Foto: Roar Hagen ,

Mot seksuell terrorisme

MENINGER

Modige arabiske kvinner kjemper mot vold, trakassering og
diskriminering. Det er en kamp som ofte har kostet dem dyrt.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 12.02.16 20:56

De seksuelle overgrep kvinner ble utsatt for i Köln på nyttårsaften ligner det mange arabiske kvinner har erfart.

I den arabiske våren gikk kvinner til krig mot det de kalte seksuell terrorisme. Tragedien er at revolusjonen ikke ga kvinnene større frihet, men i stedet utartet i seksuell trakassering og overgrep.

Jomfrutest

Fra Kairo til Tunis og Damaskus sto kvinner for fem år siden på barrikadene. De var aktive i revolusjonen, noen ble drept og mange ble banket opp av politiet og kastet i fengsel. I Egypt ble noen av dem utsatt for ydmykende «jomfrutester» utført under tvang i myndighetenes varetekt.

Det ble ikke bedre etter regimets fall. I det totale fravær av lov og orden ble kvinner utsatt for seksuelle overgrep og trakassering i så stort omfang at aktivister måtte opprette selvforsvarsgrupper. På Tahrir-plassen demonstrerte tusen kvinner med krav om at myndighetene aksjonerte mot den vold de ble utsatt for. I stedet for å tie, slik de var forventet å gjøre, valgte mange å fortelle åpent om hva de var blitt utsatt for. Det krevde stort mot. Særlig når politiske og religiøse ledere helst vil legge ansvaret på voldsofrene. De var på feil sted, var uanstendig kledd osv.

I Egypt hørte jeg kvinner fortelle om hva de opplevde av seksuell trakassering i sin hverdag, blant annet på offentlige transportmidler. Jeg tror de lett gjenkjente voldsscenene i Köln. Slike seksuelle overgrep mot kvinner er utbredt i det offentlige rom.

Vold mot kvinner er et særdeles grovt uttrykk for en systematisk kvinnediskriminering.

Feminister

Det finnes feministiske organisasjoner og sterke talskvinner i arabiske land, men det er ennå ingen folkebevegelse. Dr. Fatma Khafagy, tidligere kvinneombud i Egypt, fortalte meg under et seminar i Kairo høsten 2011 at egyptiske feminisme tradisjonelt har vært en bevegelse i borgerskapet, blant de høytlønnede.

I de autoritære og sekulære regimene som eksisterte før den arabiske våren fikk mange kvinner høyere utdannelse og, i begrenset grad, visse rettigheter. Egypts førstedame Suzanne Mubarak tok i 2000 initiativet til et kvinneforum (AWO), der også ektefellene til andre arabiske diktatorer ble med. De skulle fremme kvinners rolle i konservative, muslimske samfunn gjennom utdanning og bevisstgjøring, ble det sagt. Men de representerte samtidig regimer som var mer opptatt av stabilitet enn reformer og da regimene falt ble også forumet oppløst.

Sekulære kvinner håpet at liberale krefter skulle ta over, mens religiøse kvinneaktivister trodde de kunne vinne frem gjennom bevisstgjøring. Begge grupper ble dypt frustrert, men fortsatt husker jeg hva en ung kvinnelig blogger sa til meg:

– Vi ble sendt tilbake til våre hjem. Men vi tilhører en ny generasjon. Vi er ikke bare ute etter å bli gift og deretter bli hjemmeværende. Vi kjempet på Tahrir-plassen. Vi har utrettet noe. Vi fjernet en diktator. Det er ingen grense for hva vi kan oppnå.

Lang vei

Jeg har møtt mange sterke talskvinner i arabiske land som krever frihet og rettigheter. Noen har vært feminister lenge, mens de unge ble politiske aktive under den mislykkede arabiske våren. Det blir imidlertid ingen kvinnefrigjøring når det sterkeste alternativet til gårsdagens autoritære, sekulære regime er reaksjonære, religiøse bevegelser.

Det eneste landet hvor revolusjonen har lykkes, Tunisia, er også det mest demokratiske og liberale med kvinner i lederposisjoner, inkludert en høy andel kvinner i parlamentet. Tunisia er et eksempel på at den kampen for større rettigheter mange arabiske kvinner fører gir resultater, om enn i begrenset grad foreløpig.

For det er en lang vei å gå. Island, tett fulgt av Norge, er de mest likestilte land i World Economic Forums (WEFs) årlige rapport om globale kjønnsforskjeller. Blant de 145 land som er rangert for politisk deltagelse, økonomi, helse og utdanning kommer Jemen aller sist. Av andre arabiske land er Syria nær bunnen på 143. plass. Jordan er nr. 140, Marokko 139, Libanon 138, Egypt 136, Oman 135 og Saudi-Arabia 134. Tunisia bare er på 127. plass. Også de har et stort forbedringspotensial.

At kvinner holdes nede er det største hinder for utvikling i den arabiske verden. Det blir ingen virkelig forandring til det bedre før kvinnene vinner sine rettigheter.

VG MENER: Overgrepene i Köln

Her kan du lese mer om