NOK NÅ: - Jeg vil være til stede også mentalt når jeg hører datteren min synge julesanger, ikke stå ved inngangen med stressflekker på halsen og hodet langt nede i et excel-ark med stolplan for morgendagens religionsnøytrale midtvintersmarkering, skriver kronikkforfatteren. Foto: SARA JOHANNESSEN
NOK NÅ: - Jeg vil være til stede også mentalt når jeg hører datteren min synge julesanger, ikke stå ved inngangen med stressflekker på halsen og hodet langt nede i et excel-ark med stolplan for morgendagens religionsnøytrale midtvintersmarkering, skriver kronikkforfatteren. Foto: SARA JOHANNESSEN

Si det med melis

MENINGER

Jeg innrømmer det. Jeg så ikke for meg kakestormen.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 24.12.13 08:44

Av Richard Kongsteien, pappa til to, kommunikasjonsdirektør i Widerøe.

På tross av at jeg er såkalt kommunikator og skal være proff på dette, forutså jeg ikke konsekvensene av Facebook-postingen min en mandagsnatt i desember.
Mitt lille suburbiske opprør traff åpenbart en betent nerve. Men man setter ikke spørsmålstegn ved dugnad og frivillighet ustraffet.

Koseterror

Drit og dra-kaken var et øyeblikk av kjøkkenopprør mot koseterroren. Gjennom hele året stiller foreldre i barnehager, idrettslag og på skoler til støtte for velmenende og hver især fine arrangement.
Så topper det seg i desember med en endeløs rekke av nissekarate, peppererkakesvømming og julebadminton, i tillegg til tilstelninger på diverse skoler og barnehager.

Jeg tok knestående telling på kjøkkenet etter en kveld med tre parallelle arrangementer, der jeg og kona oiet fram og tilbake mellom unger og tilstelninger for å rekke litt av alt. Selv var jeg definitivt ikke mentalt til stede på noen av arrangementene, og jeg var milevis unna å dele noe som helst øyeblikk med barna mine. Logistikkens klamme hånd hadde tatt et ubarmhjertig nakketak på oppmerksomheten.

Aldri nei

I skrekk for at barna mine skal føle seg utenfor og naboene mine skal tenke at jeg er en lat sokk og dårlig far sier jeg selvsagt aldri nei. Heller to ja for mye. Resultatet blir at jeg i desember løper rundt som en fuglehund fra samfunnshus til gymsal med langpannekaker og nissedekorasjon, og husker ikke engang hvilket sted hvilke av ungene mine er på.
Alt jeg drømmer om er en halvtime med datteren min i sofaen og "Jul i svingen" på TV.

Man stiller ikke spørsmål ved dugnad og foreldreinnsats ustraffet. Da sammenbruddskaken min ble offentlig, haglet det inn med sympati, gjenkjennelse og støtte. Nitti prosent av alle reaksjoner og tilbakemeldinger har vært konstruktive - fra folk som kjenner seg igjen.

Alle forteller det samme. De er slitne, har dårlig samvittighet for at de er slitne og føler seg som dårlige foreldre.
De deler behovet for å rope ut i hverdagsnatten: Mye nå! Sliten nå!

Dugnads-Taliban

Men opp fra folkedypet i kjølvannet av kaken steg også dugnads-Taliban med et klokkeklart budskap: Sytekopp! For hvem var vel jeg til å klage over at det ble litt mye i desember? En skarve kakebaker. Bare en liten fjert i Frivillighets-Norge.
Med hjemmel i dugnadens ubrytelige sharialover sto de klare med verbale stokkeslag, for å straffe en patetisk sutrekopp som ytret det forbudte spørsmålet om vi kanskje har gått litt for langt i vårt organiserte hyggejag.

Det blir ikke klok debatt av slikt, men den blir jo muligens underholdende.
Bare så det er sagt: Jeg har dyp respekt og beundring for ildsjelene som stiller opp for barn og samfunn.
Jeg er grenseløst takknemlig for dem som år etter år gjør en innsats for at barna våre skal ha gode fritidstilbud.
Men jeg har null respekt for dem som gjør det for å hevde seg selv, og tråkke oss dugnadsfjertene ned. Vi har mer enn nok dårlig samvittighet selv, og trenger ikke en skinnhellig elite-pappa med svart belte i dugnadsinnsats som forteller oss hvor stusslige vi er.

Dugnadsplikten

Hva skjedde egentlig? Når gikk juleavslutningshygge over til å bli koseterror?
Svaret kan ligge i møtet mellom to tidsånder. Sterkt forankret i oss, og i denne saken godt bekreftet, ligger dugnadsplikten. I Norge stiller man opp. Ferdig. Dette er en uangripelig kulturplikt vi har tatt med oss fra Gerhardsen-tiden, så sementert at den er blitt en del av vårt kollektive DNA.
Når Gerhardsen-ånden møter dagens velmenende foreldremasse med stasjonsvognen fylt av vaffelrøre, curlingoppdragelse og organisert service blir det krasj.
I alle fall blir det mange langstrakte foreldre med dårlig samvittighet.

Da dugnaden ble et begrep og en del av vår kultur, var det ikke ti foreldredrevne julearrangementer pr. barn i desember. Foreldrene var opptatt med å bygge landet, barna måtte aktivisere seg selv.

Stresser rundt

I dag er landet bygd, og det er vi som aktiviserer barna våre. Vi melder dem på sport og kultur, lager familiegrupper og arrangementskomiteer. Sjelden sier vi nei når avkommet ytrer ønske om å delta i nye aktiviteter, tvert imot.
Vi kaster oss i bilen, kjøper utstyr, kjører og henter. Alt for barna våre. Vi elsker dem og er villige til å dø for dem.

Nok er nok nå

Men barna ønsker neppe at vi skal dø av stressrelaterte logistikksammenbrudd. Og de fortjener å være noe mer enn et logistikkproblem. Jeg vil være til stede også mentalt når jeg hører datteren min synge julesanger, ikke stå ved inngangen med stressflekker på halsen og hodet langt nede i et excel-ark med stolplan for morgendagens religionsnøytrale midtvintersmarkering.

Vi har det godt i Norge. Og det er et privilegium å få lov til å engasjere seg i barna sine. Mange av oss bruker mye av tiden og økonomien vi har fått til rådighet på barna våre. Men jeg tror at det samme gjelder her som i andre deler av livet. Vi må finne en balanse. Vi må tørre å si nok nå. Vi må våge å si nei en gang imellom.

La arrangementskvernen male uten oss en gang i blant, la Lucia-skirennet gå for egen maskin og heller flykte hjem til litt uorganisert samvær og tid til overs.
Jeg tror ikke man blir dårligere foreldre av det. Snarere tvert om. Det blir mitt forsett for 2014. Skaffe litt mer uorganisert tid til familien. For det er mitt ansvar, ene og alene.

Av Richard Kongsteien, pappa til to, kommunikasjonsdirektør i Widerøe.