LEGGES NED? – Det enkleste og beste alternativet er å nedlegge eller vingeklippe Kontroll- og konstitusjonskomitéen. Det er vanskelig å se at den fyller noe opplagt samfunnsbehov, skriver kronikkforfatteren.
LEGGES NED? – Det enkleste og beste alternativet er å nedlegge eller vingeklippe Kontroll- og konstitusjonskomitéen. Det er vanskelig å se at den fyller noe opplagt samfunnsbehov, skriver kronikkforfatteren. Foto: Frode Hansen VG

Komité utenfor kontroll og konstitusjon

MENINGER

Kontroll- og konstitusjonskomiteen har skapt en politisk ukultur som skader Norges viktigste bedrifter, statsfinansene og rettssystemet. Det enkleste og beste alternativet er å nedlegge eller vingeklippe komiteen.

debatt
Publisert: Oppdatert: 22.04.16 13:20

EIRIK VINJE, advokat, Garmann, Mitchell & co. advokatfirma

Staten eier aksjer i et knippe bedrifter som er definert som nasjonalt viktige. Det omfatter eierandeler i børsselskapene Statoil (67%), Telenor (54%), DNB (34%), Yara (36%), Norsk Hydro (34%) og Kongsberg Gruppen (50%). Totalverdien av selskapene er i dag rundt 1000 milliarder kroner, hvorav statens andel utgjør over halvparten. Statens aksjer tilsvarer altså en formue på 100.000 per nordmann. Utenom Oljefondet. Bedriftene sysselsetter samlet rundt 100.000, mange av dem i Norge.

Det har i mange år vært tverrpolitisk enighet om forvaltningen av statens aksjer i disse såkalte kategori 2-selskapene. Eierskapsmeldingen slår fast at staten skal sørge for at bedriftene har hovedkontor og viktige fagmiljøer i Norge. Utover det er formålet maksimal avkastning for aksjonærene. Akkurat som i andre private bedrifter. Den ansvarlige statsråden skal som aksjonærrepresentant bidra til å utnevne et kompetent og selvstendig styre, men skal holde seg unna forretningsdriften. Denne distanserte eierpolitikken har hittil vært en gedigen suksess. Det internasjonale finansmarkedet har hatt stor tillit til disse selskapene som generelt har vært veldrevne og skapt store verdier for alle involverte parter.

Dette ser ut til å endre seg dramatisk som følge av virksomheten til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite (SKK) under dens geskjeftige leder, Martin Kolberg.

Inspirasjon fra USA

I over et år har SKK gransket korrupsjon knyttet til det nederlandske selskapet Vimpelcom, der Telenor eier en minoritetspost. Telenor er utenfor mistanke, men telenoransatte med styreverv i Vimpelcom kan tenkes å ha kjent til bestikkelser ved kjøp av telelisenser i Usbekistan. Det er varslet nok en åpen høring i vår der det store spørsmålet er om Telenors ledelse, herunder tidligere konsernsjef Jon Fredrik Baksaas forklarte seg usant i forrige høring.

Et enda større spørsmål er: Og hva så?

Baksaas er ikke lenger i jobben og har intet ansvar overfor Stortinget. Hensikten med SKK er utelukkende å føre tilsyn med regjeringen. Komiteen ble etablert i 1993, åpenbart inspirert av de hakket mer glamorøse amerikanske senatshøringene. Saksmengden har økt sterkt siste år. Men til for tross stor ståhei i mediene, er de konkrete politiske resultatene av komiteens arbeid bortimot ingenting; SKK har aldri felt noen minister. Tradisjonen for resultatløshet videreføres temmelig sikkert i vimpelcom-saken. Det er nemlig intet som tyder på at næringsminister kan klandres. Monica Mæland har konsekvent signalisert nulltoleranse for korrupsjon, og har aldri håndtert den konkrete. Absurditeten blir fullkommen ved at bestikkelsene ble begått rundt 2012, da næringsministeren het Trond Giske. Kolberg mener altså i fullt alvor at en høyreminister skal svare for eventuelle forsømmelser fra hans partikamerat. Dessuten skal visst Mæland ta ansvar for korrupsjon under opprulling i Yara og Norsk Hydro, også det historier som foregikk lenge før hennes tid. For å toppe det hele skal olje- og energiministeren stå skolerett for mulig smøring fra Statoil i Angola.

Ingenting tyder på at noen av disse sakene rokker det minste ved Regjeringen. Kolbergs komite er blitt et medieshow på siden av den egentlige politikken, med et stadig økende sprik mellom lederens gjennomslagskraft og selvhøytidelighet. Man må imidlertid anerkjenne mannens underholdningsverdi; på sitt beste minner han om en av de ikoniske grinebiterne på balkongen i Muppet Show.

Smilet stivner imidlertid av at komiteens kontinuerlige inkvisisjon skaper skadevirkninger utenfor partipolitikken. SKK er blitt så ivrig i jakten på lovbrudd at komiteen neglisjerer om den selv følger lovgivningen.

Komitémedlemmer krever utlevert sensitive forretningsdokumenter uten hjemmel i allmennaksjeloven og i strid med børsregler som skal sikre markedet lik informasjon. Det fremsettes stadige krav om at Regjeringen skal instruere selskapene til å gjøre slik komiteen vil. Dette til tross for at Regjeringen ikke har noen instruksjonsmyndighet etter aksjelovgivningen, spesielt ikke i når staten er minoritetseier. Kolberg har heller ikke brydd seg om at det strider mot grunnleggende habilitetsprinsipper at han gransker et selskap som ledes av en nær venn.

Mangler kompetanse

Korrupsjon er komplisert både juridisk og faktisk. Det oppstår særlig vanskelige grenser og dilemmaer når norske selskaper gjør forretninger i land som er gjennomsyret av korrupsjonskultur, slik de fleste land er. SKK mangler juridisk, forretningsmessig, kulturell og politifaglig kompetanse, men har opphøyet seg selv en slags kombinert etterforskingskommisjon og domstol. De anklagede direktørene henges ut offentlig uten rettighetene som siktede/tiltalte har etter Grunn- og straffeprosessloven.

Konstitusjonskomiteen bryter faktisk med konstitusjonens system når den tiltar seg funksjoner som etter Grunnloven ligger utenfor Stortinget. I en rettsstat er det politiet som etterforsker, påtalemyndigheten som tiltaler og domstolene som dømmer.

Det er også innlysende at det kan skade politietterforskingen at vitner avhøres for åpne TV-kameraer. Derfor måtte Riksadvokaten be SKK utsette høringen i Vimpelcom-saken, slik at Økokrim kunne få jobbe i fred.

Dette sterke signalet fra rettsvesenet la imidlertid ingen generell demper på Kolberg. Uten å forklare oss den politiske relevansen, vil han nå til bunns i om Hydro har bedrevet korrupsjon i Tadsjikistan. Han mener åpenbart at han er mannen for den jobben. Kolbergs entusiasme og manglende ekspertise gjør det krevende å fri seg fra assosiasjonen til en rødkinnet tiåring som er nyinnmeldt i Mikke Mus Detektivklubb for å avsløre skurker i nabolaget. Men heller ikke øvrige komitémedlemmer som Per Olav Lundteigen og Venstres Abid Raja tynges ned av beskjedenhet og manglende selvtillit. Den eneste som har prinsipielle innvendinger mot komiteens ekspanderende virksomhet er Michael Tetzschner, som, kanskje ikke helt tilfeldig, representerer regjeringspartiet Høyre.

Det verste er den gjennomgående respektløsheten som Kolberg & Co viser overfor integriteten til private bedrifter og de enorme samfunnsverdier de forvalter. Telenor er i dag kanskje landets viktigste foretak. Det er det eneste norske konsernet med virkelig internasjonal tyngde som ikke bygger på naturressurser. Telenors avgjørende aktivum er de ansattes ekspertise. Men humankapital er en høyst flyktig valuta, som skaper sårbarhet. Hvem orker å jobbe i et konsern underlagt uberegnelige politiske krav og instrukser, der man når som helst risikerer å bli dratt inn på Stortinget som prygelknabe for politikere med eksponeringsbehov? Trolig er det bare tykkhudede eks-politikere som kan fungere i en slik politisert stilling. Slike typer er sjelden de best egnede til å lede teknologikonserner i hard internasjonal konkurranse.

Utover korrupsjon er komiteens favorittemner om ledelsen kategori 2-selskapene har rett kjønn og er tilstrekkelig lavtlønnet. Noe som imidlertid aldri har vært tema på SKKs møter er om bedriftene drives godt.

Etter at den såkalte Panama papers-avsløringen nylig er statens eierskapspolitikk i full oppløsning. Det gikk bare minutter fra nyheten om at DnB kunne ha hatt noe med skatteparadiser å gjøre til den første politikeren fremmet krav om at Monica Mæland som minoritetsaksjonær skulle instruere banken. I de påfølgende ukene har mesteparten av den politiske debatten handlet om hvilke politiske instanser som skal instruere DNB om hva, herunder om Rune Bjerke skal sparkes. Hva DNB og konsernsjefen faktisk har gjort synes underordnet. Det er hittil ikke mye som tyder på at den relativt perifere virksomheten i DNBs Luxembourg-filial var ulovlig, eller at den avviker fra andre storbankers tjenestetilbud. Politikerne synes også å være knekkende likegyldig til hva de private aksjonærene som besitter 66 prosent av aksjene mener om saken. Til og med statsminister Solberg har begynt å omtale DNB som «statsbank». Storinkvisitor Kolberg har derimot vært underlig taus om DNB, uten at vi skal være så ufine å antyde at det kan ha noe med konsernsjefens partitilknytning å gjøre.

Hvis dette politiske sirkuset fortsetter stort lenger blir konsekvensen at verdiene i de delvis statseide bedrifter forvitrer i takt med tilliten hos investorer, ansatte og kunder. Og skulle staten få til vane å politisk instruere delvis privateide selskaper i strid med forretningsmessige interesser innebærer det en form for ekspropriasjon. Resultatet kan bli enorme erstatningskrav mot staten fra private aksjonærer.

I så fall er det bedre at politikerne innrømmer at staten ikke lenger er voksen nok til rollen som storkapitalist og selger aksjene. Det innebærer at disse bedriftene helt eller delvis kan havne i utlandet. Alternativt kan Stortinget reversere privatiseringen av Telenor, og deretter la SKK kose seg med gransking og instruering av det gjenopprettede Televerket, som vi jo alle sårt har savnet.

Det enkleste og beste alternativet er imidlertid å nedlegge eller vingeklippe en stortingskomite som det er vanskelig å se fyller noe opplagt samfunnsbehov. Kanskje kombinert med at det ryddes plass på fylkesmannskontoret i Buskerud for komiteleder Kolberg.

Her kan du lese mer om