ISCENESATT? – Da jeg satt her i Norge forrige uke og var vitne til dekningen av den iranske general Soleimanis sørgeseremoni gjennom norske nyhetssendinger, kunne jeg ikke føle annet enn forakt for det konstruerte showet fra Iran, skriver kronikkforfattere. Foto: WANA NEWS AGENCY / X07016

Debatt

Norsk-iranske Mina Bai: – Det iranske regimet er i krise

Vi må snakke om det iranske diktaturet og regimets propagandametoder.

MINA BAI, skribent

21 år gammel bodde jeg i Teheran da Khomeini døde. Jeg gikk på Universitetet i Teheran da det ble erklært en hel måneds sørgeperiode for ham. Våre hverdager skulle bli enda mørkere enn de var. Fra før hadde vi streng kleskode, moralpoliti, forbud mot sang og dans, og meningskontroll og sensur. I sørgeperioden ble vi enda mer begrenset.

Fra store høyttalere overalt i byen hørte man øredøvende religiøse messer, og TV-kanaler var fulle av propaganda og uendelige sørgemesser. For meg og millioner av Iranere var dette et helvete. Vi var ikke politisk aktive, men vanlige borgere som ville leve et vanlig liv. Vi måtte gå med svart, høre på timevis med religiøse messer på TV og radio, delta i sørge-seremonier. Den tida fantes det ikke internett, ikke utenlandske satellittkanaler heller. Vi måtte bare finne oss i denne påtvungne sorgen.

Ikke bare det, som studenter måtte vi bli busset hit og dit for å delta i diverse propaganda i regi av regimet. Svartkledde gikk vi i tog for å ikke miste retten til å studere. Vi ble en del av propagandaen til regimet. Å motsette seg var ikke noe alternativ, med mindre man hadde lyst til å bli drept. Så brutale var omstendighetene.

Mina Bai. Foto: PRIVAT

les også

Irans største kvinnelige idrettsstjerne hevder hun har forlatt landet

30 år etter, da jeg satt her i Norge forrige uke og var vitne til dekningen av den iranske general Soleimanis sørgeseremoni gjennom norske nyhetssendinger, kunne jeg ikke føle annet enn forakt for det konstruerte showet fra Iran. Tusenvis av sørgende hadde samlet seg på gata for å sørge over denne mannen i tre dagers sørgeperiode. Jeg gremmes over det faktum at jeg og mine uskyldige venner ble en gang filmet og presentert til omverden som sørgende over Khomeini, enda vi hatet ham så inderlig for å ha tatt fra oss vår frihet og verdighet. 

Folk som har levd i frihet i Norge kan umulig forestille seg hvordan det er å leve under et totalitært regime, der ufrihet, manipulasjon og propaganda er en del av din hverdag. Ved å vise tusenvis av iranere som sørger på gata på norsk TV, kan man gi et feil bilde av virkeligheten. Man får inntrykk av at disse menneskene er der av helt fri vilje. Men i realiteten er de en del av det mektige maskineriet til et diktatur som trenger å kjøpe seg legitimitet. Å dra av fri vilje til en demonstrasjon i Norge er ikke det samme som å dra til en demonstrasjon i favør av styresmaktene under et diktatur.  

Den iranske revolusjonsgarden, som ble opprettet etter den islamske revolusjonen av 1979, er ikke bare et brutalt militært apparat, men også en økonomisk gigant som har infiltrert nesten samtlige iranske industrier; fra metall og bygg til olje og gass og infrastruktur. Ansatte i disse gigantiske sektorene alene kan utgjøre hundretusener av mennesker ved mobilisering. Når man legger til studenter og skolebarn, familiene til revolusjonsgardistene, kan man lett samle mer enn en halv million mennesker.

Regimet er kjent for å betale for mat og gi mange andre goder til demonstranter for å møte opp. De blir transportert til diverse tilstelninger for oppmøte, og all verdens midler skaffes for at de skal ha det bra. I tillegg møter selvfølgelig de ekstremt religiøse og fundamentalistene opp som vanlig, skjeggete menn i grønne paramilitære klær og kvinner i strenge chadorer. For dem var generalen som en slags religiøs, hellig skikkelse innen Sjia-islam.

Vanlige folk som gledet seg over generalens død fikk ikke tillatelse til å møte opp. De satt hjemme og sendte filmsnutter av seg selv anonymt i sosiale medier. Av frykt for å bli gjenkjent dekket de til og med ansiktet. Det sier mye i seg selv. Prisen for å dukke opp på gata og vise at man var glad var for høy. 

les også

Ampre demonstrasjoner i Iran: – Død over diktatoren!

Ingen av de norske nyhetssendingene som ble vist på norsk TV nevnte med EN eneste setning at dette selvfølgelig er bilder man får gjennom et svært strengt statlig kontrollert media. Det føltes som om de norske nyhetssendingene hadde blitt mikrofonstativer og lakeier for diktaturet.

Forrige helg var det igjen regimekritiske demonstrasjoner i Iran. Bildene av ungdommer med tildekkede ansikter som rev i stykker plakater av Soleimani gikk verden over.  Demonstranter ble slått med køller og strømpistoler. Et enormt oppbud fra sikkerhetsstyrkene gjorde etter hvert at protestene stoppet opp. Dette ikke minst fordi de forrige protestene for kort tid tilbake, i november, hadde resultert i 1500 sivile døde ofre ifølge Reuters da Internett ble stengt.

Folk i Iran risikerer livet sitt for å demonstrere imot regimet. Om de blir såret, risikerer de å bli arrestert på sykehuset. Om de blir drept, må familien betale for kulene som er benyttet for at liket skal bli utlevert. Når liket utleveres, får familien ikke ha lov til å ha sørgeseremoni, eller ha kontakt med utenlandsk media.

les også

En mislykket reformist

Det norske folk har rett til å få vite om slike tilstander. Gjennom helgens protester kom en av Irans mest kjente skuespillerinner, Taraneh Alidoosti med seks millioner følgere, med et Instagram-innlegg om at «i Iran er vi ikke borgere men fanger». Dette samtidig som den eneste kvinnelige OL-medaljevinneren, Kimia Alizadeh, hoppet av til Nederland. 21-åringen tok et oppgjør med regimet ved å poste på Instagram at hun har forlatt Iran fordi hun ikke ønsker å være en del av «hykleri, løgn, urettferdighet og smiger». »De tok meg med hvor de ville, jeg hadde på meg det de sa jeg skulle ha på meg. Jeg gjentok alle meninger de sa til meg.» 

I dag skal den øverste lederen Ali Khamenei lede fredagsbønnen i Iran. Sist det skjedde var for åtte år siden. Det iranske regimet er i krise. Det er viktig å ha i bakhodet hvordan mange igjen vil bli mobilisert for å fremvises på tv-skjermen og presenteres til omverden i favør av den øverste lederen. Han har ikke så mange tilhengere, en stor del av iranerne er misfornøyde. Dette har de vist nylig ved å komme ut på gata og bli drept for. 

Det minste vi kan gjøre for folket i Iran er å fortelle norske tv-seere at de bildene de ser er ikke hele historien, og at de bildene kommer fra en propaganda-stat. Såpass kan vi si, såpass skylder vi dem.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder