Kommentar

«Tullepartiet» som brøt sperregrensen

Av Hans Petter Sjøli

ILDRØDE JUBELSCENER: Leder Bjørnar Moxnes og nestleder Marie Sneve Martinussen ledet an i jubelen over Rødts fremganger og kommende innmarsj på Stortinget.

Valgvinner Rødt er sensasjonelt inne på Stortinget med åtte representanter. Rødt-folket kan bli en lei stein i skoa for det rødgrønne flertallet.

Publisert:

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

«Jeg tror ikke folk skjønner hvor stort det er. Et bitte lite tulleparti som vi har vært i alle år, har gjort noe så historisk som å bryte sperregrensen», utbrøt Rødts Mimír Kristjánsson i et intervju med NRK på valgnatten – og det var før det ble klart at han kapret et utjevningsmandat for partiet i Rogaland.

Det er lett å gi ham rett. At Rødt bykset over sperregrensen og fikk en oppslutning på 4,7 prosent er utvilsomt «stort» – ja, man dra på litt mer: Det er en sensasjon. At dette lille partiet ytterst på venstrefløyen har klart å nå ut langt utover den overbeviste indre kjerne, er et resultat av målrettet arbeid over flere år, og et relativt stillferdig oppgjør med partiets autoritære fortid.

Rødt har klart transformasjonen fra å være et bisart kommunistparti med mål om å bli kvitt det «borgerlige» demokratiet, til å bli et relativt normalt parti innenfor det norske systemet. Og stadig flere velgere – og velgergrupper – har blitt med på ferden.

les også

Moxnes: – Ønsker avtale med ny regjering

Jeg skal innrømme at dette er et smått utrolig scenario. I 2014 skrev jeg en noe bråkjekk kommentar her i avisen med konklusjonen «Rødt er stein dødt». I dag ser den analysen ikke helt god ut, for å si det sånn. Til mitt forsvar, da, så ble kommentaren skrevet året etter at Rødt bare så vidt hadde klart å krabbe over én prosent oppslutning i valget i 2013 (en tilbakegang på 0,2 prosentpoeng!), og i forbindelse med at en gruppe hardlinere gikk inn for å «krydre» partiets prinsipprogram med læresetninger fra gamle dager av typen «sosialistisk revolusjon».

Programfestingen av den «sosialistiske revolusjonen» fikk flertall, og formuleringen står der fortsatt. Dette også, forresten: «Som et revolusjonært sosialistisk parti er det ikke Rødts oppgave å administrere kapitalismen i regjeringsposisjon.»

Alle med en viss historiebevissthet steiler over slikt. Men til tross for formuleringer av dette slaget, har Rødt klart å overbevise stadig flere velgere om at det trengs en kraft til venstre for både Ap og SV. Partiet har klart å vokse nær sagt over hele landet, ikke bare i storbyene, og surfer på en kapitalismekritisk bølge i en tid der forskjellene mellom folk øker, også i verdens likeste land.

Og uten å bli tatt til inntekt for Rødt på noe som helst vis: Litt kapitalismekritikk har vi i grunnen bare godt av i et steinrikt Norge som har blitt stadig mer konkurransepreget og målstyrt, og der de på toppen rykker fra, mens de på bunnen sakker akterut. For at et parti skal vokse, må det være grobunn.

De som tidlig på 1990-tallet prøvde å fristille Rød Valgallianse (RV) fra det Kina- og Mao-inspirerte moderpartiet AKP, er partiet Rødts reelle forfedre og -mødre. Deres ambisjon om å nedtone maoismens kaudervelske abrakadabra til fordel for traust norsk hverdagspolitikk, gikk lenge på tverke. RV hadde fortsatt tunge innslag av hardlinere fra det kommunistiske 70-tallet som ikke var all verdens interessert i normal parlamentarisk virksomhet, selv om en av disse, RVs Oslo-kandidat Erling Folkvord, faktisk var innom Stortinget i en periode, uten å sette særlige avtrykk.

Heller ikke da den unge og sveisne Aslak Sira Myhre ble kjørt frem som spisskandidat, lot velgerne seg engasjere nevneverdig. Partiet fikk en ørliten fremgang i valget i 1997, men stortingsplassen røk.

RV forble med andre ord «et bitte lite tulleparti», og stort bedre ble det ikke da AKP og RV i 2007 ble enige om å legge ned begge partiene og heller gå sammen med noen andre mikrogrupperinger på ytterste venstre inn i det nystiftede partiet Rødt.

Selv i 2012, da den unge og velfriserte Bjørnar Moxnes fra Høyre-bastionen Nordstrand ble partileder, var partiet fortsatt bitte lite, med indre stridigheter og rivninger og mangel på interesse fra omverdenen. Moxnes’ første stortingsvalg som partileder ble enda en fiasko i den lange rekken av fiaskoer.

Men så skjedde det noe. Dogmatikerne i særlig den eldre garde mistet grepet. Smått om senn klarte Moxnes og hans folk å dra Rødt i en mer normal retning, og en ny generasjon trådte frem på flere arenaer, ikke minst i hovedstaden, der Rødt i 2015 inngikk en samarbeidsavtale med Ap/SV/MDG-byrådet, og fikk et politisk gjennomslag som tidligere hadde vært langt utenfor partiets rekkevidde. Rødts gruppeleder Eivor Evenrud viste seg som en smart forhandler og fremsto som en ny og mindre kantete type Rødt-politiker, og fikk masse åtgaum fra kolleger fra andre partier.

To år senere rykket Bjørnar Moxnes inn på Stortinget, og klarte som enmannsgruppe å gjøre Rødt synlig på den nasjonale scenen. Samtidig som de fikk innpass i det parlamentariske kanalen, jobbet partiet også nitid for å få en stadig bredere base i fagbevegelsen. I motsetning til SV, som aldri helt har klart å knekke LO-koden, har Rødt fått økt oppslutning blant fagorganiserte, selv om mange i fagrørsla fortsatt nærer betydelig mistenksomhet mot det de anser for å være et uansvarlig innslag i den fagligpolitiske kampen.

I går kom altså det store gjennombruddet. Åtte mandater til våre forhåpentligvis ikke lenger fullt så revolusjonære sosialister, er en stor seier for den pragmatiske Moxnes-linjen internt i partiet. Jeg holdt på å skrive den «liberaldemokratiske linjen», men fortsatt er vel ordet «liberal» noe av et skjellsord i disse kretser.

Til tross for valgseieren og det nasjonale gjennombruddet, blir ikke Rødt en del av styringsgrunnlaget til en påtroppende Støre-regjering. Den ettertraktede vippeposisjonen glapp. Det er nok Støre særdeles fornøyd med, selv om han, som den høflige mannen han er, varsler at han vil en prat med Rødt-rabagastene om hvor landet ligger. Helt isolert blir de kanskje ikke.

Men både for Ap og ikke minst for et SV som gjorde et noe svakere valg enn målingene tydet på, vil Rødts tilstedeværelse på Stortinget være som en spiss stein i skoa. For Rødt har alltid «mer» penger å rutte med enn de andre, og vil alltid være litt mer radikale og love enda litt mer enn det en rødgrønn regjering kan levere.

Nevnte Kristjánsson har ved flere anledninger omfavnet «venstrepopulismen», og SV skal få kjørt seg fra breikjeft-venstre om de går inn i regjering, og gjennomføringen av valgløftene lar vente på seg. Rødt er ikke like røde og ranke som før, men vil alltid være rødere og rankere enn sine nærmeste konkurrenter.

Hvis Rødt klarer å være mer enn en gneldrete «vaktbikkje» og i tillegg fjerner alle reminisenser fra den autoritære fortiden i sine programmer, kan neste valg fort ende med et enda bedre resultat, for den kommende stortingsgruppa har flere taleføre medlemmer som evner å sette dagsorden.

I så fall har det etablert seg nok et venstreparti i den parlamentariske politikken i Norge. Men da må Rødt bevise for velgerne at dagene som «tulleparti» faktisk er over.

Publisert:

Mer om

Stortingsvalget 2021

Rødt

Bjørnar Moxnes

Aslak Sira Myhre

70-tallet

Flere artikler

  1. Moxnes: – Ønsker avtale med ny regjering

  2. Sogn og Fjordane: Rødt suser frem - Sp sliter

  3. MDGs mareritt, Høyres nedgang og trusselen fra Rødt: Eksperter forklarer valget

  4. En lang dags ferd mot Rødt

  5. Rødt kan få elleve på Stortinget: – Vi er Listhaugs mareritt

Fra andre aviser

  1. Moxnes: – Ønsker avtale med ny regjering

    Bergens Tidende
  2. Nå er alle «småpartiene» over sperregrensen

    Bergens Tidende
  3. Rødt-lederen: - Vedum og Støre, vi er klare for samarbeid

    Aftenposten
  4. Flere rekorder ble satt i årets stortingsvalg. Her er det viktigste du må vite.

    Bergens Tidende
  5. Valgprognose: Jonas Gahr Støre blir statsminister. Høyre faller.

    Aftenposten
  6. Lysbakken om samarbeid etter valget: – Jeg tar hele hurven

    Bergens Tidende

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no