En liten smak av bananrepublikk

MENINGER

Når politikerne endrer loven oftere enn folk skifter jakke, sier ja ett år, og nei det neste, da ligner vi litt på land vi advarer mot å legge igjen penger i.

kommentar
Publisert:

«Stabile rammevilkår» er et mantra for regjeringen. Folk maser fordi de ikke fjerner formuesskatten. Men der leverer de i det minste stabilt. Næringslivet sliter mer med plutselige avgiftsøkninger, hullete veier og forbud ut av det blåblå.

Lerum i Sogndal fikk 16 millioner kroner ekstra i utgifter på sukkeravgiften. Til og med den sukkerfrie saften deres har avgift.

Enda verre er det med pelsdyrbøndene. Etter å ha fått tommel opp av regjeringen i fjor, skal pelsdyrdrift forbys. Trine Skei Grandes Venstre fikk presset gjennom avvikling da de gikk inn i regjering i januar.

For det næringsvennlige partiet trumfet dyrevelferd hensynet til pelsdyrbøndene. Problemet er at dette har vært utredet i årevis, før Stortinget i fjor ga den sittende regjeringen tilslutning til å fortsette med pels. Dyrevernalliansen sa det var «en skam.» Men bøndene kunne satse videre, utvide og tilpasse seg strengere krav.

Bøndene sitter igjen med gjeld på en farm som ikke lenger er noe særlig verdt. Å selge er heller ikke lett, få vil kjøpe noe som skal forbys. Bankene nøler med kreditt om utstyr og maskiner går i stykker. Sikkerheten er for dårlig. Men gjelden forsvinner ikke.

I disse sakene risikerer staten å bli dratt for retten.

Staten har vært i retten nå i juni, etter at den ble saksøkt av utenlandske investorer som kjøpte seg inn i det norske gassrørsystemet Gassled i 2011 og 2012. Like etter at salget var gjennomført, satte regjeringen i 2013 ned prisen for å transportere gass i rørene. Altså det eierne tjener pengene på.

Eierne er utenlandske banker og pensjonsfond som kjøpte store andeler i Gassled da verken staten eller oljeselskapene ville ha dem. Oljeselskapene tjener mye mer på å drive med olje og gass. Utlendingene ønsket seg derimot en stabil, langsiktig investering med lav risiko og godtok derfor lavere avkastning.

Det er ikke rart at selskapene reagerte. Tariffen for nye felt ble satt ned med 90 prosent. Den rødgrønne regjeringen med oljeminister Ola Borten Moe i spissen gjorde det for å få opp farten. Nye felt skulle bli mer lønnsomme med lavere transportkostnad, selv om transporttariffene er en liten del av kostnadene knyttet til gass til Europa.

Saken ble anket helt opp til Høyesterett etter at staten vant i de to første instansene. For staten har rett til å justere tariffen. Men sa departementet tydelig nok fra om at de var i ferd med å ødelegge inntektsgrunnlaget til kjøperne av gassrørledningene? Departementet fikk kritikk i begge rettsinstanser. Det gjenstår å se hva Høyesterett lander på.

Uansett kan ikke dette kalles stabile rammevilkår.

Det samme gjelder energiloven. De siste fem årene har politikerne endret energiloven slik at «private» (altså kommunale) kraftkabler til utlandet har vært tillatt, ikke tillatt, tillatt og ikke tillatt igjen.

For mens Borten Moe og de rødgrønne ikke hadde noe imot private eiere av gassrørsystemet, mente de at bare staten kan eie og utrede kabler som frakter strøm til utlandet. De endret loven i 2013, slik at det ikke en gang var tillatt for private å tenke tanken på en slik kabel. Da de blåblå kom til makten, ville de slippe til private. De fikk endret loven i 2016.

Nå må de endre den tilbake. Det var kravet opposisjonen med Ap i spissen stilte, i hestehandelen for å få vedtatt ACER.

Saken hadde ingenting med ACER å gjøre. Men for mange i opposisjonen var det viktigste ikke det statlige eierskapet, men å få stoppet den planlagte kabelen North Connect som er tenkt bygget fra Hardanger til Skottland.

Mange frykter at den vil gi folk flest og industrien dyr kraft. Den kalles også privat, fordi det ikke er Statnett, men kraftselskap som står bak. Fire selskap (stort sett offentlig eide) har siden 2011 brukt rundt 200 millioner på å planlegge kabelen, samtidig som energiloven har kjørt berg og dalbane. Denne uken avsluttes høringsrunden for konsesjonssøknaden til en sjøkabel som henger i løse luften.

Norge er generelt et godt land å drive næringsliv i. Og det er naturligvis greit med ulikt politisk syn. Men i så viktige spørsmål som energi, trenger vi store, nasjonale kompromiss heller enn krumspring.

Det mener også politikerne. Det er mangel på «stabile rammevilkår» Finansdepartementet snakker om når de sier nei til norske investeringer i utlandet. Siv Jensen advarer mot for høy risiko når klimaorganisasjoner og andre krever at Oljefondet skal kjøpe seg inn i unotert infrastruktur, utenlandske flyplasser, vindmøller, havner og motorveier. Ustabile regimer kan endre rammevilkårene. For eksempel sette ned tariffen i et et gassrørsystem, slik at gevinsten fordufter over natten.

Og det er sant. Men det skjer ikke bare i Afrika. Det skjer også i Norge.

Her kan du lese mer om