Kommentar

Litt om min mor

Av Guro Hoftun Gjestad

Foto:.,

«Det er godt en ikke er ung når en blir gammel. Det er jammen ikke for nybegynnere,» sa en eldre dame en gang. Når skal vi skjønne at eldreomsorg handler om oss alle?

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over fem år gammel

Mamma har gått minst tjue av sine leveår på høye hæler, hun har bygd opp en bedrift, vært lokalpolitiker og president (riktignok i et yrkesforbund), og hun har pendlet 50 mil for å drive forretninger både her og der.

Les også:Undersøkelse viser at mange forsømmes på sykehjem

Hvile i full fart

På slutten av 80-tallet, da mamma var femti, mistet hun sin eldste sønn. Noen dager satt hun fylt av sorg inni en dunkåpe i en stol og tenkte at hun aldri kom til å klare å gå videre.

Men så fant hun ut at det var nettopp det hun måtte. Hun reiste seg, hengte den lyseblå dunkåpen inn i et skap, klemte hovne og slitne bein opp i høye pumps og tok fatt på dagene.

Slik fikk hun styrke. Hvile gjorde hun i full fart. Bang ned i en stressless, halvtimes timeout, og så var det på med pumps igjen.

35 i hodet

Mamma er blitt 77. Hun går aldri i høye hæler lenger, for kroppen verker og presser henne ned i joggesko. Hun jogger ikke. Selv om kroppen holder høy takt. Mammas takt har aldri vært i vals, mer cha-cha-cha.

Og på mange måter har ikke det endret seg nå som hun er eldre. I hodet er hun 35. Egentlig vil hun drikke longdrinks, kjøre raske biler og danse over gulvet. Men kroppen hindrer henne.

Hun hører om andre på sin egen alder, bølgen av de spreke 70- og 80-åringene som løper maraton og bestiger fjelltopper. Men mammas raske takt og unge hode er fanget i en gammel dames kropp.

Hun glemmer det selv noen ganger. Som i vinter, da hun hektet foten i en gulvmatte da hun sprang over gulvet i svømmehallen. Mamma gikk i bakken med et smell. Armen brakk tvert av. Det er snart ett år siden og armen er fortsatt blå. Hun kan ikke løfte den. Hun kjører to mil opp i dalen for å treffe legen på lokalsykehuset, bare for å få beskjed om å ta helsebussen 15 mil nedover i dalen for å treffe en annen lege. Men det skjer ingenting.

Hun ringer oss, ungene, for å snakke om armen, og vi, ungene, begynner å bli litt lei av å høre om armen.

Fordi hun er gammel?

Forleden dag sa mamma: «Du må være med å prate med legen, Guro, det virker som om han ikke forstår alvoret. Han hører ikke etter hva jeg sier.»

Mamma. Hun med pumps, som ser det som en politisk seier at det ble Vinmonopol i bygda, og som kjempet, men tapte kampen for å få stamvei gjennom dalen – som er fysisk skral, men like oppegående i sin evne til å argumentere – klarer ikke å snakke slik at hun blir tatt på alvor? Slik at hun blir hørt? Hun føler ikke at legen lytter!

Hvorfor? Fordi hun er gammel? Fordi hun er skral?

«Det blir feil. Det er dette du kan; prate for deg. Om armen er blå, kroppen verker og beina svikter, så har du hodet! Stå på krava!» Svarte jeg.

La det gå i bleia

En dag hadde mamma en venninne på besøk. Moren til venninnen er 100 år og bor på aldershjem i nabodalen. Venninnen var fortvilet, for da hun kom på besøk til sin gamle mor, lå hun og jamret av trang etter å komme seg på do. Da mammas venninne sa fra til pleierne at de måtte hjelpe moren oftere på do, var svaret: «Hun har bleie, hun får la det gå i den.»

Mamma er ingen drama queen. Men dette sa hun med mørkt alvor i stemmen:

«Du må love meg det, Guro: Når den tid kommer at jeg ikke klarer å gå på do selv, DA MÅ DU HJELPE MEG!»

Les også:Store forskjeller i eldreomsorg

De eldre er oss

Vi er blitt et aldersdiskriminerende folk. Vi skiller mellom de eldre og oss. De vi heier på og feirer er eldre som er i form til å gjøre som oss andre, som kan oppføre seg som ungdom.

Vi kjemper mot aldring som om det er en sykdom, som om eldrebølgen er en pandemi der motgiften er å spise sunt og løpe langt. Og om du legger til en stor dose flaks, kan det være at du får leve lenge i landet.

Men livets enkleste regnestykke er slik: Den som lever, blir eldre.

Prøv å stupe kråke, du førtiåring. Eller hopp ned fra en gren, du på femti! Den smerten du kjenner i kroppen, er alderen. Så i tillegg til å fylle pannerynker, sy opp hengekjaker og delta på Norseman for å holde alderen på avstand, bør vi kjempe for en verdig alderdom. For vi blir mange.

I Norge regner man med at andelen innbyggere over 67 år vil mer enn dobles frem mot 2060, fra 0,6 millioner til 1,5 millioner. Det ventes at andelen innbyggere over 80 år alene vil tredobles i denne perioden.

Så vi som er middelaldrende bør ikke late som om det ikke handler om oss. Om litt er det vi som sitter der på et hjem. Om kun få år er «de eldre» oss.

Den tøffeste i klassen er den som velger geriatri fremfor thoraxkirurgi.

Vi trenger hjelp

«Ei mor kan fø ti unga, men ti unga kan ikkje fø ei mor.» Det sa min far.

I skapet står mammas pumps. Der henger mammas lyseblå dunkåpe. Alt vi har rundt oss er takket være henne.

Jeg skal prøve å være der når hun trenger meg. Men jeg vet at jeg ikke kan klare det alene.

Les også:Eldre får ikke dusje i julen

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder