Illustrasjon: Christian Bloom

Kommentar

Alle elsker en catfight

Hvorfor er det alltid slik at suksesskvinner utpekes til konkurrenter, mens menn slipper unna?

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Da jeg tidlig i mai var på Gullruten-showet, havnet jeg tilfeldigvis – og heldigvis – i sminkestolen ved siden av skuespiller og forfatter Gine Cornelia Pedersen. Hun var nominert som «Beste kvinnelige skuespiller» for sin rolle som den smått maniske forfatterspiren Nenne i en av mine desiderte favorittserier, NRKs «Unge lovende».

Etter noen setninger med oppriktig ment skryt av både serien og henne selv, måtte jeg selvfølgelig si det jeg hadde tenkt på og snakket med flere bransjekolleger om det siste halve året:
– Men du. Det verste som kunne skje dere i «Unge Lovende», må jo ha vært at «Skam» kom og tok fra dere all oppmerksomhet, da.
Så tok jeg meg selv i at spørsmålet ikke var et spørsmål, men en sleskete konstatering. Derfor fulgte opp med et enda mindre sjarmerende «he-he-he».
– Nei, egentlig ikke. Jeg heier på alle gode serier jeg, svarte Gine Cornelia Pedersen.

Selvfølgelig gjorde hun det. Og hun skjønte raskt at grunnen til at jeg hadde satt «Skam» og «Unge lovende» opp mot hverandre som David og Goliat, er fordi begge er bra serier som handler om og er laget av bra damer. «Alle andre» TV-serier er som kjent laget av menn og for menn – dessverre.
Jeg fulgte opp i sminkestolen:
– Tror du at grunnen til at jeg spør, er at vi automatisk har et behov for å sette damer opp mot hverandre, eller?
– Ja, det tror jeg. For du tenkte vel ikke sånn at «Kampen om Tungtvannet» ble noe dårligere fordi «Frikjent», kom, eller?
Svarte hun. Og hadde selvfølgelig rett.

KOMMENTAR: Morten Hegseth skriver i VG Helg Foto: Jan Petter Lynau/VG

Les også: Skammelig stille

«Skam» mot «Unge lovende» er på ingen måte det eneste eksemplet på konstruerte kvinnekrangler i popkulturen. Da Beyoncé nylig lanserte sitt siste album «Lemonade», endte hele prosjektet i en slags klappjakt etter «Becky»:
«He only want me when I'm not there, he better call Becky with the good hair», sang Beyoncé, og alle skjønte med en gang at «Jay-Z har vært utro». Selv ble jeg også (selvsagt) desperat nysgjerrig etter å finne ut av hvem denne «Becky» var.
Klappjakten endte i at Rachel Roy, som Beyonce-fansen utpekte som den onde elskerinnen, måtte gå ut med en pressemelding der hun i konservative ordelag forsvarte ekteskapets verdier. Underforstått: Beyoncé var et offer og Becky en forræder.
Jay-Z var det ingen som kjeftet på. Huffington Post påpekte det åpenbare: De mente at lansering av «Leomande» – som jo er ganske rått prosjekt som om handler svarte kvinners rettigheter) – viser at den gamle ideen om at menn ikke klarer å kontrollere sin seksualitet, lever i beste velgående.

Les også: Sirkus ute av kurs

Da prinsesse Sofia ble sammen med prins Carl Philip i Sverige, kom det raskt saker om et påstått hatforhold mellom henne og prinsesse Madeleine. Også her i VG. I 2012 konkluderte vi at «Endelig er Madde og Sofia venner igjen», basert observasjoner om at de hygget seg sammen på et kongelig arrangement.
Eksperter uttalte seg om at uvennskapet hadde rot i at Madeleine tidligere var særdeles god venninne med Carl Philips eks Emma Pernald – og derfor hatet Sofia. Det var selvfølgelig ikke Carl Philips skyld at han hadde fått ny kjæreste.

Klisjeen om at pene kvinner føler seg truet av andre pene kvinner, var også en god ingrediens i det kongelige dramaet vi elsket å følge med på fra sidelinjen. Problemet er bare at dramaet mest sannsynlig aldri har eksistert.
Det fremste eksemplet på udokumentert kvinnerivalisering er «dramaet» mellom Angelina Jolie og Jennifer Aniston. Da Angelina i 2005 ble sammen med Brad Pitt, gjorde han det slutt med Jennifer. Til tross for imponerende filmkarrierer, nye giftermål og milliardlønn har de to kvinnene levd på amerikanske tabloidforsider i snart 11 år med kun ett fokus: Begge elsker Brad Pitt.
Angelina er hele verdens onde elskerinne, mens Jennifer aldri kommer til å være noe annet enn den forsmådde ekskjæresten. Og Brad Pitt, han er det selvfølgelig ingen som klandrer.

Kommentar: Skjønnmalt tragedie

Tyra Banks mot Naomi Campbell, Sarah Jessica Parker og Kim Catrall i «Sex og Singelliv» og Madonna kontra Lady Gaga er andre kvinnekrangler vi aldri får nok av i det løpende mediebildet.
Hvorfor er vi alltid på utkikk etter potensielle catfights i underholdningsbransjen? Enhver arena med sterke kvinnelige karakterer og lederskikkelser mistenkes for å ende opp i et hav av avrevne akrylnegler, løshår og tårer.
Hvorfor skriver vi så sjelden om udokumenterte krangler mellom profilerte menn?
Til tross for hvor imponerende karrieren til en kvinne er, mistenker vi at det bak fasaden ligger et følelsesliv som til slutt vil rive dem i stykker. Det er en så overfladisk oppfatning at selv Krystle og Alexis fra «Dynastiet» får lyst til å trekke inn katteklørne.

Morten kommenterer: Hei, jeg heter Morten og er mammaholiker!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder