Kommentar

Norge trenger EU mer enn noen gang

Fortsetter Norge å stå utenfor EU, risikerer vi å havne i skvis mellom stormaktene. Det kan bli farlig.

Ingen nordmenn født etter 1976 har hatt anledning til å være med på å bestemme over Norges forhold til Europa. Det bør de få lov til.

Folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap i 1994 er mye lenger siden enn vi tenker, vi som opplevde den på nært hold. For oss som var unge voksne den gangen, tilhørte den første folkeavstemningen, i 1972, en fjern fortid. Det var 22 år mellom de to folkeavstemningene. Nå er det 25 år siden vi sa nei sist.

Ut av ruinene

Kanskje kan dagens trusselbilde bringe oss tilbake til kjernen, til det som var selve utgangspunktet for det som ble det europeiske fellesskap. EU begynte som et fredsprosjekt. Ut av ruinene etter andre verdenskrig vokste det frem et dypt ønske, en nær uoppnåelig ambisjon, gitt Europas blodige historie gjennom århundrene: Aldri mer krig.

Modige politikere som selv hadde opplevd krigens redsler på nært hold, forsto at jo tettere nasjoner samarbeider og handler med hverandre, jo mindre sannsynlig er det at de vil gå til krig mot hverandre. Sammen dannet de det som i dag er EU, den Europeiske Union.

Et Europa i ruiner – ønsket om fred la grunnlaget for EU. Foto: APN

Vi nordmenn har hatt mye flaks. Vi har stort sett levd i fred i vårt lille hjørne i verden, med økende velstand, og fornøyde mennesker som stoler på hverandre. Selv om vi har hatt vonde og dramatiske felles opplevelser, har vi bevart vår nasjonale grunntrygghet.

For vi tror egentlig ikke at noe kan ramme oss. Ikke noe grunnleggende alvorlig, i hvert fall. Krig er noe som skjer andre steder. Ikke her. Det nærmeste vi kommer naturkatastrofer, er lokale jordras eller veier som faller sammen. Eller flom når snøen forsvinner. Men det er sjelden at menneskeliv går tapt. Sjelden våre katastrofer når opp i andre lands nyhetssendinger.

Stående alene

Denne tryggheten kan lure oss. Vi lever i et lite vindu, i tid og rom. Både historien og verden rundt oss burde advare oss om at vi ikke kan ta noe for gitt. Forrige gang vi stemte over norsk EU-medlemskap, fem år etter Berlinmurens fall, trodde vi at faren var over. Norge bygget ned forsvaret. Ingen fryktet krig – vi hadde jo vunnet den kalde krigen.

Både Finland og Sverige gikk inn samtidig som vi sa nei. Danmark var allerede medlem. Dermed ble vi stående enda mer alene, også i Norden.

EU-motstandere i nei-demonstrasjon i Tromsø før folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap i 1994. Foto: Gorm Kallestad

Alenegang er mye farligere i dag. Med Russland har vi en aggressiv nabo som sliter med en farlig blanding av mindreverdighetskomplekser og stormannsgalskap. Vår viktigste allierte, USA, har en president som skaper uro, både hos allierte og motstandere. Og Kina vokser frem som en ny supermakt, med et helt annet syn på demokrati og menneskerettigheter enn vi har i Vesten.

De sikkerhetspolitiske argumentene er mye sterkere nå enn de var i 1994. Det hjelper ikke at forsvarssjefen varsler at vi ikke på egen hånd kan forsvare oss mot angrep utenfra, hverken til havs eller på land.

Vi trenger fellesskap

Ser vi på kartet, så får vi oversikt over de enorme havområdene som tilhører oss – mange ganger større enn landområdene. Olje og fisk er viktige ressurser. På toppen av det hele har vi verdens største statlige fond, som nylig passerte 10.000 milliarder kroner. Det er mer penger enn det er mulig å fatte for de fleste av oss. Vi er veldig små i verden – og veldig rike. Vi klarer ikke å beskytte alt dette alene.

Derfor er vi avhengig av et sterkt forsvar og pålitelige allierte. For oss er det avgjørende at den internasjonale rettsorden etterleves. Alt dette er mer skjørt og sårbart i dag enn det var i 1994. Verden har endret seg. Vi trenger å være del av et større og tettere fellesskap.

Men dette vises ikke i vår hjemlige politiske debatt. Norsk EU-medlemskap er et ikke-tema, selv for ansvarlige partier som Ap og Høyre. EØS-avtalens motstandere vinner nytt terreng, både i politikken og i fagbevegelsen. Denne avgjørende viktige avtalen for norske arbeidsplasser og norsk økonomi har få lidenskapelige forsvarere. Ryker EØS-avtalen, er vi virkelig alene i verden.

Viker unna: Ansvarlige politikere som Høyre-leder og statsminister Erna Solberg, og Ap-leder Jonas Gahr Støre, er ikke særlig ivrige etter å argumentere for norsk EU-medlemskap. Foto: Harald Henden

Mange er redde for sentralstyring fra Brussel. Som mange er redde for sentralstyring fra Oslo. Konfliktlinjene er de samme, enten vi snakker Finnmark mot Tromsø, Tromsø mot Oslo, Norge mot Brussel eller franske bønder mot Paris: Sentralmakten mot utkanten. Eliten mot folket. Det ser større ut i EU. Men følelsene og mekanismene er ofte de samme.

Den viktige selvråderetten

Det er en pågående strid innad i EU mellom dem som vil ha en enda dypere union, og de som vil ha et mindre forpliktende samarbeid, basert på handel og økonomi. Sett utenfra fremstår EU ofte som kaotisk og ustyrlig. Men unionen rir som regel krisene av.

Gjennom EØS må vi uansett forholde oss til krisenes utfall. Vi må gjøre EUs beslutninger til våre. Men vi får ikke være med på å bestemme, heller ikke i saker som er av avgjørende viktighet for oss. Det kan være bra i spørsmål som klima, der EU med sin ambisiøse og effektive klimapolitikk trekker oss i riktig retning. Men vår nasjonale selvråderett blir ikke ivaretatt gjennom EØS-avtalen, slik den ville blitt gjennom et fullverdig EU-medlemskap.

Nei-siden red i 1994 på argumentet om nasjonal selvråderett, og på nasjonalisme.

Nasjonalfølelsen kan være en god ting. Norsk nasjonalisme har alltid kommet nedenfra, i opposisjon til makten. Og den har i liten grad vært ekskluderende.

Den som virkelig er glad i Norge, bør være opptatt av vår trygghet. Nasjonal selvråderett handler om å kunne styre sin egen skjebne. Derfor er nasjonal selvråderett i virkeligheten ja-sidens beste argument. Ikke nei-sidens.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder