TUNG KAMP: – Psykisk helse har dessverre alltid vist seg å tape når den havner i bokseringen med somatikken, som befinner seg i helt annen vektklasse hva angår både status, medieoppmerksomhet, og faktiske penger til rådighet, skriver Egon Holstad. Foto: iTromsø

Debatt

En nødvendig markering av psykisk helse

Trenger vi virkelig en verdensdag for psykisk helse? Ja, det gjør vi.

EGON HOLSTAD, kommentator i VGs samarbeidsavis iTromsø

I dag er det verdensdagen for psykisk helse. Hele kalenderen bugner året rundt over av slike dager, egne dager for å gi forskjellige tema ekstra og, undertiden sårt tiltrengt, oppmerksomhet.

Man kan skjønne at konkrete sykdommer som prostata- og brystkreft, hiv/aids, hjerneslag, hjerte- og karsykdommer, migrene, alzheimer MS m.fl. kan trenge 24 timers ekstra søkelys i løpet av et kalenderår.

Felles for alle disse er at de er somatiske sykdommer, altså sykdommer med kroppslige/legemlige symptomer. Denne sekkeposten er dog så enorm at ingen oppegående ville foreslått å ha en egen dag viet ekstra oppmerksomhet til det. «Verdensdagen for somatiske sykdommer» ville vært plumpt materiale for stand up-komedie.

Foto: Tegning: Odd Klaudiussen

Derfor er det noe smått bedrøvelig over at den ditto enorme og nærmest altomfattende sekkeposten «psykisk helse», i fullt alvor, tildeles en egen dag huket av på kalenderen. Antall diagnoser, merkelapper, behandlingsmetoder, fagdisipliner og -retninger her er så mangslungne og tallrike at verdensdagens grunnleggende funksjon er vrien å få tak i.

I en kronikk publisert i Pingvinavisa (Universitetssykehuset Nord-Norges (UNN) egen publikasjon) sist søndag, med tittelen «UNN svikter psykisk helsevern» går fire psykologspesialister ved UNN Åsgård hardt ut mot egen ledelse og våre helsemyndigheter. To av dem kunngjør at de nå sier opp sine lederstillinger, da de ikke lenger føler de kan stå inne for det behandlingstilbudet de er i stand til å gi sine pasienter.

Det er veldig modig av dem, og et alarmerende varsku som burde få det til å kaldt nedover ryggen på noen hver. Man kan jo bare tenke seg til hvordan et tilsvarende scenario hadde blitt mottatt om det var snakk om hjertespesialister, eller om det var Mads Gilbert og tre kolleger som slo på stortromma, trakk seg fra jobbene og tordnet mot det generelle behandlingstilbudet innen somatikken.

Men det er somatikken, det. Likevel fortjener deres desperate og poengterte kritikk et langt større publikum. For dette er verken et lokalt eller regionalt problem i Nord-Norge. Dette er derimot et lite stykke helse-Norge.

les også

Kommentar: Når den svarte hunden biter

Det er nå fem år siden Bent Høie lovet en sterkere vekst i psykisk helsevern og rusbehandling enn for somatikken, lovnaden som fulgte i kjølvannet det fjonge og religiøst høytidelige tilnavnet «Den gylne regel» (i sin tid innført av Høyre-politikeren Ansgar Gabrielsen, nærings- og helseminister i Bondevik II-regjeringen).

I statsminister Erna Solbergs nyttårstale ved inngangen til 2019 bla sågar hansken plukket opp igjen, der hun snakket mye og alvorstynget om psykisk helse:

«Andelen som strever med psykiske problemer øker. Flere forteller om ensomhet. Mange sliter med å takle stress og press fra ulike kanter […] En del som strever, får dessverre ikke hjelp når de trenger det. De siste årene er det ansatt flere psykologer i kommunene og det er blitt mange flere ansatte i helsestasjon- og skolehelsetjenesten […] Kanskje snakker vi for lite om følelser? Kanskje mangler vi rett og slett ord når vi føler at vi ikke mestrer? Regjeringen jobber med en ny plan for å fremme barn og unges psykiske helse. Der vil vi se på hvordan vi kan forebygge og støtte bedre, før problemene vokser seg store. Det profesjonelle støtteapparatet skal bli bedre. Men kanskje er verdien av det hver og en av oss kan gjøre vel så stor?»

Mennesker, ikke milliarder, altså. Solberg skal selvsagt ha ros for å ville snakke om det. Det mener jeg oppriktig og helt uironisk, men det er likevel mye som tyder på at den sittende regjeringen ikke trenger å sprette champagnekorkene riktig ennå. De foregående regjeringene trenger, for ordens skyld, heller ikke peke nese til Erna & co.

les også

Kommentar: Beklager å ødelegge den gode julestemningen

Googler man «Bent Høie + den gylne regel» får man utelukkende opp treff på faglige artikler og kronikker som kritiserer det mangelfulle sammenfallet mellom regelens intensjoner og de faktiske forhold. Det er tirader av frustrerte opprop fra pårørende og pasienter, til helsearbeidere på alle nivåer, fra sykepleiere, psykiatere og psykologer til avdelingsledere og ledere av interesseorganisasjoner. Lesningen er dypt forstemmende.

Presidenten i Norsk psykologforening, Tor Levin Hofgaard, gikk endatil ut i fagtidsskriftet Dagens Medisin med utsagnet «Den gylne regel er en politisk bløff», og det er under et år siden.

Kortversjonen er at vi, hva nå enn de politiske føringene i teorien måtte være, ikke er i nærheten av å ha kommet i mål her. Vi kan snakke om «den gylne regel» i så mange fest- og nyttårstaler vi bare vil, men når de som står faglig ansvarlig for å sette den ut i livet heller velger å trekke seg fra lederverv på grunn av at de ikke står inne for tilbudet de gir sine pasienter, er det farlig. Og da nytter det ikke å sette ned flere komiteer, flere utvalg, flere høringer og skrive flere rapporter.

les også

Kommentar: Dette kan ikke fortsette

Når man bygger ned sengeplasser i psykiatrien, parallelt med at man åpner nye pasienthotell i somatikken, med flott kunst på veggene og stilige fasiliteter, oppleves nedskrevne, gylne regler og empatiske nyttårstaler om følelser hule for dem det i praksis gjelder.

Psykisk helse har dessverre alltid vist seg å tape når det kommer til stykket og den havner i bokseringen med somatikken, som befinner seg i helt annen vektklasse hva angår både status, medieoppmerksomhet, og faktiske penger til rådighet.

Representanter fra somatikken er også mye sterkere representert i styrer, i tillegg til at pasientene som lider av somatiske lidelser i stor grad slipper det stigmaet, de fordommene og den belastningen det er å vise åpenhet om det, kontra de som sliter psykisk.

Og «de som sliter psykisk» er anslagsvis en halv million mennesker hvert år. Angst, depresjoner, adferdsforstyrrelser, psykoser. Det rammer alle samfunnslag, landsdeler, aldersgrupper og yrkesgrupper. Akkurat som selvmord, som fortsatt tar livet av rundt 600 nordmenn i året, en tidel av hvor mange som forsøker det samme. Dette er de gylne reglene i virkeligheten.

Så, ja, vi trenger nok dessverre å markere verdensdagen for psykisk helse noen år til.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder