PÅ UTSIDEN: – Ved ettertrykkelig å unnta krigerprofeten fra historisk analyse og diskusjon, stiller Rana seg utenfor både norsk og vestlig moderne tenkemåte. Dette gjenspeiles ikke minst ved den usaklige kritikk Rana retter mot undertegnede personlig, skriver Halvor Tjønn.
PÅ UTSIDEN: – Ved ettertrykkelig å unnta krigerprofeten fra historisk analyse og diskusjon, stiller Rana seg utenfor både norsk og vestlig moderne tenkemåte. Dette gjenspeiles ikke minst ved den usaklige kritikk Rana retter mot undertegnede personlig, skriver Halvor Tjønn. Foto: Heiko Junge NTB scanpix

Rana i dogmatikkens hengemyr

MENINGER

Kan islam forenes med moderne norsk tankegang uten å underkastes en gjennomgripende reformasjon? Forfatteren Mohammad Usman Rana hevder det er fullt mulig. Men Rana stiller seg utenfor både norsk og vestlig moderne tenkemåte.

debatt
Publisert: Oppdatert: 11.04.16 13:16

HALVOR TJØNN, journalist, forfatter av boka Muhammed – slik samtiden så ham

Muslimer kan godt være sosialkonservative og praktisere sin tro på en tradisjonell måte, samtidig som de anerkjenner det liberale, norske demokratiet, hevder Rana. Slik kan de bidra til å skape en norsk islam som blir hjemmehørende her og ikke i Midtøsten.

Få mer debatt-stoff: Følg VG Meninger på Facebook

Dette er hovedtesen i Ranas bok Norsk islam, som kom ut nylig. I VG hevder han at islam kan «kontekstualiseres» inn i den norske virkeligheten ved at «sosialkonservative og religiøse muslimer fornorsker sin religiøse praksis, verdsetter likestilling, har respekt for annerledestenkende, ikke krever sensur av islam-kritikk og støtter lojalt opp under den liberale rettsstaten.»

At en muslimsk samfunnsdebattant oppfordrer sine trosfeller i Norge til å slutte opp om rettsstaten, er naturligvis rosverdig. I motsetning til enkelte muslimske lederskikkelser i Norge tar Rana entydig avstand fra bruk av vold for å fremme politiske eller religiøse mål.

Man trenger ikke gå lenger enn til den kjente imamen Nehmat Ali Shah i Norges største moské, Central Jamaat Ahle-Sunnat, på Grønland i Oslo for å finne klare eksempler på det motsatte.

Les: Mohammad Usman Rana – Å fornorske islam

Vokter av dogmer

Spørsmålet man likevel blir sittende igjen ved lesningen av Ranas bok Norsk islam, er om det oppgjøret han tar med integrasjonsuvillige og voldsforherligende trosfeller er nok til at han kan kalle seg norsk og vestlig i intellektuell forstand. Den som leser boka, finner fort at Rana intenst hegner om de mest sentrale dogmene i islam.

Koranen er for eksempel, ifølge Rana, ord for annet sendt til menneskene av den høyeste guddommen, og dermed er den ufeilbarlig. Dessuten er Rana høyst uvillig til å ta et oppgjør med tanken om den gudegitte islamske lov, sjaria’en.

Mest problematisk er det imidlertid at Rana med nebb og klør avviser enhver vitenskapelig begrunnet kritikk av mannen som i den arabiske ørkenen på 600-tallet utformet den islamske religion og politiske ideologi. Etter gjengs muslimsk tankegang var nemlig religionsstifteren Muhammed et guddommelig inspirert, feilfritt menneske. Dette dogmet er ikke gjenstand for noen debatt overhodet, skriver Rana.

Gjennomsnittlig krigsherre

Om Rana forsvarer dette dogmet, er det nok av vestlige historikere som gjennom det siste hundreåret har debattert og gjennomanalysert religionsstifteren Muhammeds liv. Skikkelsen de har funnet, er en krigsherre som verken var noe særlig bedre eller særlig verre enn andre krigsherrer i Midtøsten på 600-tallet. Ved ettertrykkelig å unnta krigerprofeten fra historisk analyse og diskusjon, stiller Rana seg utenfor både norsk og vestlig moderne tenkemåte.

Dette gjenspeiles ikke minst ved den usaklige kritikk Rana retter mot undertegnede personlig og mot boka jeg skrev for noen år tilbake, nemlig Muhammed – slik samtiden så ham.

«Tas (boka) i nærmere øyesyn, fremstår det som om Tjønn ikke en gang har skjønt at hans bok om profeten, som har gitt ham ekspertstatus, er basert på til dels upålitelige kilder, og han evner ikke å drive kontekstuell og historisk kildekritikk av profetens liv,» skriver Rana.

Når man står med begge bena plantet inn i Midtøstens dogmatiske tradisjon, kan man selvsagt skrive dette. Nå er det imidlertid slik at min bok er basert på nøyaktig de samme skriftene som vestlige historikere gjennom flere generasjoner har anerkjent som de relevante kildene til religionsstifterens liv. Hvis man unntar de kildene jeg baserer min bok på, vet vi praktisk talt intet om Muhammeds liv.

Skal man begrense seg til de kildene Rana tydeligvis foretrekker, nemlig Koranen og de såkalte hadithene, forsvinner Muhammeds liv mer eller mindre opp i tynn luft. Men det er vel kanskje det Rana foretrekker? På den måten unngår man jo historisk forskning som leder til et utall av spørsmål omkring religionsstifterens liv og praksis.

Teologenes monopol

Rent komisk blir det videre når Rana forsøker å frata meg retten til å uttale meg om religionsstifteren Muhammed og islam overhodet. «Historiker og Russlands-ekspert Halvor Tjønn har mye å lære. Av en eller annen grunn har han opphøyet seg til å bli ekspert på profeten Muhammed,» skriver Rana.

I Midtøsten, der de såkalte lærde har tolkningsmonopol på religionen, er dette god latin. I Vesten er det imidlertid slik at teologenes monopol på å utlegge og diskutere religion forsvant først med Reformasjonen på 1500-tallet og siden med Opplysningstiden på 1700-tallet.

Ved sitt forsøk på å frata kritikere selve retten til å uttale seg, inntar Mohammad Usman Rana et intellektuelt ståsted som var legitimt i Europa før 1500-tallet. Da får man raskt problemer med å finne seg vel til rette i Norge på 2010-tallet.

Her kan du lese mer om