GÅR TIL HØYRE: Statsminister Theresa May (t.v.) må ta et steg til høyre, i retning det irske unionistpartiet DUP, ledet av Arlene Foster (t.h.) for å søke parlamentarisk grunnlag for en ny konservativ regjering. Foto: NTB SCANPIX

Kommentar

Panikk i kulissene: Desperat May søker støtte hos ytterliggående unionistparti

Theresa Mays valg av ytterliggående irske unionister som støtteparti for å sikre fortsatt Tory-styre, er et rop om hjelp.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

Selv mørkeblå kommentatorer mener at svekkelsen av May etter valgnederlaget er såpass graverende at hun i større grad burde vise oppriktig ydmykhet overfor det store antall velgere som vendte henne ryggen. Og at hun – på ett eller annet vis – må gi det konservative partiet et signal om at hun tar konsekvensen av den historiske fadesen.

VG-kommentar: «May-day!»

Så langt har hun ikke gjort noen av delene. Det er hennes privilegium som sittende statsminister å varsle Dronningen om at hun vil forsøke å finne parlamentarisk grunnlag for en ny regjering. Men det er noe hodeløst over invitten til det dypt reaksjonære DUP, Democratic Unionist Party.

At hun velger å gå til en ekstern fraksjon som er i åpen konflikt med deler av hennes eget parti, og som med sin blotte tilstedeværelse bryter med offisiell britisk politikk, er oppsiktsvekkende.

Les om det store EU-spillet: «En sammenhengende katastrofe»

Det gjør at flere, ikke minst i Tory-partiet, setter spørsmålstegn ved hennes politiske teft og lederegenskaper. Ikke bare skrev hun ut et nyvalg som ydmyket de konservative kollektivt. Men den geskjeftige iver etter å legge sin skjebne i hendene på den rabiate protestantlederen Ian Paisleys uforsonlige disipler, fremstår som et uttrykk for desperasjon.

VG mener: «Svekket May»

Det er forståelig at May forsøker å finne veier for å holde Jeremy Corbyn og hans styrkede Labour utenfor regjeringskontorene. Men det er forskjell på pragmatikk og panikk. Hvorfor gikk hun ikke til gamle liberaldemokratiske venner først, og spurte om nei virkelig betyr nei? Eller om det kan fortolkes på samme måte som «Brexit betyr Brexit»?

I stedet annonserte statsministeren allerede i helgen samarbeid med DUP, før noen avtale forelå. Forhandlingene begynner først i dag. De kan umulig bli enkle.

Dersom Theresa May skal basere sitt handlingsrom på DUP de kommende fem årene, vil vi få se en besværlig akrobatisk øvelse: Balansegang på snubletråd.

De antikatolske unionistene, som ironisk nok deler de katolske separatistenes militante motstand mot abort og homofili, står på et konservativt verdigrunnlag som befinner seg til høyre for de konservative i det konservative partiet. DUP fremmer et fundamentalistisk bibelsyn; de tror gjerne på kreasjonisme – at skapelsesberetningen i Første Mosebok må forstås bokstavelig – men tror ikke på menneskeskapte klimaendringer.

Les også: «Øyfolket: Enda mer alene»

I lys av at de konservative gjorde et fantastisk godt valg i Skottland, hvor de gikk frem fra ett eneste mandat til 13 – noe de i stor grad kan takke den karismatiske skotske Tory-lederen Ruth Davidson for – er det oppsiktsvekkende at May utfordrer den åpent lesbiske Davidson på denne måten. Davidson ser DUP som en trussel mot homofiles rettigheter.

Det vil også bli krevende for partene ved forhandlingsbordet i dag å finne ut hvordan de skal klare å komme rundt fredsavtalen i Nord-Irland, den såkalte Langfredagsavtalen fra 1998, som DUP er imot. En forutsetning for denne traktaten mellom nordirske nasjonalister og unionister, er at den britiske regjeringen skal forholde seg nøytral til overenskomsten og dens premisser.

En regjering som styrer på den ene sidens nåde, kan kalles mye, men ikke nøytral.

Få flere kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder