SLÅR TILBAKE: –  NUPIs kritikk av tidligere utenriksminister Brende minner om et dårlig organisert kollokvium, skriver kronikkforfatteren.
SLÅR TILBAKE: – NUPIs kritikk av tidligere utenriksminister Brende minner om et dårlig organisert kollokvium, skriver kronikkforfatteren. Foto: Kristiansen,Tore

Svakt fra NUPI om Børge Brendes tid som utenriksminister

MENINGER

Børge Brende hadde en agenda om å skru utenrikspolitikken noen knepp i mer realpolitisk retning. Prioriteringen kunne ikke vært riktigere.

debatt
Publisert: Oppdatert: 11.04.18 11:49

I perioden Børge Brende var utenriksminister ble vi konfrontert med alvorlige brudd på folkerettens grunnprinsipper og en maktpolitikk som tilhører en annen tid. I hjertet av Europa annekterte Russland en annen europeisk stat med våpen i hånd. Fredsdiplomatiets blyant var byttet ut med tanks og maskingevær. Samtidig opplevde vi at IS-terrorister rykket inn i Europa, og nærmere våre grenser. Donald Trump ble valgt til president. Britene stemte for å forlate det europeiske prosjektet. Og den katastrofale og brutale krigen i Syria resulterte i en enorm flyktningestrøm til Europa. Dette er bare noen eksempler. Likevel konkluderes det av to forskere bak et skrivebord i forskningsstiftelsen NUPI med at Børge Brende «satte seg tilbake, og lot verden rundt bestemme agendaen, fremfor å forsøke å forme verden».

Jeg skal gi forskerne rett i noe, hendelser ute i verden formet den første perioden til Erna Solberg, og dermed også Børge Brendes periode som utenriksminister. Langt mer enn vi kunne forutse da vi i 2013 fremforhandlet samarbeidsavtalen med KrF og Venstre og regjeringsplattformen med Fremskrittspartiet.

I årene fra 2013-2017 reflekterte jeg ofte over dette. Hvor mye tid og energi vi måtte bruke på store og dramatiske hendelser. Det formet ikke bare den utenrikspolitiske dagsorden, men det påvirket også innenrikspolitikken. Sammen Erna Solberg tok Børge Brende et skritt frem istedenfor ett tilbake, og sørget for at Norge ble sett på som en viktig diplomatisk aktør og relevant alliert. Forskernes konklusjon om at han satte seg tilbake står i sterk kontrast med USAS tidligere utenriksminister, John Kerry, sa en gang. «How is it possible. He is everywhere. Børge must be cloned».

Jeg er ikke alene om å mene at dette var krevende år. Natos generalsekretær har karakterisert årene etter 2014 som den sikkerhetspolitisk mest krevende perioden på 30 år.

Denne kronikken skrives på et fly fra Beijing til Seoul. Min datter (9 år) og jeg er på reise for å lære og oppleve historie i flere byer i Kina, Korea og Japan. Når forskerne sier til VG at Norge sitter igjen med «ganske lite» etter fire år med Brende som utenriksminister, får det meg til å undre. Normaliseringen i forholdet til Kina var en viktig bragd i Brendes periode. Mens Neumann satt bak skrivebordet på NUPI var jeg en del av Solbergs delegasjon til Kina og hørte Kinesiske ledere gjenta at dagens norske politiske lederskap hadde vært avgjørende for en normalisering mellom landene. Børge Brende har absolutt sin del av æren for dette, sammen med Solberg og dyktige embetspersoner i UD.

I en stadig mer usikker verden hvor proteksjonisme, troen på at vi klarer oss best alene, er på vei tilbake på dagsorden, har normaliseringen til Kina og et styrket forhold til USA vært en svært viktig investering for de utfordringene som kan komme fremover.

I utviklingspolitikken tok Norge en tydelig retning og et klart lederskap på et område som ble nedprioritert av den rødgrønne regjeringen. Utdanning i fattige land og konfliktområder, og i særdeleshet utdanning for jenter i disse områdene, har vært en ny retning og en viktig satsning. Den har vært såpass tydelig at også Støre har gitt Solberg skryt for arbeidet og doblingen av innsatsen.

Vi trenger kritisk forskning på norsk utenrikspolitikk. Det skaper gode diskusjoner i opinionen og blant folkevalgte om viktige veivalg for Norge. Men NUPIs fremgangsmåte minner mer om et dårlig organisert kollokvium. Utvalg av temaer, empirisk belegg for påstander, vitenskapelig metode - er enten fraværende eller virker å ha vært helt opp til den enkeltes personlige preferanser. Og viktigst, det ligger ingen klare kriterier til grunn for hva NUPI mener er avgjørende for en vellykket utenriksministerperiode. Det bør være et minimum når så bastante konklusjoner trekkes.

Mangelen på systematikk strider mot det vi vanligvis forbinder med forskningsprodukter. Iver Neuman og tidligere politisk rådgiver for Jens Stoltenberg, Nina Græger, sin oppsummering kan slik sett ikke forventes å være kvalitativt bedre enn grunnlaget av tilfeldige artikler. Enkelte poenger har nok forskerne. Men de bommer fullstendig på det store bildet.

Jeg har ikke skrevet om Norges rolle for en fredsavtale i Colombia. At Norge tok initiativet til en giverkonferanse avholdt i London hvor man fikk samlet inn milliarder av dollar til arbeidet for krigsrammede flyktninger fra Syria. Uttransportering av kjemiske våpen fra Syria. Det er mulig at det er slikt arbeid som av Neumann karakteriseres som «ganske lite».

Solberg-regjeringen og Brende kom inn i 2013 med en agenda om å skru utenrikspolitikken noen knepp i mer realpolitisk retning. «Regjeringen vil føre en realistisk utenrikspolitikk tuftet på tydelige prioriteringer, forankret i liberale verdier og med det hovedformål å sikre sentrale nasjonale interesser», het det i Sundvollen-erklæringen. Med de utfordringer Brende og Solberg-regjeringen etterhvert stod overfor, kunne ikke prioriteringen vært riktigere.

Her kan du lese mer om