SLØVENDE KONSENSUS? – Utenriks- og sikkerhetspolitikken er del av en tverrpolitisk konsensus som strekker seg fra Frp til Ap (og inn i SV). Den tøffe og åpne debatten finnes ikke, skriver Aslak Nore. På bildet, daværende statsminister Jens Stoltenberg i møte den norske styrken som deltok i operasjonen i Libya i 2011. Foto:Tore Meek,NTB scanpix

Debatt

Nordmenn er et statstro folk

Hvorfor finnes det knapt noen kritisk journalistikk om Norges etterretning og spesialstyrker?

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

ASLAK NORE, forfatter og skribent

Jeg kom til å tenke på den statstro norske folkesjela da jeg leste Seymour M. Hersh' artikkel «The Killing of Osama bin Laden». Der hevder den amerikanske journalisten at den offisielle historien om aksjonen mot terrorlederen – fortalt av Det hvite hus og påfølgende bøker og filmer – er oppspinn.

Informasjonen som ledet amerikanerne til bin Laden kom ikke fra vanntortur eller nøysomlig etterforskning; den kom fra kilder i den pakistanske etterretningstjeneste ISI, som ifølge Hersh holdt terroristen i en slags husarrest.

Maktkritiske amerikanere

Aslak Nore. Foto:Jørgen Braastad,VG

De prisbelønte dokumentasjonene av My Lai-massakren (under Vietnamkrigen) og Abu Ghraib-torturen (etter invasjonen av Irak) har gjort Hersh til en legende i journalistverdenen. Denne gangen er mange kritiske: Hersh' artikler har blitt mer konspiratoriske og mindre dokumenterte med årene, prestisjemagasinet The New Yorker takket nei til saken, artikkelens innhold har for det meste blitt gjendrevet av Max Fisher på nettstedet vox.com.

Samfunnskritiske amerikanere på høyre og venstre fløy har ingen illusjoner om hva amerikanske myndigheter og militærvesen driver med. Staten er et onde. Ikke sjelden leder mistenksomheten overfor myndighetene amerikanere ut i konspirasjonsteorier, fra JFK til 11.september og nå kanskje bin Ladens død.

Ikke desto mindre er Hersh' artikkel og dens etterspill eksempel på en levende debatt om en moderne stats hemmelige skyggesider. I USA finnes en stor kritisk offentlighet som driver med denne typen journalistikk. Denne teller gravejournalister i New York Times og Washington Post og det radikale miljøet rundt nettstedet The Intercept (Glenn Greenwald, Laura Poitras, Jeremy Scahill med flere). De sistnevnte har avslørt massiv overvåkning i regi av NSA og «targeted killings» med droner av amerikanske statsborgere og deres familiemedlemmer. Nei, det er ingen konspirasjonsteori, men offisiell politikk.

Å være varsler i USA er ikke engang synonymt med å være venstrevridd: Ed Snowden er en frihetselskende USA-patriot og liberalist.

LES:Føljetongen om Edward Snowden

Norsk tillit

Hvis USA kjennetegnes av mistenksomhet og fiendtlighet til staten på alle nivåer, er situasjonen motsatt i Norge. Vi stoler på staten i Norge – på at skattepengene går til fellesprosjekter og ikke havner i korrupte byråkraters lommer, at politikere og embetsmenn handler i allmennhetens interesse, at utenriks- og sikkerhetspolitikken er moralsk forsvarlig.

Den grunnleggende troen på staten forklarer trolig mye av oppslutningen om den norske velferdsstaten. Baksiden er en servil tillit til politikere, offentlige etater og viktige samfunnsinstitusjoner, også når inkompetansen er like synlig som når fotballandslaget spiller EM-kvalifisering. Etter en årelang oppvisningsparade i slett ledelse og udugelighet nyter norsk politi fremdeles stor tillit i folket.
Men la oss heller se på en annen del av staten: Forsvaret, og spesielt de hemmelige avdelingene. Faktum er at Norges hemmelige tjenester har gjennomgått en massiv restrukturering de siste 20 årene. Forsvarets spesialavdelinger har vokst i størrelse og blitt krigsvant, etterretningen har samarbeidet med spesialavdelingene i en ny tid der skillet mellom innenlands og utenlands etterretning er meningsløst.

Forsvaret kritiseres ikke

Dette vet oppegående nordmenn fint lite om. Man skal ikke lenger enn til Danmark før den hemmelige delen av sikkerhetspolitikken er gjenstand for tøff og åpen debatt. Flere ganger det siste tiåret – som ved utgivelsen av spesialsoldaten Thomas Rathsacks Jæger, krigsfilmen Armadillo og den utrolige fortellingen om agent Morten Storm – har modige danske medier publisert hemmelig og kompromitterende materiale fra «terrorkrigens» frontlinjer, til forsvaret og politikernes skrekk. Forsvarssjefer har måttet gå av.

Ikke så i Norge. Utenriks- og sikkerhetspolitikken er del av en tverrpolitisk konsensus som strekker seg fra Frp til Ap (og inn i SV). Tradisjonelle statlige kritikere på høyresiden blir stille når forsvaret nevnes, som om kritikk skulle være noe illojalt. Venstrekritikere nøyer seg med å være «mot NATO», men mangler felterfaring og elementær kunnskap om militære operasjoner.
Min erfaring med folk i den spisse enden av spesialstyrkene og etterretningen er at dette er tenksomme folk. De tåler en kritisk diskusjon om sine egne avdelingers mulighet og begrensning som politisk verktøy. Ja, de foretrekker faktisk substansiell kritikk i stedet for heiarop og klisjeer om «verdens beste spesialstyrker».

Kritiske undersøkelser

Men hvordan bør det hemmelige Norge undersøkes kritisk? Her er tre forslag til steder å begynne:

1) Drapslister, en grenseløs «terrorkrig», bruk av droner mot fiender i suverene land: Amerikanske aktivister og journalister har siden 2001 avslørt en rekke forhold som mildt sagt ligger i utkanten av krigens folkerett. USA er vår nærmeste allierte. Har norske spesialavdelinger direkte eller indirekte bidratt til disse operasjonene? Fra agent Morten Storm vet vi at Danmark har gjort det. Jeg sier ikke nødvendigvis at det er galt. Men offentligheten fortjener å vite mer om det.

2) I for eksempel Israel deltar etterretningssjefer i den offentlige debatten. De kritiserer og blir hardt kritisert. Hvor godt kjenner PST/e-tjenestens rikets fiender? Deres mangeårige besettelse med det venstreradikale Norge imponerte ingen. Er det noen grunn til å tro at de kjenner islamistiske miljøer bedre? En organisasjon som anslår terrorfaren i prosent har ikke min tillit.

3) Kritikken av NSA-overvåkningen i USA er tverrpolitisk. I andre land var kritikken massiv etter avsløringene. I Norge var det stort sett taust. For hva slags skade gjør vel litt overvåkning, dersom den gode staten verner oss mot fremmede trusler?
Sånn tenker man i det statstro Norge, og det er en farlig tankegang på lengre sikt.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder