GATEKUNST:  – Bildet var egentlig artig og attpåtil ganske fortjent. Men det er skuffende å lese hvor lite vidd og kunnskap kunstneren har når han skal forklare stykket sitt, skriver Bård Larsen.
GATEKUNST: – Bildet var egentlig artig og attpåtil ganske fortjent. Men det er skuffende å lese hvor lite vidd og kunnskap kunstneren har når han skal forklare stykket sitt, skriver Bård Larsen. Foto: Tor Erik H. Mathiesen

Uviktig «politisk» kunst?

MENINGER

Reaksjonene på grafitti-kunstneren AFK og hans frekke «Listhaug på korset» kom raskere enn maling tørker – og det i en begrenset del av offentligheten som merkelig nok virket sultefôret på ytringsfrihetsdebatt.

debatt
Publisert:

BÅRD LARSEN, historiker og prosjektleder i den liberale tankesmien Civita

En av dem som var raskest ute var Dagbladets mangeårige kommentator John Olav Egeland: «Aksepterer vi karikaturer av profeten Muhammed med bombe i turbanen, må vi også tåle at en kunstner korsfester Sylvi Listhaug», skrev han, og var kanskje for tidlig ute med sine litt for selvfølgelige anmodninger?

Inntrykket er heller at enkelte der ute virkelig ønsket at AFK skulle provosere, slik at man kunne takke for sist etter andre krenkelsesrelaterte kunstutspill, for eksempel tegneren Thomas Knarviks reaksjonære fornærmelser, eller kanskje til og med også Muhammed-karikaturene? Responsen må derfor være skuffende.

Som kjent fikk ikke AFKs verk stå lenge før det ble sprayet i svart, noe Rune Berglund Steen fra Antirasistisk Senter mente var et angrep på ytringsfriheten, så da fikk vi kanskje debatten da? Men her skytes det på «fisk i en tønne», som amerikanerne uttrykker det.

For hvem og hvor mange var det egentlig som lot seg opprøre eller bevege av AFK? Mye dreier seg om stimuli og respons for gjengangere i sosiale medier (og andre medier): Det hives ut agn og folk biter på – i den akk så lille og bortgjemte dammen der ute i skogen.

Men Egeland skal ha rett i noe. I kommentaren hans i Dagbladet skriver han at satiriske kunstnere også må tåle kritikk for innhold eller politisk tendens i sine verk. Det er det besynderlig nok mange som glemmer. Kritikk blir ofte forstått som rop på sensur, kanskje ikke primært fra kunstneren selv, men fra de som har sympati for kunstnerens budskap, slik det oppfattes.

På høstutstillingen for en del år siden så jeg en installasjon som besto av et lite fjernsyn som sto på skakke. På skjermen gikk Hitlers berømte dansetrinn til ære for Eva Braun i Berchtesgaden på slutten av 1930-tallet i loop. Om att og ommatt. Det var det. Men hva var poenget?

På NRK kunne kunstneren fortelle at diktatorer også kunne være komiske. Sånn som George W. Bush.

For noen av oss kunstignoranter fremstår ikke alltid den politiske kunsten så fryktelig mye mer observant enn andre utsyn mot verden.

AFKs Listhaug-Jesus var egentlig artig og attpåtil ganske fortjent. Men AFK skusler det hele bort. Det er skuffende å lese hvor lite vidd og kunnskap kunstneren har når han skal forklare stykket sitt. «Listhaug må tåle det», uttalte han til avisen Dagen (som om hun ikke har vett til å forstå det). Listhaug hevder at hennes ytringsfrihet ble kneblet, mente han, «da hun i realiteten ble stanset i å ytre høyreekstreme meninger, konspirasjonsteorier og hatretorikk av et flertall på Stortinget». Alt dette har vi vært gjennom utallige ganger, på høyst profant vis. Å tillegge Listhaug det høyreekstreme er dessuten en type kunstnerisk frihet som ligner mer på politisk propaganda, om det da ikke skyldes mangel på kunnskaper.

Det er for øvrig en gjenganger blant en del politiske konseptkunstnere. Det de har å fortelle oss er ikke alltid originalt eller kunnskapsbasert, og da faller litt av det konseptuelle sammen. Politisk kunst er nok avhengig av en jordbunden ramme eller fortelling, som helst bør være ganske god og kanskje litt annerledes, for å kunne tolkes som interessant. Det er spesielt når kunstneren ser seg nødt til å forklare kunsten sin at kunstneren også avkler seg. 

Kunsthistorikeren Tommy Sørbø, som er ganske uglesett i deler av kunst-Norge, skrev noe morsomt for noen år siden. Som kjent plasserte den franske kunstneren Marcel Duchamp et helt ordinært urinal inn i en ellers høystemt utstilling på et galleri i New York for omtrent hundre år siden. Det var ikke urinalets estetiske kvaliteter han ville fremheve, men «den enkle ideen at en gjenstand kan bli forvandlet til kunst når den flyttes inn på et sted der man forventer å finne kunst», skrev Sørbø i Dagbladet i 2005. Urinalet blir altså, i teorien, søppel hvis du setter det ut i bakgården.

Det kan man altså ikke si om et bilde av Munch. I bakgården vil Munch fremdeles være kunst, om enn malplassert kunst. Konseptkunsten er altså avhengig av en god historie eller et oppsiktsvekkende rom rundt det fysiske verket for å fremstå som interessant.

Mange kunstnere vil gjerne si noe om verden (og forstår så mye av den), men det er ikke alltid velkomment at verden sier noe om kunstneren. Da mangler man de nødvendige kunstteoretiske perspektiver. Forsvaret av egne konsepter står og faller tidvis på at der kunstnerens politiske argumenter ikke er så veldig overbevisende, er det kanskje lettere å skjule seg bak kunsten. Slik stiller mye av konseptkunsten seg selv utenfor det allmenne, og marginaliserer derfor seg selv til menighet. For å si det litt enkelt: Kunstens virkning blir marginal utenfor egen krets og bidrar ikke til stort annet enn å reprodusere forestillinger som allerede er etablerte i egen flokk. Kunsten er sånn sett helt ufarlig, for ikke å si subsidiert.

Det jeg ofte har undret meg over, er hvorfor det blant mange eksisterer en forestilling om at kunstnere i egenskap av å være kunstner er i stand til å betrakte politikk og vanskelige verdivalg på en ekstraordinær måte.

Det er selvfølgelig helt greit at det er sånn, men det er liten grunn til å tro at særlig mange kunstnere har virkelig solide kunnskaper om de samfunnsforholdene og historiske årsakssammenhenger de uttrykker gjennom kunsten.

Er det noe som fryder kunstneren som ønsker å provosere er det at andre forarger seg over påstått umoral i kunsten (særlig når sex er involvert). Det er lett å forstå. Det mangler ikke på eksempler i historien hvor storsamfunnets (ofte sensurerende) konformitet har ligget langt tilbake for kunstens evne til å pirke borti sår og tabubelagt materie.

Men den moralske fortellingen i kunsten og litteraturen kan også formidle noe langt mer alvorlig enn pupp eller Freud. Fortellingene kan formidle temmelig drøye tanker og ideer. Vår internasjonale kunstkjendis Bjarne Melgaards arbeider med pedofil estetikk har møtt kritikk og hans kritikere blir møtt som mørkemenn. Et annet eksempel er den svenske kunstneren Dan Parks, som på sett og vis kan betraktes som en AFK (veldig) langt til høyre. Mot sistnevnte er kritikken for øvrig ganske unison, også i kunstmiljøet, fordi det politiske innholdet i Parks arbeider ikke vekker sympati. Sistnevnte beviser i alle fall at det finnes grenser for hva som er spiselig i den konseptuelle fortellingen.

Men enda oftere er mye av konseptkunsten dorgende kjedelig og banal. Den tilfører lite eller ingenting av hjernetrim eller eksistensiell undring. Det er symptomatisk at en av Norges mest bejublede politiske kunstnere i sin tid var fidusmaleren Rolf Groven, en slags miks av litt sjaber Odd Nerdrum og postulater fra datidens ytre venstre.

For et par år siden seilet tegneren Thomas Knarvik opp som den høyrevridde kulturkrigens hoffkunstner. Knarvik forklarer sin ofte anale kunst med endeløse tekster der banaliteter som ellers er å finne i kommentarfeltene til nettstedet Resett står i kø.

Innblanding fra «sivilsamfunnet» er ikke alltid like populært, noe som er merkelig all den tid kunstens etos også er spunnet rundt det tenkende og reflekterende publikumets rom. Et rom hvor aktører utenfor kunsten har meninger om de politiske og etiske utfordringer (som også er utenfor det kunstfaglige) kunstneren ønsker å formidle. I kunstmiljøer oppfattes etiske og moralske innvendinger mot kunstverket noen ganger som utidig, autoritær moralisme med anstrøk av sensur.

Jeg har tidligere skrevet en del om bruken av vold og voldtekt mot Frp-ere i hiphop- tekster. Poenget mitt var at det neppe ville blitt godt mottatt blant kulturfolket om det var SVere som var prügelknaber for tekstene. Det ble igjen tolket til at jeg selvsagt var for å sensurere hiphop.

Sånn sett tåler ofte ikke kunstens påståtte grensesprengende uavhengighet møter med folks politiske og moralske forhåndsdom. Man kan være frekk og makaber, så lenge frekkheten og det makabre er «vår egen». Man kan bryte tabuer, men da kun de tabuer man selv mener bør brytes ned, eller like ofte: Tabuer som egentlig ikke eksisterer. Det minner litt om skolelæreren som berømmer sine elever for å være samfunnsengasjerte, helt til Line rekker opp hånda og forteller at hun er med i Fremskrittspartiets Ungdom. Da er det ikke så greit lenger.

Det er lenge siden kunsten var farlig vår lille flik av verden. Men vi skal ikke innbille oss at nedslagsfeltet til den politiske kunsten er særlig stort. Den politiske kunstens funksjon er først og fremst indremedisinsk: Som politiske programerklæringer som publikum kan nikke anerkjennende til mens de vandrer rundt med sine kanapeer og hvitvinsglass.

Skal vi se til den farlige kunsten må vi gå til autoritære regimer, der kunstnere risikerer liv, helse og sikkerhet. Egentlig bør vi prise oss lykkelige, for med mindre man tegner Profeten, står kunsten som frie ytringer som en påle i norsk samfunnsliv. Her vrikker forøvrig Egeland foten. For selv om vi for så vidt i prinsippet har erklært at det er lov å karikere profeten, er det forbundet med direkte livsfare å gjøre det. Derfor er det knapt noen som tør å gjøre det.

Å sidestille AFKs infantile drodlerier med karikaturene av profeten Muhammed sier veldig lite om hva vi i realiteten aksepterer av frie kunstneriske uttrykk i den norske offentligheten.

Her kan du lese mer om