FØR OG ETTER: – Det er ingen tvil om hvilket liv som er best. Den psykiske helsen er enormt mye bedre. Det er faktisk der den største gevinsten har vært, skriver Glørstad.
FØR OG ETTER: – Det er ingen tvil om hvilket liv som er best. Den psykiske helsen er enormt mye bedre. Det er faktisk der den største gevinsten har vært, skriver Glørstad. Foto: Pål Rune Lien

Det verste man kan være i 2018 er syk!

MENINGER

Jeg skal gi deg honnør for at du fronter overvektiges rett til å være overvektige, Carina E. Carlsen. At man kan ha den kroppen man ønsker, være seg selv om man er undervektig, normalvektig eller overvektig. Vi er alle like mye verdt.

debatt
Publisert: Oppdatert: 19.06.18 18:03

RUNE GLØRSTAD, foredragsholder og driver firmaet Tjukkasbloggen AS.

Jeg krevde min rett på stranda fram til jeg var nesten 200 kilo, men sluttet etter hvert å gå der fordi det ble umulig å komme seg opp av solsenga. Jeg kunne sitte i bar overkropp på fest når jeg var 225 kilo fordi resten av sommerselskapet gjorde det samme. Jeg hadde lært meg at ved å by på meg selv så ble hverdagen mye lettere. Der er vi ganske like egentlig. Jeg vil derimot heller snakke om livsstilsykdommene som er uunngåelige hvis man er helseskadelig overvektig lenge nok.

Les hele historien om Rune Glørstad her (VG Pluss).

Jeg brukte ekstremt mye fokus på å tilrettelegge hverdagen min som overvektig. Til slutt brukte jeg etter hvert all min energi på dette. Jeg tilpasset helt til det ikke fantes tilpasninger lengre. Jeg føler du bruker mye av samme taktikk her nå, nemlig bruke energi på at folk skal akseptere at du er tjukk istedenfor å gjøre noe med problemet som før eller siden vil innhente deg. Jeg er skribent i Tjukkasbloggen.no og liker å kalle en spade for spade. Det er ofte normalvektige som er redde for å bruke «tjukkasordet», og ikke de som er overvektige.

Jeg var 30 år når jeg virkelig begynte å få smake på hvordan det var å få livsstilsykdommer relatert til min overvekt. Knær og hofte hadde verket i flere år allerede, og det utviklet seg til artrose, eller det som kalles slitasjegikt på folkemunne. Det må jeg lære meg å leve med resten av mitt liv. Tanken har slått meg mange ganger, hvorfor gjorde jeg ikke noe før det gikk så langt? Hvorfor brukte jeg så mye energi på å tilpasse mitt liv som overvektig istedenfor å kanalisere denne energien over å få det bedre?

Som 33-åring ble jeg erklært 100% arbeidsufør noe som i seg selv er en lite tiltalende tittel. Jeg var oppe på do 10 ganger hver natt på grunn av diabetes 2, jeg var oppe og gikk 4-5 ganger hver kveld på grunn av restless leggs. Sex var umulig både av praktiske årsaker, og fordi jeg hadde blitt impotent. Hver natt våknet jeg av søvnapne anfall og til slutt holdt det på å ta mitt liv. Flyreiser ble etter hvert uaktuelt da det ble umulig å komme seg inn på do. Jeg ble til slutt isolert hjemme fordi jeg måtte rett i dusjen etter dobesøk.

Det er en fin balansegang i det å være «fat and fit» og i det å fortsette sin vektoppgang til man blir innhentet. Selv om du påberoper deg din rett til å være overvektig så tror jeg heller du ikke ønsker å fortsette å gå opp i vekt. Du ønsker rett og slett ikke å oppleve hva ett slikt liv medfører over tid. Jeg ønsker akkurat det samme som deg, nemlig at de overvektige skal behandles med respekt.

Vi overvektige har ofte tunnelsyn over hvor fæle folk synes vi er fordi vi er tjukke. De aller fleste behandler oss med respekt for det menneske vi er. Det tar likevel ikke bort hvor sårende den ene kommentaren er når man er ute på byen, eller barnet som sier til sin mor:

«Se den tjukke mannen»

Barn sier det fordi de er ærlige, men har ingen vonde hensikter bak det. Det lærte jeg meg å leve med. Det jeg ikke lærte meg å leve med var fulle folk som sa det samme. Det er ingen gode hensikter bak slik en kommentar fra fulle folk.

For å få ett bedre liv kanaliserte jeg kreftene mine over på å oppsøke miljøer der de hadde kunnskap om kosthold, trening og sunnere livsstil. Jeg ønsket ikke å bli hverken overtrent, få skader, få spiseforstyrrelse eller kaste opp. Jeg er overrasket over hvor godt mottatt jeg har blitt bare jeg var villig til å gi det en sjanse. Min vurdering er at det er like mye energikrevende å tilpasse sitt liv som svært overvektig som faktisk det å få bedre helse. Det får være opp til hver enkelt hva de ønsker å gjøre. Jeg vet hva jeg synes er best. Den dagen jeg sluttet å synes synd på meg selv, jobbet mot den iboende motstanden vi mennesker har mot forandringer, ja først da fikk jeg et godt liv.

Når jeg lå isolert i sengen på 250 kilo hadde jeg hver dag et ønske om å våkne opp neste morgen å være normalvektig. Normalvektig for det betydde et mye mer praktisk liv og sannsynligvis bedre helse. Jeg hadde ønsker om sex, men det var umulig både praktisk og på grunn av impotens. Jeg hadde ønsker om jobb og det å føle meg nyttig. Det å føle seg nyttig er noe av det beste ett menneske kan oppleve. Veien til ett bedre liv var rett og slett det å gå ned i vekt på en sunn måte, og over lang tid.

Jeg måtte ned 70 kilo før jeg igjen klarte å knyte mine sko. På 163 kilo fikk jeg kjæreste og hun står fortsatt ved min side. Det bevitner at det er personen man elsker og ikke kroppen. Jeg er i dag 115 kilo og etter BMI skalaen er jeg på grensa til helseskadelig overvektig. BMI kan være en god indikasjon, men er ikke alltid sant, så der er vi enige.

Du har din fulle rett til å kjempe din kamp. Jeg velger å kjempe min. Jeg er ganske sikker på hva som er best for den psykiske og fysiske folkehelsen.

Her kan du lese mer om