FOR FOLK FLEST: Alle slags nordmenn liker Pizza Grandiosa (40), bedre kjent som Grandis, eventuelt Jåsa. Foto: Terje Bringedal

Kommentar

Grattis, Grandis!

Alle nordmenns favorittfrossenpizza fyller 40 år, men er knapt over middagshøyden.

Strandas elskede og utskjelte signaturrett har gledet og plaget norske smaksløker i 40 år. Frossenpizza er i dag omtrent like hipt som vannseng, men ekstremt mye mer populært (lages det vannsenger lenger?). I fjor ble det solgt over 50 millioner slike i norske butikker, og Grandiosa holder stand som Regenten blant frossenpizzaene. 25 millioner solgte i året. Det er ingen liten prestasjon, for å si det forsiktig.

Ungdommen, og jeg har noen sånne i huset, elsker den. Og faktisk er den originale versjonen mest pop. De stadig nye variantene som lanseres med ujevne mellomrom (kjøttdeig, pepperoni, osv) oppnår ikke samme score hjemme hos oss. Nei, førsteversjonen, den som ble utviklet på Stranda da 80-tallet sto for døren, holder seg som kidsas favoritt.

Hvorfor? Jo, fordi Grandiosaen er velsmakende. Ikke bare sammenlignet med andre dypfrosne pizze, men også i konkurranse med annen enkel mat, slike som familier undertiden må ty til når både tid og ork er mangelvare. Grandis, altså den ekte, smaker slettes ikke verst, den er faktisk ganske god, og best uten påført dilldall av ymse sort. Mine ungdommer sender meg olme blikk hvis jeg foreslår litt ekstra ost eller grønt på, og noen av dem peller av paprikaen, nærmest som et ritual.

Og her er en hemmelighet, og jeg insisterer på at historien er korrekt. Navnet «Grandis», altså den joviale forkortelsen av det egentlig ganske corny navnet Grandiosa, oppsto i et slitent studentkollektiv i Bergen sentrum midt på 1990-tallet. En kamerat av undertegnede var en ivrig pizzakonsument, og som trøndere flest kappet han ordene ned til et minimum. «Grandis», begynte han plutselig å si en dag, og sa det etterhvert så ofte at vi andre begynte å kalle ham det, Grandis, i tillegg til at pizzaen heretter fikk det navnet. Siden spredte det seg for alle vindar, og i dag er det vel knapt noen som sier Grandiosa lenger. Grandis holder i massevis. Noen nøyer seg faktisk bare med «Jåsa», men det blir i overkant folkelig for min smak.

Noen feinschmeckere, eventuelt jålebukker, er mer kritiske til retten. «Frossenpizza er ikke mat, det er tid», skrev min gode venn Dagfinn Nordbø her i avisen i fjor. I et underlig intrikat resonnement – det handlet om alt fra digitalisering, internett og hettegensere – pøste han ut sin forakt for folkepizzaen, og fikk både ris og ros i det fyldige kommentarfeltet (ris: «Besserwisser!», ros: «Grandiosa er bunnslam!»). Jeg heier på dem som stemplet vår mann som en breial bedreviter, selv om han skal ha det, Nordbø, at den dypfryste flatmaten ikke pirrer vår indre gastronom. Men det er jo ikke det dette handler om, tross alt.

«Noen spiser til og med Grandiosa på julaften!», var det noen (mange) som sa/sier, med en blanding av forakt og medlidenhet. Nei, det er neppe utbredt julaftenkost. Grandis er i all hovedsak hverdag, iallfall har den blitt det, etter at tacoen invaderte fredags- og lørdagskosen. Grandis er det man tyr til når man man har vendt det siste bladet på Trines matblogg, og trenger noe kjapt, greit og billig – som alle liker (og som ulikt en del annen ferdigmat ikke fører til uroligheter i mageregionen i minuttene etter at siste stykke er konsumert). For folk flest, jo da, men mer enn det: Grandis er både høy og lav, både harry og jålete.

Grandisen er nemlig et kompromiss. Og slikt både liker vi og trenger mer av. Enda mer nå enn for 40 år siden. Så gratulerer med dagen du allestedsnærværende kjappis! Vi liker deg. Du er grei. Vi spiser deg i en fei.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder