FORSVARER AVTALEN: – Flere steder i landet har fylker og kommuner utviklet lokale arbeidslivsmodeller med krav til seriøse arbeidsgivere. Dette kan vi gjøre innenfor EØS-avtalen, skriver Aps to nestledere. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix

Debatt

På tide med en storrengjøring i arbeidslivet

Utfordringene i norsk arbeidsliv er reelle, men det er regjeringen Solberg som må sies opp, ikke EØS-avtalen.

HADIA TAJIK, nestleder i Arbeiderpartiet
BJØRNAR SKJÆRAN, nestleder i Arbeiderpartiet

En utmeldelse vil føre til stort tap av arbeidsplasser og mindre forutsigbarhet for bedriftene som skal selge produktene sine til vårt viktigste eksportmarked. Det vil skape usikkerhet for studenter som vil studere i Europa, og føre til at samarbeid om forskning, grensekontroll, og kultur vil måtte reforhandles. Brexit viser med all tydelighet at det ikke finnes enkle løsninger som gir alle fordelene ved en avtale, men uten noen av utfordringene.

For Arbeiderpartiet er arbeid til alle, og kampen for trygge, faste jobber og et anstendig arbeidsliv øverst på prioriteringslista. Vi vil bruke norske lover og spilleregler for å sikre arbeidsfolks interesser. En skikkelig storrengjøring i arbeidslivet er nødvendig etter seks år med høyrepolitikk. Vi må ha en politikk som sikrer norske vilkår i det norske arbeidslivet, uavhengig av hvor arbeidstakeren kommer fra.

Norsk arbeidsliv har endret seg etter EU-utvidelsen mot øst. Det har blitt flere østeuropeiske arbeidsinnvandrere på korttidskontrakter. Denne frie tilgangen til arbeidsfolk som gjerne jobber beinhardt, men ikke kan språket eller kjenner spillereglene i det norske arbeidslivet, er lett å utnytte. Det ser vi også at de blir.

Vi er ekstra bekymret nå, når økningen i sysselsettingen i Norge er så avhengig av arbeidsinnvandrere som er innleid for seks måneder eller mindre. De som er her i kort tid er ekstra sårbare for utnytting, og det gjør det mindre lønnsomt å investere i de ansatte.

Det store flertall av våre bedrifter og virksomheter bidrar til et seriøst og trygt arbeidsliv. Men til enhver tid finnes det også useriøse arbeidsgivere som er villig til å tøye og omgå regler for å maksimere profitt. En del av dem er også villige til å sette lønns- og arbeidsvilkår under press, og lar arbeidet gå på helsa løs til de som skal gjennomføre jobben.

De useriøse arbeidsgiverne er ofte nordmenn. Arbeidsfolkene er ofte øst-europeere. Problemet med de useriøse arbeidsgiverne ble ikke skapt med EØS. Men det ble forsterket av den frie tilgangen til arbeidsfolk som er sårbare for utnytting.

Rørleggere, tømrere og andre bygningsarbeidere merker hver dag på kroppen hvordan muligheten for å ansette østeuropeiske arbeidsinnvandrere utfordrer den norske arbeidslivsmodellen på norske byggeplasser. Dette gjelder også buss- og lastebilsjåfører, ansatte i hotell- og restaurantbransjen og andre yrkesgrupper.

Det står ikke i EØS-avtalen at det skal være cowboytendenser på norske byggeplasser. Det står heller ikke at vogntog med dårlige vinterdekk må kjøre på norske veier eller at hotellbransjen skal fylles opp med uorganisert arbeidskraft på korttidskontrakter og små stillingsbrøker.

Flere steder i landet har fylker og kommuner utviklet lokale arbeidslivsmodeller med krav til seriøse arbeidsgivere: Krav om lærlinger, begrensninger på antall underleverandører, regelmessige kontroller og redusert bruk av innleid arbeidskraft. Rogalandsmodellen, Telemarksmodellen og Oslomodellen er eksempler på disse.

Dette kan vi gjøre innenfor EØS-avtalen. Men det kreves påtrykk fra Arbeiderpartiet og fagbevegelsen for å få det til.

I regjering vil vi innføre nasjonale krav til seriøsitet, som vil bidra til å rydde opp i grums og uryddige forhold på ulike arbeidsplasser, og vi vil gjøre det sammen med fagbevegelsen.

Vi har fremmet forslag på stortinget om å opprette et samarbeid mellom Arbeidstilsynet og Vegvesenet for å kontrollere arbeidsforholdene på norske veier, og gi de utvidet myndighet til å holde igjen trailere til sjåførene får rettet opp i eventuelle mangler. Dette, sammen med flere andre forslag, ble nedstemt i Stortinget, men det hadde altså vært fullt mulig innenfor dagens EØS-avtale.

Men dagens høyreregjering vil ikke.

På samme måte som de heller ikke prioriterer økt organisasjonsgrad i arbeidslivet. Erna Solberg har avvist å komme med politiske forslag for å øke organisasjonsgraden.

Dette gjør hun til tross for at det er et organisert arbeidsliv som er førstelinjeforsvaret mot useriøse arbeidsgivere og sosial dumping. Det er aktive fagorganisasjoner som ønsker østeuropeiske medlemmer velkommen, og som er de første til å oppdage om noe er galt, eller til og med direkte kriminelt.

Vi vil alltid prioritere sterke fagforeninger. Uten sterke fagforeninger forvitrer trepartssamarbeidet, og kampen mot sosial dumping svekkes. Det handler både om økt fagforeningsfradrag slik at det blir billigere å være organisert, og at vi må få kontroll over bruken av bemanningsbyråer. Når arbeidskrafta er innleid, er det ofte vanskelig å være fagorganisert. Det er mange eksempler på folk som få beskjed om at fagforeningsaktivitet ikke er ønskelig, og at de får kontrakten terminert om de engasjerer seg eller stiller krav. Sånn kan vi ikke ha det.

Noen ganger fremstilles EØS-avtalen bare som et nødvendig onde. Men tilgangen til det store markedet i Europa er svært viktig for norske arbeidsplasser over hele landet og for norsk økonomi.

Nedgang i arbeidsledighet, økonomisk vekst og et tettere samarbeid med Europa er alle gode konsekvenser av EØS-samarbeidet. I dag er det slik at alle varer produsert i Norge er klare til å eksporteres til Europa i det den er ferdigstilt. En torsk som fiskes i Lofoten kan selges kort tid etter i Italia fordi den slipper å fortolles på alle de landegrensene den krysser på sin vei. Dette er på grunn av de standardene som ligger i EØS-samarbeidet. Det sies også at ingen har det travlere enn en død laks. Da er det jammen godt at også den slipper å kontrolleres på hver kryssende landegrense på sin travle vei. Da vi for ikke lenge siden så konturene av en handelskriglignende tilstand, var det EØS-avtalen som sikret at norsk stålindustri ikke ble rammet. Dette er konkrete eksempler på hvorfor det er viktig å ha handelsavtaler som inneholder standarder for hvordan de varene man handler med skal produseres.

Nesten 70 prosent av all eksporten fra Norge går til Europa. Vi må derfor ha en god og trygg avtale med Europa. Og vi bør ha gode kontrollorganer som påser at de reglene som finnes, faktisk blir fulgt av alle. Det står stadig å lese at Norge er flinkere til å implementere felles regelverk enn det selv fullverdige EU-medlemmer er. Det kan så være. Da er det ekstra viktig for oss at ikke andre kan konkurrere på andre vilkår enn oss i det markedet vi er en del av. Kontrollorganer som kan tolke regelverket der hvor det oppstår uenighet er derfor bra for oss.

Det er altså ikke EØS i seg selv, med sin tilgang til det europeiske markedet og kundene der, som er utfordringen. Det er ulempene arbeidsfolk opplever når useriøse arbeidsgivere ikke blir stilt krav til, ikke blir tilstrekkelig kontrollert, og ikke opplever konsekvenser av brudd på spilleregler som er utfordringen.

EØS-avtalen sikrer oss tilgang til vårt viktigste marked, sørger for at norske bedrifter behandles rettferdig i Europa og er avgjørende for norske arbeidsfolk som produserer varer og tjenester som selges i Europa.

Minstestandarder i arbeidslivet vedtas i EU og implementeres av EØS. Men det er kun politisk vilje som skal til for å kreve høyere, norske standarder. Vi har den viljen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder