SOSIAL MARKØR? – Flyskam er et maktmiddel som kanskje ikke handler så mye om et glødende klimaengasjement, men mest om elitens ønske om å fremstå som bedre enn andre, skriver Sanna Sarromaa. Foto: JAN OVIND/MARTE VIKE ARNESEN

Debatt

Sanna Sarromaa: – Skam er en hersketeknikk og et maktmiddel

Som vi gjør hver sommer, drar jeg og mine barn straks til Finland for noen uker. Vi reiser med fly. Skal vi skamme oss over å besøke dem vi elsker?

SANNA SARROMAA, finne, feminist og forfatter

Jeg har alltid ønsket å se på meg selv som en skamløs person. Jeg ønsker ikke å la være å gjøre ting – eller gjøre ting – fordi andre påfører meg skam. Det er nettopp der essensen med skam ligger for meg: Den eksisterer bare i relasjon til andre og påføres av andre. Den påføres som regel ovenfra og ned, uten kunnskap om verdiene og vurderingene som ligger bak andres valg.

At jeg ønsker å være skamløs, betyr ikke at jeg er uten moral. Jeg kan ha dårlig samvittighet, også for å fly, men den dårlige samvittigheten kommer innenfra, fra mitt eget moralske kompass, ikke fra hva andre måtte mene om min atferd.

Skam er et utbredt sosialt fenomen. Det skal mye til for å klare å unngå skam i sitt liv.

les også

– Flyskam handler om å bry seg!

Som barn skammet jeg meg over min far, som var alkoholiker, og full ved absolutt alle anledninger: jul, påske, 1. mai, hverdag, søndag, helg, hyttetur, sydentur. Jeg har knapt nok minner av at min far var edru. Jeg brukte mye energi på å skjule drikkingen fra mine venner og omgivelser, slik at jeg kunne slippe skammen. Jeg slapp ikke. Skammen er fortsatt en av de sterkeste følelsene jeg forbinder med barndommen min.

For min kommende bok om skilsmisse intervjuet jeg 40 skilte personer. Skilsmisse er særdeles vanlig og utbredt, og rammer over 40 prosent av alle par. Likevel er det noe skamfullt over det. Man mislykkes med noe flertallet – seks av ti – tross alt lykkes med. Denne mislykketheten blir synlig for omverdenen gjennom skilsmisse. Alle jeg intervjuet snakket om skam: skammen over å gå fra eller å bli gått fra. Skammen avtok med tiden, men den var der hos alle. De skilte følte at omverdenen snakket om dem og dømte dem. Slik har også jeg følt det. Jeg har skammet meg over at jeg ikke var god nok å være gift med. 

Men skam er også noe annet. Skam er et ideologisk disiplineringstiltak, en hersketeknikk og et maktmiddel.

les også

Flyskam i sommersol

Kampen om dogmet hører til de fleste ideologier og -ismer. De som påberoper seg å sitte med fasiten, den riktige måten å praktisere ideologien på, vil gjerne påføre andre skam for at de praktiserer den feil. Dette gjelder for miljøbevegelsen, feminismen, kommunismen og de fleste religionene. Det er alltid noen som betrakter seg selv og sin egen atferd som riktigere enn andres atferd – og gjør de andre oppmerksom på det. 

Også jeg har blitt påført skam av dogmatikerne. Da jeg figurerte naken i VG for noen år siden, som en del av en kroppspositiv serie, var mine kjønnsforskerkollegaer på høyskolen raske med å stemple meg som en dårlig feminist. De hadde visst kjempet for å få nakne kvinner vekk fra VG i sin tid, og så kom jeg, en yngre feminist, og presenterte meg selv klissnaken i avisen. Jeg måtte vite å skamme meg. Slik oppførte ikke en feminist seg.

Jeg har ikke alltid vært noe bedre selv. Det er med lite stolthet jeg innrømmer at også jeg har delt ut skam som en «riktigtenkende» feminist. Jeg skrev en aviskronikk som nygift 25-åring. Jeg avsluttet kronikken med at kvinner med mannens etternavn burde skamme seg. Det hadde ikke falt meg inn å skrive slik igjen – nettopp fordi jeg ikke fullt ut kan kjenne til de verdiene og vurderingene som ligger bak andres valg. Det er mulig, til og med sannsynlig, at det finnes bedre feminister enn meg, selv med mannens etternavn. Jeg rangerer ikke lenger andre feministers feminisme. Verken feminismen eller min egen menneskelighet er tjent med det.

Skam deles ut til andre for å gi en selv en moralsk høyere posisjon. Tråkker man andre ned, heiser man seg selv opp. Skam er en måte å rettferdiggjøre egne valg: Se på meg, jeg er mer miljøvennlig, mer feministisk, mer kysk og mer måteholden enn deg. Skam har blitt delt ut over en lav sko til «løsaktige» kvinner og homofile menn. Skam har ofte bare ført til at ting gjøres i det skjulte. Kvinner eller homofile sluttet ikke å ha sex, selv om omverdenen påførte dem skam for det. 

les også

Bør vi føle flyskam?

Flyskam er et maktmiddel som kanskje ikke handler så mye om et glødende klimaengasjement, men mest om elitens ønske om å fremstå som bedre enn andre. Når Norwegian har gjort helgeturen til New York eller Buenos Aires tilgjengelig for hvermansen, må eliten et hakk videre: Nå skal det reises med tog. Med den sakte og deilige togturen til Italia viser eliten at de er bedre enn bermen som pakker seg inn i stappfulle billigfly. 

Flyskam deles ut av de riktigtenkende miljøforkjemperne. Det er så sabla lett å dele ut skam når ønsket atferd koster lite for en selv. Det er ikke vanskelig å la være å fly om hele familien din og alle du er glad i bare er en togtur unna. Hva med oss, som av en eller annen grunn er langt unna dem vi elsker? Livet har kastet oss langt fra våre kjære. Skal vi skamme oss over å besøke dem? 

Så vidt jeg vet, fører alle partier i Norge en slags distriktspolitikk. Alle landets deler skal være bebodd. Det er en ganske stor andel av Norge som ikke er tilgjengelig med tog. Hva med folk i Hammerfest, Harstad, Kirkenes eller Alta? Skal de skamme seg når de tar flyet for å besøke nære og kjære i Sør-Norge? Skal de trendy og urbane De Grønne-folkene i Oslo påføre skam på finnmarkinger som tar en tur til barnebarna i sør? Samtidig vil de jo at det skal bo folk i Nord-Norge – bare de slipper å bo der selv?

les også

MDG-politiker Eivind Trædal: – Selvfølgelig skal vi føle flyskam!

Skam fungerer dessuten dårlig for å styre mot ønsket atferd. Kanskje er det til og med omvendt? Andres utdeling av skam fører til sterkere trang til å opponere? «Jeg skal faen meg ta flyet for å vise fingeren til miljøeliten i Oslo», kan folkedypet tenke.

Mer konstruktivt kan man si at dårlig samvittighet er mye bedre enn skam. Skam er andres våpen mot deg. Den kommer av at andre ser på deg og din atferd med forakt. Samvittighet er ditt eget moralske kompass som styrer valgene dine. Får man dårlig samvittighet, er opprinnelsen ens egne verdier, ikke andres.

Nøkkelen til samfunnsendringer ligger derfor ikke i å dele ut skam. Opplysning og innsikt har en tendens til å fungere mye bedre enn det å gjøre folk skamfulle. Skal man få til atferdsendringer hos mennesker, handler det om å endre verdier hos mennesker. Når folk opplever verdiene som sine egne, endrer de også atferden sin. Får man ikke endret atferden i tråd med ens egne verdier, vil man føle dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet er mer effektiv enn skam, for den kommer innenfra – fra hjertet.

Vi som har mennesker vi elsker en flytur unna, og ikke kan tenke oss å slutte å fly, må bidra på andre måter. Jeg kjører elbil, hadde tre barn i tøybleier (samtidig!), spiser lite kjøtt og har snart innredet et helt hjem med finn.nos «gis bort»-seksjon. For meg handler klimaregnskapet om totalen. Jeg kan ikke slutte å fly, men det er veldig mange andre ting jeg kan slutte med, og har sluttet med. 

Det er kanskje den diskusjonen vi heller bør ta? Ikke diskusjonen om flyskam, men diskusjonen om det totale karbonavtrykket? Hvordan har DU tenkt å redusere ditt karbonavtrykk i år?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder