten», som adventstiden også blir kalt, er fiolett. Denne fargen er særlig knyttet til boten og til selvbesinnelsen, altså det motsatte av fråtseriet og mangelen på selvkontroll. Alle gudstjenester i denne perioden er innrettet mot det som skal komme – Adventus Domini. Forventningen om Kristi fødsel er det sentrale temaet i liturgien, hvor kirken oppmuntrer sine medlemmer til å gi rom for bønn, meditasjon og refleksjon rundt det store mysteriet – Herrens komme.

Tanken er at den Gud som kom til verden i et barns skikkelse, er den samme Gud som kommer til menigheten hver søndag i brødets og vinens skikkelse, og som en dag skal komme synlig i herlighet. Adventstiden er derfor en feiring av Jesu komme i fortid, nåtid og fremtid, og er en av de viktigste forventningstidene i kirken. 

les også

Vinen er Guds gave

Ikontradisjonen fanger opp noe av denne dimensjonen. Kanskje har du sett et ikon med Maria og hennes ennå ufødte sønn, avbildet med engler rundt seg, hvor Kristus er omgitt av en grønnlig sfære inne i Marias livmor. Et slikt ikon kalles gjerne tegnets gudsmor, Platytéra, «hun hvis mage er større enn himmelen». Slike ikoner får ofte frem det store og uforklarlige underet: at Gud blir menneske julenatt og at fosteret er identisk med Den allmektige selv. Kirken har selvsagt vært klar over hvilken svimlende og absurd sannhet som ligger bak inkarnasjonstanken. Derfor kreves det faste, refleksjon og bønn for å kunne glimtvis forstå denne åpenbaringen.

Noe av kjernen i tenkningen rundt fasten er at mennesket har mulighet til å foredle sin kropp og sin sjel. Tiden frem mot jul kan benyttes til å øve seg i å forvalte livet og naturen på en bedre og mer hensiktsmessig måte. Det gjelder å begynne i det små, og kirken oppmuntrer menigheten til å være konkrete. Et lite fastemål som holder helt frem til julefesten er mer verdifullt enn et stort og ambisiøst mål som ikke lar seg gjennomføre. Tanken er at den enkelte får anledning til å øve seg i å avstå fra det som i utgangspunktet er godt, men som har fått for stor plass i livet.

Hvis noe av fråtseriets innerste vesen er likegyldighet, hvor man mister syn for det gode og det vakre i tingen vi forbruker, kan fastetiden gjøre mennesker mer takknemlige over det man har. Noe av tanken bak den lille fasten er derfor å gjenoppdage tingen, og i forventning se fremover mot julefesten. 

les også

Pensjonert prest: – Hvem eier jula?

Flere teologer i den tidlige kirke tok derfor til orde for at det ikke er mulig å vokse i kjærlighet og forventning uten faste. Mangel på impulskontroll er relasjonsødeleggende, og dreper gleden i forventningen. Selvsagt står alle fritt til å sløse bort livene sine, men kirken har satt opp noen markører som gir den enkelte og fellesskapet anledning og hjelp til å velge annerledes.

Men kanskje viktigst av alt, å faste handler om å rydde plass til det vesentligste, til Gud og til mennesker, og på den måten forberede seg på den store kirkelige festen som venter etter fasteperioden. Den lille fasten gir da den enkelte mulighet å ta et konkret oppgjør med sitt fråtseri, denne forbrukstrangen som ser ut til å ødelegge selve livsgrunnlaget vårt. I adventstiden hjelper kirken den enkelte til å konsumere litt mindre, bruke tiden litt bedre, og til å ta et steg tilbake fra all støyen og uroen.

Kanskje vi også er så heldige at vi får øye på det vakre og særegne som finnes i tingene, i naturen og i menneskene. I så fall gir det grunnlag for en gledesfylt forventning om det gode, det sanne og det skjønne – Herrens komme julenatt.

God adventstid.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder