FAR OG SØNN: Jansson er pappa til Andreas, som han har hatt hjemmeundervisning for, slik VG skrev i reportasjeserien Skolesviket. Han reagerer på et debattinnlegg Bergens Tidende har publisert om artikkelserien, og spesielt det han mener er nedsettende karakteristikker av barna som står frem.
FAR OG SØNN: Jansson er pappa til Andreas, som han har hatt hjemmeundervisning for, slik VG skrev i reportasjeserien Skolesviket. Han reagerer på et debattinnlegg Bergens Tidende har publisert om artikkelserien, og spesielt det han mener er nedsettende karakteristikker av barna som står frem. Foto: Privat / Privat

«Skolesviket»: – Pappa, vet du hva? Jeg er dum

MENINGER

Vi satte oss ned, gikk gjennom alt han kunne, men uansett hva vi sa, rokket det ikke ved hans selvoppfatning: Han var dum.

debatt
Publisert:

KNUT CHRISTIAN JANSSON, pianist, organist og pappa til Andreas.

Endelig noen som tar tak i denne problemstillingen, tenkte jeg da jeg ble kontaktet av VG før sommeren med spørsmål om jeg ville svare på hvorfor vi i ett år hadde hjemmeskole for sønnen vår.

For dem som ikke har lest artikkelen: Sønnen vår begynte glad og fornøyd på skolen høsten 2009. Han hadde gledet seg til dette lenge, ikke minst fordi mange hadde bygd opp en forventning hos ham om at dette var noe stort, et av livets store overgangsritualer. Gjennom sommeren hadde mange spurt, «Gleder du deg til å begynne på skolen?», og han svarte et ubetinget «ja» til dette.

Les alle sakene i denne reportasjeserien her!

Sønnen vår er vokst opp i det som må kunne karakteriseres som et akademisk hjem med sterk vekt på klassisk musikk, kunst, litteratur og friluftsliv. Alle besteforeldrene til sønnen vår har vært lærere, og vi hadde en veldig positiv innstilling til skolen. Dette ble forsterket av at han fikk en veldig god og engasjert lærer, på en skole som strekte seg langt for å møte barna på en god måte.

Her er funnene fra undersøkelsen: Skoledagen for teoretisk for 5- og 6-åringer

Etter en kort stund så vi en forandring hos sønnen vår. Han ble mer innesluttet, mer sint, spørsmål av typen «mamma, hvorfor er det sånn at…» forsvant, og han virket sliten og uopplagt. Han strittet imot da vi satte oss ned for å gjøre lekser sammen. Vi hadde lest at det var viktig å legge et godt grunnlag de første årene, så vi presset på og forklarte Andreas at det ikke er alt i livet som er lystbetont.

Etterhvert begynte han å si: «Pappa, vet du hva? Jeg er dum». Jeg husker første gangen den setningen lød, jeg ble forfjamset, visste ikke helt hva jeg skulle si.

«Du skjønner, jeg får ikke til det de andre får til».

Vi satte oss ned, gikk gjennom alt han kunne, men uansett hva vi sa, rokket det ikke ved hans selvoppfatning: Han var dum. Vi hadde hele tiden en god dialog med skolen som strekte seg langt i å prøve å tilrettelegge for ham. Men de kunne heller ikke gjøre noe med det enkle faktum at dersom du har et rom fullt av seksåringer som skal gjøre det samme, på samme måte til samme tid, så skaper du et rom med mange tapere. Andreas fikk et valg få andre barn får: «Ønsker du en pause fra dette?» Svaret kom før setningen var fullført, «Ja».

Vi kastet oss ut i det ukjente. Mens klassekameratene gikk på skolen, begynte vi en dag der det ene, overordnede målet var å få tilbake sønnen vår. Noe av det viktigste vi gjorde, var å gi ham medbestemmelse over hverdagen. Nysgjerrigheten, som hadde tjent ham så godt de første fem og et halvt årene av livet, skulle igjen få lov til å være styrende.

Vi så at ved å vise ham tillit til at han kunne styre en del av tiden sin, gav ham noe av den viktigste ballasten man kan få med seg: Jeg er i stand til å ta gode valg for livet mitt. Som musiker er en del av jobben min fleksibel, og han fikk være med. Han snakket masse med voksne som drev med noe de syntes var meningsfullt. Ideen var å gjøre en så stor del av verden som mulig tilgjengelig for ham, ikke lukke oss inne hjemme.

Alt som var forbundet med lesing, skriving og regning, var såpass negativt ladet at vi la dette vekk de første månedene. Etterhvert som formen hans kom tilbake, introduserte vi korte økter med dette om morgenen.

På slutten av året fikk han spørsmålet igjen: Vil du være hjemme neste år også? Da svarte han at han gjerne ville tilbake til skolen og kameratene.

I ettertid har vi diskutert mye tilstanden i norsk skole. Hvor mange andre barn er det der ute som hver dag sitter i timesvis og føler seg dumme? Hva gjør dette med dem? Hvordan skal lærerne klare å hjelpe dem når de samtidig er en del av det systemet som påfører barna dette?

Min sønn var så heldig å gå på en skole som slapp oss inn (på visse betingelser), slik at vi kunne observere hva som foregikk. Dermed kunne vi ta en informert beslutning om hva som var det beste for vår sønn. Samtidig kunne vi ikke unngå å se at det var mange, særlig gutter som slet med å tilpasse seg en hverdag preget av stillestitting, konkurranse og kontroll.

Jeg skulle ønske at Eirin Eikefjord, kommentator i BT, hadde gjort det samme. Da hadde hun kanskje ikke skrevet at VGs artikkelserie er basert på «ideologi, hysteri og synsing» og heller ikke uttalt seg så nedlatende om barna som sliter i dagens skole. Jeg er ingen skoleforsker, men det ser ut som VG baserer artiklene sine på mange av de fremste forskerne på skole og noen av landets fremste psykiatere. De observerer mye av det samme som vi gjorde med sønnen vår.

«Lekeskole» var nærmest et skjellsord i norsk offentlighet i en periode. Det viser hvor fjernt mange voksne befinner seg fra barnas hverdag. En voksen som har observert barn i fri lek der de selv får bestemme rammene, kan ikke unngå å se alle de positive menneskelige egenskapene som leken fremmer. For dem som ønsker å gå dypere inn i dette, anbefales Peter Greys blogg om barn, skole og lek, «Freedom to Learn» i Psychology Today.

Eikefjord skriver: «Det alarmistiske fokuset på stress og mistrivsel underslår et viktig, og betydelig mindre tabloid, aspekt: «For mange, kanskje det store flertallet, kan tidlig skolestart og mer fokus på kunnskap faktisk være positivt.» Hva baserer hun dette på? Artikkelserien hun kritiserer forholder seg både til barns opplevelser, til mange av de fremste forskerne på skole og på barns helse og også på lærere. Da virker hennes kommentar rett og slett useriøs. Det er lov å forvente mer av en kommentator i BT.

Til slutt en utfordring til Eikefjord: Tenk tilbake på sist du var på kurs som arbeidsgiver sendte deg på, gjerne over flere dager. Kursholderne har lagt opp et løp du må følge, og du har ingen innflytelse på programmet. Er du som meg og de fleste andre jeg har observert på disse kursene, begynner du allerede andre kursdag å bli litt rastløs, sjekke mail, begynne å drømme deg bort.

Tenk deg så at arbeidsgiver sier at dette kurset kommer til å vare i 13 år, du har ingen mulighet til å slutte, du vil jevnlig bli testet på om du får med deg innholdet, og dersom du protesterer, blir du sett på som et problem. I tillegg sier kursholder at dette gjør vi for ditt eget beste.

Der har du skolehverdagen til norske barn.

Her kan du lese mer om