PÅ JOBB: Serien «113» hadde premiere 1. januar i år og ble raskt en seermagnet. I snitt fulgte rundt en million seere hver episode. I disse dager holder NRK med innspilling av sesong to, som skal på lufta til høsten neste år. (Bildet er et illustrasjonsfoto). Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix

Debatt

Ut mot «113»: – For lettvint, NRK!

Den svært populære NRK-serien «113» har fått en skrape i lakken.

Lisbeth Thoresen, førsteamanuensis, Avdeling for tverrfaglig helsevitenskap, UiO
Gro Rugseth, førsteamanuensis II, Seksjon for idrettsmedisinske fag, NIH

Pårørende Vibeke Larsen retter flengende kritikk mot helsepersonell ved UNN og mot NRK, etter at hennes svært syke far ble bedt om å samtykke til å bli filmet for serien.

Larsen sier: «Mannen som nesten ikke har greid å prate, puste eller kjent igjen mamma eller barnebarn i dag på sykehuset i Narvik har selvsagt gitt sitt samtykke til NRK, som den fåmælte og snille mannen han er» (VG 2.10.2019). Larsen peker med dette på samtykkeproblematikk knyttet til programsjangeren. Vi mener NRK håndterer den for lettvint.  

les også

Hardt ut mot NRKs «113» etter sykehusfilming

I medieproduksjoner hvor hovedingrediensen er åpenhet om egen sykdom, er det selvsagt at deltakere må samtykke. Men det er ikke tilstrekkelig. NRK samarbeider med helsepersonell om samtykke fra pasienter. Samarbeidet utfordrer taushetsplikten og øvrig etisk rammeverk som regulerer helsepersonells arbeid.

Å være budbringer for NRK er uansett langt fra det de primært er på jobb for å gjøre. At NRK ønsker samtykke fra kritisk syke pasienter, slik tilfelle var med Larsens far, begrunnes med NRKs opplysnings- og informasjonsansvar og det vises til ytringsfriheten.

Vårt poeng er at pasienter i sårbare situasjoner kan erfare dette som en ytringsplikt. Det blir vanskelig og nærmest umulig å si nei, i lojalitet til behandlende helsepersonell og NRK som en stor og respektert medieaktør. I VGs artikkel kommer det frem at NRK ber om samtykke gjentatte ganger, også etter at filmingen har foregått. For oss er dette langt fra betryggende.

At det allerede er filmet kan gjøre det særlig vanskelig for pasienten å si nei. Og Larsens opplevelse viser nettopp at dette ikke er en holdbar strategi. Hun opplevde at et kamerateam tok plass og oppmerksomhet fra det som var helt vesentlig der og da, nemlig at hun som pårørende fikk være tilstede ved sin fars sykeseng.

les også

Innsidere avslører: Den mørke sannheten

Pluss content

Hvor ble det av privatlivets fred?

I 113 og andre serier fra NRK har vi sett pasienter dø mens det filmes. Muligheten til å trekke samtykket overlates til pårørende i sorg. Produsenten sier de har fått noen reaksjoner på at det filmes mens pasienten dør. Men argumenterer med at for helsepersonell er jo døden en daglig hendelse og del av livet på sykehuset.

Ja, sier vi, men slik er det ikke for den som skal dø eller de som mister en kjær person. Vi dør bare en gang og vi mister en ektefelle eller en foreldre bare en gang. Ingenting i disse situasjonene kan gjøres om igjen, det er avgjørende viktig som pårørende å få gjøre det man dypest sett ønsker, uten utenforstående tilstede som et ekstra blikk.

Sykdom og død er en naturlig del av livet - men også noe svært privat og sårbart. Hva kan sies å tilhøre privatlivets fred opp mot den nye åpenheten, om ikke egen eller næres død?  Vi vil utfordre NRK som forsvarer av åpenhet, til å være mer åpne selv. Hvordan foregår etisk refleksjon og diskusjon hos en profesjonell og kommersiell produsent av TV- serier som eksempelvis 113?

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder