Takk for pekefingeren, Kristin!

Takk Kristin Gjelsvik, for pekefingeren du retter mot bransjen vår. Og takk, Isabel Raad: Et prakteksempel på at pekefingeren funker.

LINE VICTORIA HUSBY-SØRENSEN, blogger på supporterfrue.blogg.no

Mange kloke kronikker har dukket opp i etterkant av Vixen-ståheien forrige fredag. Jeg var også tilstede. 400-500 påvirkere/bloggere, mediebyråer, annonsører og kranglekåte journalister bivånet Kristins tordentale mot influenserbransjens lefling med påvirkermakta. Ja, dere har alle fått det med dere - jeg skal ikke rippe opp i det.

Jeg ble spurt om jeg hadde mulighet til å stille i Debatten på NRK med Fredrik Solvang i går kveld. Min første tanke var selvsagt JA! Eksponeringen, taletiden, mine meninger ytret på moderkanalen - det er gull verdt for meg som oppmerksomhetssyk antiblogger.

Slik svarer Sophie Elise: «Min intensjon har aldri vært å skade andre»

Så kjente jeg det gikk kaldt igjennom ryggraden min da jeg innså at kanskje JEG også kom til å bli stilt til veggs for dårlige valg jeg har gjort som influenser. Jeg har nemlig mine svin på skogen etter 15 år som blogger.

Riktignok ikke åttehundre silikonopererte rumpebilder i sponset stringtruse på Instagram eller rabattkoder på leppeinjeksjoner, men noe like farlig: Jeg har en stor dose kroppspress og usunne holdninger kropp og mat tilbake i bloggarkivet mitt.

For noen år siden raste jeg ned i vekt. Ja, jeg gikk så mye ned i vekt at aviser skrev om meg. Jeg blogget ukritisk om min ekstremdiett bestående av et svært lavt kaloriunderskudd, et ekstrem treningsregime og delte før og etterbilder av meg selv med bare ukers mellomrom. 27 kilo på under tre måneder var «prestasjonen» min, som ble applaudert i alle mine kanaler. Lite visste de som fulgte meg i sosiale medier at mine monstertanker om egen kropp har plaget meg siden tidlig tjueårene.

Jeg glamoriserte det elleville faktum at jeg var sjuk i huet - og skrev at jeg var «flink» og «stolt» av min nye kropp. Når jeg senere leser tilbake i arkivet blir jeg skamfull over å ha gitt folk den perfekte oppskriften på å hate kroppen sin. Jeg latterliggjorde min høyst normale kropp ved å vise før og etter-bilder. Et lite flatterende bilde av meg ved siden av en selfie i trange treningsklær. «Se så flink jeg er!» 

Jeg skammer meg over dette. Her satt altså jeg i mine kanaler og glamoriserte og snakket varmt om en vektnedgang som var ganske lettantennelig grunnet en spiseforstyrrelse som har ulmet i meg siden tjueårene. Spiseforstyrrelse. En diagnose jeg aldri har tillat meg å innrømme for mine følgere, for i deres øyne var jeg jo flink til å gå ned i vekt raskt, standhaftig med et ekstremt kosthold og ikke minst hadde sterk viljestyrke. For en vrangforestilling!

Kristin Gjelsvik har påvirket meg med sitt brennende engasjement. Hun har snakket om kroppspress i sosiale medier i mange år. Etter at jeg hørte henne første gang snakke om det ansvaret vi influensene har med påvirkningskraften vår, så gikk det opp for meg at jeg med mine følgere dessverre var en av de hun rettet pekefingeren mot den gangen. Og det har hun heldigvis fortsatt å gjøre.

Jeg fortet meg å slette en video som viste vektnedgangen min i fort film med fancy musikk til, som jeg trodde den gangen ville inspirere. I etterpåklokskapens lys så ser jeg at jeg overhodet ikke inspirerte. Jeg påvirket. Og jeg påvirket negativt. Jeg plantet de verst tenkelige tankene vi kan ha om oss selv i leserne mine. «Er jeg ikke bra nok?»

Isabel Raad har det også vært rettet pekefingre mot, i hennes jakt på den perfekte kroppen med leppeinjeksjoner og rumpeimplantater. Den Isabell Raad jeg så i debatten i går var en angrende synder og en påvirker i holdningsendring. Et prakteksempel på at det funker å rette pekefingeren mot bransjen vår. Faktisk ble jeg så imponert over rollen hun inntok i debatten, hun er nemlig en av de største påvirkere i bransjen - og hvis HUN lytter, ja da er det håp! 

Jeg deler de samme verdiene som Kristin, men turte ikke stille til debatt i frykt for å bli konfrontert med mine svin på skogen. Som også Kristin, Raad og alle andre har mange av.

I går sendte jeg melding til Kristin og takket henne for å stå i stormen, for selv ikke Kristin er feilfri. Jeg skrev til henne at min datter på tre år er heldig som har slike forbilder som henne som tråkker opp stien for henne - og er med på å endelig få til en endringsholdning i influenserbransjen. 

Jeg var så heldig å få barn for tre år siden, og gjennom graviditeten hadde jeg et enormt oppgjør med meg selv. Vil jeg fremme sunne holdninger folk kan kjenne seg igjen i, eller skal jeg fortsette å hate kroppen min og påvirke andre til å adoptere kompleksene mine? Idag blogger jeg om grønnsaker, mammarollen, psykisk helse, mine flotte strekkmerker, hemoroider, knipeøvelser og kjekke bluser på salg. Du veit, det vi småbarnsmødre er opptatt av. 

Jeg er en angrende synder, men ser lite av det fra Sophie Elise. I serien hennes, som TV 2 mener viser hvor farlig denne rumpe-operasjonen er, forteller Sophie Elise - og jeg siterer:

«Jeg kan ikke komme med en moralsk pekefinger, for åpenbart - jeg kommer til å gjøre dette hundre ganger til med min livsstil. Jeg kan ikke si «ikke operér», liksom!» 

Neida, så så farlig var den rumpe-operasjonen altså, at hun gjerne gjør slike operasjoner hundre ganger til.

Takk, Kristin. Du hjelper meg stadig til å gjøre bevisste valg i denne bransjen når det kommer til påvirkning. Den pekefingeren er absolutt på sin plass når du retter den mot hele bransjen - slik jeg alltid har oppfattet at du gjør. Jeg elsker ditt engasjement mot kroppspress, og du påvirker helt ut i Bamble-skauen på tjuvlånt 3g-nett. Du er ikke bare et viktig forbilde for dine følgere, men også for oss i bransjen.