leder
Publisert:

Ut av tåka

MENINGER

I serien «Vi er best i verden» kommer nå meldingen fra Statens institutt for rusmiddelforskning om at Norge er best i røykekutt. I dag røyker to av ti, mot fire av ti for tretti år siden. Nedgangen er på én prosent i året. Bare fra 2006 til 2007 sluttet nesten 75 000 personer med daglig røyking, ifølge Aftenposten.

Det er ikke noe område i samfunnet hvor holdningene har forandret seg så raskt som i forholdet til røyking.

Da daværende sosialminister Tove Strand Gerhardsen innførte den første røykeloven for tjue år siden, fikk hun knesatt prinsippet om at luften «som hovedregel skulle være røykfri i lokaler og transportmidler hvor allmennheten har adgang. Det samme skal gjelde i møterom og arbeidslokaler hvor to eller flere personer er samlet».

Dette var kontroversielt nok den gang og førte til mye surmuling fra røykere som nærmest følte at de hadde fått innskrenket sine mest primære menneskerettigheter. Men lovarbeidet fortsatte, tett fulgt av holdningsskapende arbeid, og da Dagfinn Høybråten innførte den foreløpig siste omdreiningen i røykeloven for snart fire år siden, viste dette seg å gå forbausende lett.

Selv om politikere som Strand og Høybråten har all ære av denne viktige nasjonale helsereformen, var ikke røykeloven noe særskilt norsk fenomen. Holdningsarbeidet startet for alvor i California ti år før den første norske loven kom på plass. Og om Norge i dag ikke overgås av noen andre i vår nedgang på en prosent i året, tangeres vi av flere andre land.

Ser man utvikingen av holdningen til røyking i et litt større perspektiv, gir den også grunn til optimisme når det gjelder andre, enda viktigere miljøproblem enn sigarettrøyking.

Når lobbyister og holdningsskapere klarte å tvinge de mektige tobakksselskapene og deres lobbyister i kne, viser dette hva som bør være mulig også når det gjelder mer presserende problemer med forurensning og skadelige utslipp.

For røykeloven er et strålende eksempel på at fornuft, helse og allmenn velvære på sikt vil veie tyngre politisk enn interessene til selv tunge, ressurssterke multinasjonale selskaper.