PETROENTUSIAST: -Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har siden han tiltrådte som direktør i Norsk olje og gass ført en knallhard argumentasjon for at Norge skal fortsette som en av verdens ledende produsenter av olje og gass. Det skal godt gjøres å være mer part i saken det gjelder, skriver kronikkforfatteren. Foto: Therese Alice Sanne
PETROENTUSIAST: -Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har siden han tiltrådte som direktør i Norsk olje og gass ført en knallhard argumentasjon for at Norge skal fortsette som en av verdens ledende produsenter av olje og gass. Det skal godt gjøres å være mer part i saken det gjelder, skriver kronikkforfatteren. Foto: Therese Alice Sanne

Typisk norsk å redde klimaet?

debatt
Publisert:

Del saken på:

Lenken er kopiert
MENINGER

Hva om Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen skulle komme til å innse at fortsatt norsk olje- og gassutvinning forsterker problemene han sier den løser?

ARNE JOHAN VETLESEN,

professor i filosofi, UiO

Jens Stoltenbergs superstatsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har siden han tiltrådte som direktør i Norsk olje og gass ført en knallhard argumentasjon for at Norge skal fortsette som en av verdens ledende produsenter av olje og gass. Man kan si standpunktet følger av stillingen: det skal godt gjøres å være mer part i saken det gjelder.

Stor rapport: Verden når ikke klimamålene

La oss likevel spørre: Hva om Schjøtt-Pedersen skulle komme til å innse at fortsatt norsk olje- og gassutvinning forsterker problemene han sier den løser?

Gode intensjoner?

Schjøtt Pedersens argumentasjon har tre hovedelementer:

Punkt 1: Vi lever i en verden med raskt stigende behov for energi, især i voksende økonomier i Asia og Afrika. Da gjelder det å få til en vridning fra den mest miljøskadelige fossile energikilden kull til den halvparten så skadelige gassen.

Bakgrunn: Miljøorganisasjoner saksøker staten

Punkt to: Det er vesentlig at Norge gjør sitt for å nå Parisavtalens målsetting om å holde den globale temperaturøkningen under to - helst halvannen - grader. Norsk petroleumssektor må dermed bidra med sitt for at verden unngår irreversible klimaendringer.

Punkt tre: Velferdssamfunnet Norge har utviklet de siste femti årene ville vært utenkelig uten finansieringen fra olje- og gassvirksomhet på norsk sokkel. Slik vil det også være i all overskuelig fremtid.

På samtlige punkter gir Schjøtt-Pedersens argumentasjon inntrykk av å være på parti med alle gode intensjoner, nasjonalt såvel som globalt: fra det kommersielle og kost-nytte-effektive til det velferdsstatlige og tverrpolitiske til det moralske og klimarelaterte. «Myten» han benytter enhver anledning til å avlive, er at det skulle være en motsetning mellom fortsatt norsk olje- og gassutvinning og målet om bærekraft. Det forholder seg stikk motsatt, må vite: norsk utvinning er akkurat det som skal til for å sikre bærekraftmålene - ja takk, begge deler.

Fortsette som før?

Et annet karakteristisk trekk er Schjøtt-Pedersens postulering av et en-til-en forhold mellom åpning av nye felt for olje- og gassutvinning på norsk sokkel, og tryggingen av velferdsgoder i samfunnet vårt, slik som sykehjem og en god offentlig skole.

Venstre venter på Erna: Krever at regjeringen følger opp klimaløftene

Implikasjonen er ikke til å ta feil av: hvis vi reduserer eller avslutter virksomheten på norsk sokkel, i stedet for å opprettholde eller helst øke den, vil velferdsgodene vi alle er både stolte og avhengige av her i landet, være truet - de vil mangle den finansieringskilden de fremfor noen er tuftet på. Å ta til orde for en snarlig nedskalering på norsk sokkel vil være som å skyte seg selv i foten: en på alle måter ufornuftig, kontraproduktiv og kortsiktig politikk der det eneste vi oppnår er det motsatte av det vi ønsker, både globalt og nasjonalt, nemlig kombinasjonen av bærekraft og velferd.

En tredje gjenganger, hyppig fremført i NRK Brennpunkts program «Oljelobbyisten» nylig, er Schjøtt-Pedersens påstand om at Norge har «minst utslipp fra olje- og gassutvinning i verden»; CO2-utslippene fra vår virksomhet er bare «halvparten av det andre land slipper ut». Derfor er det «utrolig bra for verdens klima at vi fortsetter å eksportere masse gass».

Har du sett denne? LO-kamp om Lofoten kan presse Ap-Jonas

Nok en gang er saken altså at det som trengs for å løse klimaproblemet på global basis, er at Norge fortsetter i samme spor som før. Utfasing av norsk olje- og gassutvinning vil være ensbetydende med at oljen og gassen i stedet utvinnes av land med høyere klimagassutslipp enn Norge, eller - enda verre - at energibehovet tilfredsstilles med kull.

Spørsmålet er om denne argumentasjonen tåler møtet med det som foreligger av relevant faktakunnskap. Som vi skal se, gjør den ikke det.

For det første: Schjøtt-Pedersen legitimerer alltid sitt pro-utvinningsstandpunkt ved å sammenligne med alternativer som er verre, aldri med de som ville være bedre: reis spørsmålet om utslipp tilknyttet norsk olje og gass, og han svarer med kull - som om disse tre alternativene uttømmer mulighetene. Sammenligningen som anses som mest vesentlig i internasjonal klimadiskusjon og klimaforskning - nemlig mellom de ulike fossile energikildene på den ene siden og fornybare på den andre, der fornybar erstatter fossil - glimrer fullstendig med sitt fravær i Schjøtt-Pedersens resonnement så lenge han tar det for gitt som nå gjelder som ytterst problematisk: at verdens energimiks frem mot 2100 i hovedsak skal være fossilbasert.

For det andre: Påstanden om norsk olje- og gassutvinnings overlegne miljøvennlighet vis-a-vis andre lands og regioners viser seg ved nærmere ettersyn å ikke holde vann. Stikk i strid med hva Schjøtt-Pedersen hevder, er utslippene fra norsk sokkel «klart over verdensgjennomsnittet» ifølge professor Knut Einar Rosendahl ved NMBU.

Ifølge dokumentasjon referert i NRKs Brennpunkt-program har landene i Midt-Østen generelt, og Saudi-Arabia spesielt, utslipp «langt under norsk sokkel». Det er altså ikke typisk norsk olje og gass å være god, i betydningen snillest og renest i verden. Det aksellererte utvinningstempoet regjeringer av ulik politisk farge har sørget for, har gjort sitt til at Norges utslipp av karbondioksid har økt med 3,9 prosent siden 1990, mens EU som sådan har fått til en betydelig nedgang. Når alt som kan sies om retorikken er sagt: Det eneste som teller på klimaområdet er de faktiske resultatene. Så lenge utslippene går opp i stedet for ned, er politikken mislykket og kursen gal.

Saken er at av de to gradene - helst halvannen - som Parisavtalen forplikter Norge til å holde temperaturøkningen under, er 1,3 grader allerede passert. Johan Rockstrøm ved Stockholm Resilience Center sier det slik: «Alle rike land i Europa, Nord-Amerika, Australia - hele OECD-blokken - må ned på null forbruk av fossil brensel innen 2030.» En fersk rapport fra Oil Change International understreker alvoret: Allerede igangsatte olje- og gassfelt samt kullkraftverk innebærer så store karbonutslipp at de tar verden langt over togradersgrensen innen 2100. I klartekst: Vi kan ikke gi klarsignal for noen ny fossil infrastruktur noes sted - skjønt det er nøyaktig hva regjeringens 23. konsesjonsrunde gjør, med applaus fra Schjøtt-Pedersen.

Det holder ikke å omdisponere fossilinternt fra kull til olje, eller fra olje til gass. Det toget er gått. Det er det fossile energiregimet som sådan verden må forlate, jo før, jo heller, nemlig ved å la all olje, kull og gass som ikke alt er utvunnet, bli værende i bakken. Her ligger Norges ansvar som klimaforegangsland.

Denne artikkelen handler om