Foto: TEGNING: MORTEN MØRLAND ,

Kommentar

Ta krenkelsen tilbake

Det er ikke noe skammelig i å bli krenket. Men man må vite hva det er man blir krenket av.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Denne artikkelen skulle egentlig hatt følgende ingress: «Jeg hater å si det, men jeg ble krenket av omslaget på siste utgave av CharlieHebdo».

Men det ble ikke helt riktig.

Tegningen fremstiller en ung mann som drikker fra en champisflaske, mens fluidumet spruter ut av diverse kulehull i kroppen hans. Det var noen dager siden 89 mennesker var skutt og drept på Bataclan. Jeg så den første gang på iPhonen den formiddagen jeg var på vei hjem fra Paris, noen dager etter blodbadet.

Den er tegnet av «Coco», signaturen til Corinne Rey, som 7. januar i år var på vei inn i redaksjonen med sin datter da brødrene Saïd og Chérif Kouachi tvang henne til å slå adgangskoden sin for å slippe dem inn i bygningen, hvor de drepte 11 av hennes kolleger og såret 11 til.

Jeg tenkte, fy faen, Charlie Hebdo er drøye. Jeg tenkte at det bare var dem, som selv hadde overlevd en slik massakre, som kunne fleipe med noe slikt.

Og så begynte jeg å abstrahere, se på teksten, «De har våpen. Vi har faen meg champagne». Og så tenkte jeg det var en slags bitende kommentar til hvordan vesten danser mens terroren og barbariet rykker helt inn i sivilisasjonens sentrum.

Men jeg var ikke komfortabel med forsiden, den lå på netthinnen i flere dager – det tomme blikket til den champagneslurpende unggutten med de fire kulehullene.

Hva om dette ikke hadde vært Paris, men Oslo? Og hva om datoen ikke hadde vært 16. november 2015, men 25. juli 2011? Hva om et norsk magasin hadde hatt en «gøyal» tegning av en AUFer gjennomboret av kulehull på forsiden, noen dager etter Utøya?

«Krenket» er ikke i nærheten av å dekke reaksjonene. All fortvilelsen, sjokket, raseriet ville rettet seg mot tegningen og magasinet. Det ville neppe hjulpet om tegneren selv hadde overlevd et fascistisk attentat.

For menneskene er følsomme og sårbare vesener. Og jo nærmere man har stått katastrofen og tragedien, jo lettere er man å støte.

Da 22. juli-rettssaken startet våren 2012, skrev musikkjournalistveteranen Arild Rønsen en tweet: «Neil Young er på banen. Nå må noen bombe redaksjonslokalene i VG».

Det var selvfølgelig ikke bokstavelig ment. Rønsen var fortørnet over at det nye Neil Young-albumet hadde fått dårlig kritikk i VG. Også henfalt han til åttitallets musikkaviskjekkaseri for å få ut sin rettferdige harme.

Her i huset ble sleivsparket dårlig mottatt. Det var bare ni-ti måneder siden «noen» plasserte en bombe rett utenfor VG-huset. Åtte mennesker døde, mange ble skadet for livet, vi som var til stede vasset i glass og blod, og det var mange kolleger som slet med å gå på jobb i lang tid etterpå.

Og for oss som satt i rettssalen og så hele eksplosjonen med sin ødeleggende virkning rekonstruert ned i minste detalj, hørte alle vitneforklaringene, så alle de pårørende, var kommentaren først og fremst fullstendig empatisk tonedøv.

Nå, tre og et halvt år senere, klarer jeg ikke helt å gjenskape harmen meldingen (som også førte til store medieoppslag) skapte hos meg. Jeg syns bare den er dum og plump og lite å hisse seg opp over. Jeg blir litt flau når jeg tenker på hvor fortørnet jeg ble.

Sannelig klarte ikke Rønsen å skape ny storm i vannglasset da han noen dager etter Parismassakren skrev en sleivete venstrehåndsplateanmeldelse av Eagles of Death Metal, som sto på scenen og så fansen sin ble slaktet rundt dem.

NRKs programleder og Turbonegergitarist Thomas Seltzer er gammel venn av gutta i bandet og han, og en rekke andre navn fra rockkritikerlauget, gikk hardt ut på sosiale medier.

Så hardt at Rønsen etter en stund følte seg litt krenket han også, og mente seg hetset og forfulgt.

En «krenkelse» er blitt noe bortimot et fjollete ord i norsk debatt. Skal du virkelig latterliggjøre din motstander, skal du antyde at hun fremstår som «krenket». Ikke bare gir det assosiasjoner til pompøse maktpersoner som ikke tåler latterliggjøring – det er blitt selve signalordet for motstand mot ytringsfriheten:

«De krenkede» er de som overreagerer på enhver form for satire eller kritikk, og som i aller ytterste konsekvens tyr til vold og våpen når noen fornærmer det de holder hellig.

Men det er ikke bra om den nye hardheten man ikler seg for å ruste seg mot angrep på alt man er glad i og alt man mener er viktig, gjør at man ikke lenger tillater seg å reagere følelsesmessig.

For når man reagerer på smakløse vitser og ufølsomme uttalelser, er det ikke egentlig vitsene og uttalelsene man reagerer på. Man er krenket over de forferdelige overgrepene som er begått mot mennesker, mot demokratiet mot hele sivilisasjonen rundt seg. Og så tar man det ut på de tonedøve reaksjonene.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder