«Kjære svenske borgere!»

MENINGER

Den politiske ukorrektheten har seiret i mitt land, Danmark. Resultatet av denne triumfen for ytringsfriheten, er at vi ikke lenger diskuterer.

debatt
Publisert:

CARSTEN JENSEN, forfatter

Kjære svensker: Uansett om Sverigedemokraterna blir det nest største eller største partiet ved skjebnevalget på søndag, risikerer dere å ligne Danmark fremover. Dere blir et råere land der ett parti, hvis velgerpotensiale ligger rundt 20 prosent, i et opportunistisk samløp mellom medier og partier i det politiske sentrum ender med å diktere den offentlige debatten, dens innskrenkede temaer og den halvrasistiske retorikken der alle etniske minoriteter omtales. I et land som deres – som Sverige – som har så mange flere innvandrere enn Danmark, vil resultatet bli en katastrofal polarisering.

Populismen har ingen svar på noen av tidens påtrengende spørsmål. På hvilket problem, fra klimaforandringene via EU-krisen til den voksende ulikheten, er lukkede grenser et svar? Fremtiden finnes ikke i populismens horisont, som den heller ikke gjør det hos partiene i sentrum. Deres strategier rekker aldri lenger enn til neste valg og rivaliseringen med de andre partiene.

I Danmark velger 80 prosent ikke å stemme på Dansk Folkeparti. De blir daglig sviktet av sine egne politikere som appellerer til dem med lovforslag og en type språkbruk som om de allerede har kapitulert til ekstremismen. I Sverige vil det også være 80 prosent av befolkningen som ikke stemmer på Sverigedemokraterna. Det gjelder å støtte disse, og Sveriges sjanser er bedre enn Danmarks. Dere er et land der humanismen er dypere rotfestet og utsynet til verden er større. Derfor er det så avgjørende fortsatt å isolere Sverigedemokraterna, samtidig med at flere av problemstillingene de reiser blir tatt på alvor, og det blir søkt andre løsninger som ikke består av forfølgelse og ekskludering av mennesker.  

I Danmark har vi i mange år ment at Sverige har vært underkastet den politiske korrekthetens diktatur, uten ytringsfrihet, men tvert i mot et taleforbud når det gjelder innvandringens uoverkommelige problemer. Sverigedemokraternas eksplosive fremgang oppleves av danske medier og politikere, med stor skadefryd, som en seier for sannheten.

Til gjengjeld har den politiske ukorrektheten seiret i mitt land. Resultatet av denne triumfen for ytringsfriheten, er at det ikke lenger diskuteres. Å omtale et etnisk mindretall som uintegrerbare og kulturelt mindreverdige, er blitt det eneste gyldige adgangstegnet til den politiske debatten. Det er en årtier lang tilvenningsprosess, der ingrediensene er like deler av forråelse, avstumping, apati og resignasjon, som i dag rekker langt inn i den velutdannede middelklassen.

Man skal på forhånd erklære seg enig i at både integreringen av både innvandrerne og flyktningene er «feilslått». Alle andre synspunkter blir avvist som «ugyldige», selv om tallene forteller at stadig flere etterkommere får jobb eller utdannelse og at kriminaliteten faller. I en strøm av nedsettende generaliseringer fortier vi alle disse positive tegn på integrering. Når det gjelder innvandrere, er vi blitt en suksess- og fremgangs-benektende nasjon.

Prisen vi betaler er ikke bare at et stigende antall velutdannede unge av en annen etnisk opprinnelse fremmedgjøres overfor ideen om å overhodet finne en plass i det danske samfunnet. Prisen vi betaler er også at et stigende antall danske velgere, som ikke deler den stadig mer fremmedskeptiske retorikken som strekker seg fra ytterste høyre til langt inn i den politiske midten, føler seg politisk hjemløse. I sosialdemokratiet er det til og med sånn at kandidater til Folketinget som ikke stemmer for de mest ekstreme innstramminger på utlendingsfeltet blir fratatt sine verv eller blir hindret i å ta gjenvalg. Partiet ønsker å fremstå som helt uten sprekker når det gjelder alliansen med ytterste høyre.

Truer populistiske partier som Sverigedemokraterna og Dansk Folkeparti demokratiet? Sverigedemokraterna har fascistiske røtter. Fascinasjonen for fascismen har vi heldigvis sluppet i Danmark fordi vi, i motsetning til Sverige, opplevde den tyske beleringen under andre verdenskrig og innså at vi sto på jødenes, og ikke de rasedyrkende nazistenes side.

I vår tid snakker vi om et demokrati i krise, men uttrykket må presiseres om det skal gi mening. Det direkte demokratiet stortrives i form av borgerinitiativ og grasrotbevegelser. I Danmark har foreningen Venligboerne, som engasjerer seg aktivt i lokale flyktning- og innvandringsspørsmål, fått 150.000 medlemmer. Aldri har så mange mennesker mobilisert og engasjert seg så aktivt i samfunnslivet som nå, ikke bare i protest, men også for å demonstrere helt nye måter å gjøre ting på. Krisen gjelder det representative demokratiet med stivnede partistrukturer som oppsto i og avspeiler et ganske annet samfunn, preget av konflikter som vi har lagt bak oss. Partienes horisont er ikke diktert av samtidens utfordringer, men utelukkende av andre partier, interne intriger og et taktisk maktspill som i selvopprettholdelsens navn synes å kreve alle kreftene.

Hva er løsningen? Å utvandre fra partiene? Eller å innvandre i dem? På den ene eller andre måten er det tvingende nødvendig å knytte båndene mellom det direkte og det representative demokratiet på nytt. Det innebærer også en gjenoppdagelse, eller kanskje en gjenoppfinnelse, av selve ideen med det å være borger i et demokrati.

I dag er det ikke lenger en kamp om velferdsstaten, men en kamp for å forsvare den mot fremmede inntrengere. I denne defensive posisjonen, hvor velferdsstaten feires uten at det blir stilt spørsmål, har velferdsstaten mistet sin dynamikk. Den skal ikke lenger utvikles, men befestes. I sin nye funksjon er den blitt sin egen motsetning. Den lukkede dør, og ikke den åpne, er blitt velferdsstatens kjennetegn, og det er alltid velferdsstatens videre liv som brukes som argument når fremmede skal holdes unna landets grenser.

Skal vi overleve planetens krise, er det ikke plass til en smålig «oss og dem»-tenking. Så vi må strekke ut hendene over grensene. Populismen, de tyve prosentenes avmektige oppgjør, er kun en tue på veien og det er på tide at vi innser at vi står overfor utfordringer som kun kan løses hvis vi våger stille oss større mål enn å behage Jimmie Åkesson.

Flyktninger og innvandrere har en naturlig plass i den verden vi må skape og det slår meg, kjære svenske medborgere, at dere, til tross for den midlertidige krisen, er unikt plassert til å gå foran. Få land i den vestlige verden har som dere klart å skape respekt for sitt land, ikke ved å vende ryggen til verden, men ved å åpne dere for den og omfavne den. Hver gang dere gjør Sverige større, gjør dere også verden større. Ikke slutt dere til oss andre. Ikke bli en smålig nasjon i en verden av smålige nasjoner. Fortsett med å gå deres egen vei.

Med håp om det beste mulige valg, sender jeg mine varmeste hilsener.

Danske Carsten Jensen er forfatter av både romaner, reisefortellinger og politiske bøker. Hans nyeste bok er «Kjellermennesker» (2018)

Her kan du lese mer om