MER SAMARBEID: – Vi kan ikke utelukke at vi få oppleve mer terror i Europa, vi kan ikke klippe Norge ut av trusselbildet, selv om PST i dag vurderer risikoen som lav. Vi må forsterke samarbeidet på tvers av landegrensene for å unngå terror. Vi vet at det nytter, skriver kronikkforfatteren.
MER SAMARBEID: – Vi kan ikke utelukke at vi få oppleve mer terror i Europa, vi kan ikke klippe Norge ut av trusselbildet, selv om PST i dag vurderer risikoen som lav. Vi må forsterke samarbeidet på tvers av landegrensene for å unngå terror. Vi vet at det nytter, skriver kronikkforfatteren. Foto: Terje Bringedal , VG

Veien videre – dagene etter

debatt
Publisert:

Del saken på:

Lenken er kopiert
MENINGER

De som skjøt og drepte i Paris ønsket at kaoset skulle fortsette etter terrorhandlingen. De ville at splid, mistenksomhet og nye konflikter skulle oppstå i kjølvannet. Lar vi det skje, vinner de. Men det finnes en annen vei.

JONAS GAHR STØRE, partileder i Arbeiderpartiet

Det har gått et par døgn, vi preges fortsatt av inntrykkene fra terror-natten i Paris; bildene, fortvilelsen, sinnet. Det vokser et blomsterhav utenfor den franske ambassaden i Oslo. Nordmenn sørger med franskmenn. Slik vi gjorde da Danmark, Spania, England og USA ble rammet av terror. Slik vi selv opplevde da Norge ble utsatt for høyreekstrem terror 22. juli 2011. Slik vi kan føle fortvilesen de opplever når terror rammer lengre unna, som nylig i Libanon, eller India eller Afghanistan.

Så skal vi i gang med en ny uke, og hvordan skal den bli? Hvordan vil terroren i Paris påvirke våre liv?

Vi må bruke hodet, forsøke å handle klokt. Vi må bli enda bedre til å handle slik at terror bekjempes og forebygges, så de skyldige kan stoppes og straffes.

Men noe mer står på spill, i en tid med frykt må vi tenke gjennom hvordan vi skal leve livene videre, sammen – sammen i en verden der konflikter langt unna får konsekvenser tett på oss, sammen i den norske hverdagen, i et mer mangfoldig Norge der vi må holde fast på den livsviktige muligheten til å si «vi» – at vi har felles ansvar.

En ideologisk kamp

Kjernen til den terroren vi har opplevd de siste årene befinner seg i krigens gru, som i Syria, Irak, Afghanistan og deler av Afrika. Vi opplever radikaliseringen og ekstremismen, der den islamistiske er den førende. Den må bekjempes, samtidig som vi ikke skyver alle mennesker med muslimsk tro inn i mistenksomhetens slør.

Den danske professoren Frederik Stjernfelt sier det slik: «Kampen mot islamismen er både sosial, politisk, økonomisk og militær, men det er viktig å forstå at det helt sentralt er en ideologisk kamp.»

Han har rett. Den militante islamismen rammer verdiene våre: opplysningstid, ytringsfrihet, åpenhet, demokrati. Den rammer uskyldige mennesker som lever etter disse verdiene, som nyter friheten, som fyller den med kunst, kultur og samvær med venner. Og den rammer muslimer i Vesten som vil leve i fred.

Derfor må den bekjempes med fasthet. Derfor må ikke vi gå islamistenes ærend, ved å slippe frykten, uroen og høyrepopulismen fri. For høyrepopulistene gir høyreekstremistene slagkraft, selvtillit og legitimitet. Vår motreaksjon må være å insistere på vårt levesett.

Vi skal ikke la dem først få ødelegge oss utenfra med massakre og blodbad, og etterpå ødelegge oss selv innenfra ved å bli et fryktdrevet samfunn.

Les også: Å politisere sorg

Ta frykten på alvor

Vi kan ikke utelukke at vi få oppleve mer terror i Europa, vi kan ikke klippe Norge ut av trusselbildet, selv om PST i dag vurderer risikoen som lav. Vi må forsterke samarbeidet på tvers av landegrensene for å unngå terror.

Vi vet at det nytter. Mye fryktelig har vært unngått takket være dette tette samarbeidet. Vi må styrke innsatsen mot dem som vil ramme oss med vold og ødeleggelse. Og vi må greie det innen rammene av et åpent samfunn der demokratiets spilleregler gjelder.

Så må vi våge å ta på alvor den frykten og usikkerheten mange føler, ikke dekke til, vi må uttrykke den i klartekst. I vårt land er det stor oppslutning om å hjelpe mennesker på flukt fra krig og terror. Vi skal ta vår del av et europeisk fellesansvar.

Samtidig vet vi at mange i dag føler utrygghet over det store antallet flyktninger og migranter som strømmer til Europa, og til Norge. De spør, med rette, har vi kontroll ved grensene? Vet myndighetene hvem som kommer? Usikkerheten blir ikke mindre hvis vi erfarer at noen av gjerningsmennene fra Paris-terroren kom via en fluktrute fra Midt-Østen til Europa.

Les også: Det traumatiske året

Plikter og rettigheter – i den rekkefølgen

Dette er avgjørende spørsmål. Som politiske myndigheter må vi gi troverdige svar. Vi må balansere to hensyn: Å beskytte folk og samfunn ved å stoppe mulige terrorister i tide, samtidig som vi opprettholder bevegelsesfrihet over grensene for fredelig aktivitet og ferdsel. Det understreker behovet for at vårt lovverk justeres og kapasiteten til UDI og politiet styrkes. Folk i Norge må føle trygghet for at politiet og andre myndigheter har ressurser og kapasitet til å kontrollere hvem som kommer inn i landet.

De som skjøt og drepte i Paris ønsket at kaoset skulle fortsette etter terrorhandlingen. De ville at splid, mistenksomhet og nye konflikter skulle oppstå i kjølvannet. Lar vi det skje, vinner de.

Det finnes en annen vei. Vi kan gå veien videre som et fellesskap, som et stort og sterkt «vi» der alle har plikter og rettigheter, i den rekkefølgen. Vi kan insistere på at det som gjør oss sterke er verdier som betyr noe i praksis, betydningen av demokrati, rettsstat, menneskerettigheter og likeverd.

Greier vi det, vinner vi.

Denne artikkelen handler om