Foto: Tegning: Roar Hagen

Foto: Tegning: Roar Hagen

Kommentar

Dynastiets vekst og fall

MUMBAI (VG) På de store valgplakatene, høyt hevet over slummen, står bildene av den ungdommelige leder, Rahul Gandhi.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

43-åringen er arving til Indias store politiske dynasti. Han er flankert av unge, indiske kvinner og menn fra ulike samfunnslag og religioner. Han er iført nehru-jakke, lik den hans oldefar Jawaharial Nehru bar.

Rahul Gandhi ser ut som en handlekraftig og dynamisk leder, i spissen for en fremgangsrik bevegelse.

Men bildet skurrer.

Alt tyder på at Rahul Gandhi og Kongresspartiet står foran et dundrende nederlag i parlamentsvalget som startet mandag.

Nehru ledet Kongresspartiet til valgseirer i 1952, 1957 og 1962. I 1967 overtok hans datter, Indira Gandhi, som styrte India fra 1966 til 1977, og fra 1980 til 1984, da hun ble myrdet på post.

Hun ble etterfulgt av sin sønn, Rajiv, som var statsminister frem til 1989. I valgkampen i 1991 ble han drept av en selvmordsbomber. Hans enke, den italienskfødte Sonia, ble president for Kongresspartiet i 1998, en mektig rolle hun fortsatt innehar. Rahul er visepresident og valgkampleder.

Nehru-/Gandhi-klanen har preget India helt siden uavhengigheten. Kongresspartiet er Indias statsbærende parti, et slags sosialdemokratisk parti på indisk, som har styrt landet i 49 av årene etter frigjøringen i 1947.

Det er verdens største, og et av de eldste, demokratiske partier. Kongresspartiet har vunnet ti av femten valg etter at India vant uavhengighet fra Storbritannia i 1947, enten med rent flertall eller i koalisjon med andre.

Nå står maktdominansen for fall. Alle meningsmålinger, selv om de er upålitelige i et sammensatt og vidstrakt land med 814 millioner velgere, tyder på at Narendra Modi og hans opposisjonsparti BJP blir størst og at Kongresspartiet kan få halvert antallet mandater i parlamentet.

Etter et tiår ved makten får Kongresspartiet skylden for lavere økonomisk vekst de siste par årene, flere korrupsjonsskandaler og høy inflasjon. En sekulær sentrum-venstre front ser ut til å tape for religiøse nasjonalister og sterke regionale partibosser.

Modi (63) tilhører en hindu-nasjonalistisk bevegelse. Han oppfattes som en sterk leder som kan få fart på økonomien, slik hans tilhengere mener han har klart i Gujarat-regionen. Modi har mye sterkere og bredere appell enn hans eget parti.

Rajiv Lall, leder for Lok Foundation, mener sviktende offentlige tjenester og høy inflasjon gjør at velgerne desperat ser etter noen som kan få jobben gjort. De vil tolerere en «sterk mann» hvis det må til for å levere vekst og utvikling.

I motsetning til Modis jakt på makt har Rahul Gandhi gitt uklare signaler om sine politiske ambisjoner. Han har minnet om at faren ventet lenge med å engasjere seg politisk og at moren motsatte seg å bli statsminister i 2004, og i stedet støttet økonomen Manmohan Singh.

Makt er som «gift», har Rahul sagt ved mer enn en anledning.

Han kan ikke fri seg fra at han er partiets visepresident, valgkampleder og arvtager til dynastiet. Rahuls prosjekt har vært å demokratisere, vitalisere og utvide partiets ungdomsfløy.

Nå blir hans oppgave å fornye partiet.

- Kongresspartiet er ikke en utvalgt gruppe mennesker, men massenes organiserte styrke. Det er ikke atskilt fra folket, men tilhører dere alle, sa Pandit Jawaharial Nehru på et valgmøte i 1957.

Det er denne forbindelse Rahul Gandhi, i spissen for en ny generasjon, må gjenopprette.

Nehru pekte ut kursen med en sosialistisk, sekulær ideologi og en alliansefri utenrikspolitikk. Indira Gandhi, en sterk og kontroversiell leder, lovet å utrydde fattigdommen.

Nå går Kongresspartiet til valg på å love inderne flere rettigheter. Alle skal få tilgang til helsetjenester og utdanning. Innen fem år skal alle borgere ha en bankkonto. Alle skal ha rett til bolig og en trygg arbeidsplass. Kvinners rettigheter skal styrkes.

Og enda en gang lover Kongresspartiet å bringe Indias fattige inn i middelklassen.

At flere hundre millioner fortsatt lever i dypeste fattigdom viser at Kongresspartiet ikke har lykkes. Deres programmer har vært kostbare, men ineffektive. En vanlig oppfatning er at mye forsvinner på veien.

Det hjelper lite å love flere rettigheter når staten er ute av stand til å følge opp med praktiske tiltak. Offentlige tjenester, som helse, skole og transport svikter.

Luftige løfter gir ikke stemmer.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder