Foto: Tegning:Roar Hagen,

Kommentar

Kommentar: Med Gange-Rolv til julekildens utspring

ROUEN, Normandie (VG) Vår norske julefeiring har utspring i flere tradisjoner. I en steinkiste ved høyalteret i Normandies historiske kroningskatedral hviler den tyngste.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Vi har gått oss over sjø og land: Håndtegner Hagen og undertegnede står ved Gange-Rolvs grav i Rouen. Vikinghøvdingen fra Giske som ifølge Snorre var så storvokst at ingen hest kunne bære ham. Hrólfr Rögnvaldsson måtte ta beina fatt, derav navnet.

Tegneren blir rent andektig der han betrakter marmorsarkofagen med de jordiske levninger etter Sunnmøres største sønn. Hvor hører han vel hjemme?

- Historien hadde vært ganske annerledes om ikke denne karen fra Vigra hadde latt seg døpe her, reflekterer Hagen.

Plyndring

Så sant. Gange-Rolvs ja til de kristne sakramentene i 912 ga gjenlyd hjemme. Han var landsforvist av farens bestevenn, Harald Hårfagre, for gjentatte tilfeller av ureglementær plyndring. Selv hærferd har sine spilleregler.

I 911 hadde han seilt til Valland, dagens Vest-Frankrike, og herjet stygt i Bretagne. Karolingerkongen Karl den enfoldige ga ham grevskapet Rouen som motytelse for å la være å plyndre Paris. Her bygde han og nordmennene seg et stort jarlerike, skriver Snorre. Omlandet ble oppkalt etter det nye herrefolket og fikk navnet Normandi(e).

Hundre år etterpå kom Olav Haraldsson hit. Han ble tatt imot av Rikard II, barnebarn av Gange-Rolvs sønn Vilhelm Langsverd, og bestefar til Vilhelm Erobreren som i 1066 skulle beseire England og grunnlegge øyrikets kongehus.

Olav den hellige

Olav Haraldsson omvendelse og dåp i Rouen for nøyaktig tusen år siden, etter alt å dømme i krypten rett under beina våre, er den direkte foranledning til vår kristne julefeiring - det som måtte være igjen av den. Olav ble døpt av erkebiskop Robert, kirkebyggeren, bror av Rikard II.

Nordmenn hadde selvfølgelig feiret jul og solsnu lenge før kong Olav II og biskop Grimkjell knesatte kristenretten på Mostratinget i 1024. Lenge før Håkon den godes Gulatingslov også, selv om det var nettopp kong Håkon-Harald Hårfagres yngste sønn-som i 936 befalte at i Norge skulle alle «halda jul på same dagen som dei kristne, og da skulle kvar mann eige ein mæle øl [ca. 16 liter] ... og halda helg så lenge ølet varte» (Snorre).

Med dette flyttet han julefeiringen tre uker frem i tid, fra hokunatta-midtvintersnatt, 12. januar-til 25. desember.

Jul = fest

Alt på 200-tallet er ordet «jul» kjent, i betydningen «fest». Det forekommer i et gotisk dokument fra ca. år 300, og rundt 870 finner vi det første gang nedskrevet på norsk, i Haraldskvadet: «Kongen etlar seg / til ute jol å drikke».

Drøye hundre år etter blir Olav Haraldsson gram i hu når han skjønner at trønderne fortsatt «drikk jol» på gamlemåten midtvinters, og på sitt kontante vis gjør han det klart overfor de etterlatte at fyll og overtro er en farlig cocktail. Skal det drikkes i julen, og det skal det jo, er det «til takk frå Krist og Sankta Maria, til godt år og fred». Men det er en annen historie.

Gange-Rolv / Rollo

Norsk og islandsk tradisjon er sammenfallende med franske krøniker som forutsetter at Gange-Rolv er identisk med hertugdømmet Normandies grunnlegger og første regent. Rollo-princeps Nortmannorum, som han kalles i samtidige kilder-ble stamfar til noen av Europas mest formidable fyrstehus. Ikke bare det engelske, men også Huset Hauteville, eller Casa d'Altavilla som fyrsteslekten skulle gjøre seg gjeldende som i Middelhavsområdet.

Grev Roger av Calabria og broren Robert Guiscard underla seg store landområder fra Italia til Nord-Afrika, med etableringen av Kongeriket Sicilia som et høydepunkt-ikke bare i slektssoga, men i hele historien om normannertiden og det eksotiske «norske» imperiet de bygde sør i Europa.

Sigurd Jorsalfare

Her kan en lite kjent beretning fra julen 1110 være enda et indisium på slektsbåndene til Norge. Den er å finne både i Fagerskinna og Morkinnskinna, de to eldste og mest sentrale sagaene om de norske kongene-noe mer nøktern i formen, dessuten, enn Snorres Heimskringla. Det handler om Sigurd Jorsalfares besøk på Sicilia-vikingenes Sikiløy:

«... der var Rogeir høvding; der oppholdt kong Sigurd seg om vinteren hos jarlen. Den åttende dag i julen leide kong Sigurd Rogeir jarl til høysetet og ga ham kongsnavn. Kong Rogeir holdt siden kongedømmet i lang tid og økte sitt rike til mange kanter.»

Sicilias legitimitet

Roger II fikk altså sin kongeverdighet av Sigurd Jorsalfare, og Sicilias legitimitet som selvstendig kongerike, ut fra dette, var norsk.

Uansett hvordan man velger å tolke teksten, eller sannhetsgehalten i den, er det interessant at sagaskriverne forteller om dette med en slags innforståtthet; de nærmest forventer at vi vet hvorfor den norske kongen drar til Sicilia for å gi herskeren der kongsnavn. At det var en naturlig ting å gjøre. Fordi Roger selv var av norsk jarleslekt (Gange-Rolv?), eller fordi det var en autoritet den norske kongemakten hadde?

Vi vet egentlig ikke så mye om Gange-Rolvs opphav. Vi vet ikke engang om oppnavnet har noe med legenden om hans størrelse. Vel fantes nok marfans syndrom også på 900-tallet, slik at noen mennesker hadde lengre bein, armer eller rygg enn andre.

Men han Rolv, denne stakkars Mørejarlens omstreifende sønn, som ikke engang klarte å overholde familievennen Harald Hårfagres bud om ikke å rane egne landsmenn, var ikke han som en farende fant å regne? Han som seilte på de syv hav, men ikke hadde én tanke for de gamle der hjemme på Vigra: For en göngu-maður! For en omstreifer! For en göngu-Rolv!

For en historie!

Måtte julen gi deg mange frikvarter av leselyst til å dukke ned i vår eventyrlige fortid.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder