22. JULI: Skal vi kurere berøringsangsten mange av oss kjenner på, tror jeg vi må slutte å vente på en helt perfekt timing for å si noe som er 100% riktig, skriver Martine Tønnessen. Foto: Markus Aarstad / VG

Debatt

B e r ø r i n g s a n g s t .

I det siste har jeg tenkt mye på ordet berøringsangst. Jeg liker det ikke, men tror det beskriver meg veldig godt likevel. Jeg synes 22.juli er dritvanskelig å snakke om.

Publisert:

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

MARTINE TØNNESSEN, tidligere Krfu-leder

Jeg er redd for å trå feil, si noe som kan være sårende eller minne noen på noe som var – eller er – vanskelig. Jeg har vært redd det jeg sier er for lite, for stort, for lite gjennomtenkt, for polert, eller i verste fall kan bli oppfattet som noe annet enn det det var ment som.

Minnemarkeringene har opplevdes viktige, men samtidig så vanskelig å delta på. Jeg vil ikke trenge meg på, ta vekk muligheten for noen andre til å sørge og minnes, eller ta noens plass. Synes det er flaut at jeg griner uten å være pårørende, og vil liksom ikke forstyrre folk i sorgen deres.

Uten å mene det gjorde jeg med det sorgen og oppgjøret etterpå til noe AUF måtte bære alene og stå i alene. Intensjonen min var å ikke forstyrre eller ødelegge, men resultatet var at jeg ikke stilte opp.

Martine Tønnessen FOTO: Privat

les også

Slik markeres tiårsdagen for 22. juli

For det har jeg lyst til å si unnskyld. Unnskyld for å ha hatt berøringsangst, og med det lagt en ekstra bør på AUFs skuldre. I vårt samfunn skal vi støtte hverandre, og bære hverandre når man trenger det. Jeg svikta litt der.

Tross alt kunne det jo hende jeg tråkka på noen tær i det jeg kom bort for å prøve å gi en klem, støtte eller holde rundt dem. AUF har valgt å dele noe av det såreste og verste de har opplevd med oss. Det er faktisk jeg som ikke har gjort jobben min med å være til stede og delta.

Når jeg tenker over det, er det egentlig bare rart at jeg har vært så tilbakeholden med å delta. For alle opplevelsene mine av å snakke med AUFere om 22.juli, er gode.

Selv når jeg har trådd feil, formulert meg klønete eller stilt rare spørsmål, har jeg blitt møtt med en åpenhet. Noen har ledd bort klumsete ordlegging fordi de har skjønt at det ikke var ment sånn. Andre har fortalt meg hele historien sin om hvordan de faktisk hadde det på Utøya 22.juli 2011 når jeg har spurt.

les også

AUF-leder om 22. juli-beklagelse: – Mange har nok følt seg veldig alene

Da jeg for første gang dro på minnegudstjenesten i Oslo Domkirke i fjor, var det brutal og fin opplevelse – slik en minnegudstjeneste skal og bør være.

AUFere møtte meg med åpne armer (og koronaavstand, naturlignok), synes det var fint å dele sorgen og virket å være mest av alt takknemlig for at jeg var der.

I år fikk jeg for første gang besøke Utøya. Se kulehull, brutale historier, pumpehuset og gå på kjærlighetsstien. Men også se folk smile, le og se fremover.

Midt i et virvar av følelser og tanker forsto jeg både hvor brutalt det var for 10 år siden og hvorfor Utøya betyr så mye for så mange. Rundt meg var det AUFere som synes det var fint at jeg var der, ønsket meg velkommen til øya deres og gav meg rom til å være både usikker, og full og tom av følelser på samme tid.

les også

Mer konflikt etter 22. juli

AUF ikke var et tilfeldig mål. Det blir som å hevde at det var tilfeldig at bomben gikk av i regjeringskvartalet, og ikke en hvilken som helst annen bygning i Oslo.

Angrepet var nøye planlagt og direkte retta mot regjeringen og Arbeiderpartiets ungdomsparti, hverken mer eller mindre. Det var også et angrep på demokratiet vårt og det å kjempe for noe vi tror på.

De politiske forskjellene er ikke større i Norge enn at mye av de tankene terroristen angrep også er mine tanker og meninger. Kanskje kunne det i teorien vært meg, men det var ikke det. Det var AUF.

Og det er AUF som igjen og igjen har invitert til samtaler, diskusjon og debatt om temaet, som midt i en egen sorg også gir rom for at andre kan delta, være med, stille spørsmål og grine litt.

les også

Rømte fra Utøya med MS «Thorbjørn»: – Hvis Eskil var feig, var jeg også feig

Skal vi kurere berøringsangsten mange av oss kjenner på, tror jeg vi må slutte å vente på en helt perfekt timing for å si noe som er 100% riktig.

Vi må heller bruke det rommet som AUF har gitt oss, kanskje enda mer den siste tiden, til å ta del i diskusjonen, samtalen og minnene. Bruke rommet til å, kanskje klønete i starten, formulere ord og tanker om hva som skjedde.

Vi må tørre å stille opp for dem som trenger det, delta på minnesmarkeringer, se filmene og lese bøkene. Ikke unngå temaet eller tenke at noen andre gjør det bedre enn oss. Vi må snakke om hva som skjedde og hvordan det kunne skje.

Vi som er gamle nok, husker nok hvor vi var og hva vi gjorde de nyheten kom 22.juli 2011. Og mange av oss kan kanskje også huske den gangen, kanskje lenge etterpå, da det gikk virkelig opp for oss hva som hadde skjedd.

Når noe gikk fra å være kunnskap i hodet til å bli forstått i hjerte. Hvor stort, vondt og forferdelig det var. Hvor sårt, hjerterått og uforståelig.

Kanskje er det den delen om at det er uforståelig som trigger berøringsangsten i meg. Det er liksom for stort til å fatte og derfor så vanskelig å snakke om.

Men det er bare en ting som er helt sikkert; det blir ikke noe mer forståelig om vi ikke snakker om det. Og forhåpentligvis kan samtalen og deltakelsen være det som hindrer dette i å skje igjen.

Publisert:

Mer om

22. juli

AUF

Minne

Sorg

Oslo

Flere artikler

  1. AUF-leder om 22. juli-beklagelse: – Mange har nok følt seg veldig alene

  2. AUF-lederen ti år etter 22. juli: – Lever jeg godt nok nå?

  3. Hvordan kan vi innfri løftet om «aldri mer 22. juli»?

  4. Fabian Stangs kort kan legges bort. En terrorhandling er der for alltid

  5. Hatet som drev terrorangrepet 22.juli

Fra andre aviser

  1. Datteren ble drept av tre skudd i hodet. Det synet kan Merete aldri legge bak seg.

    Bergens Tidende
  2. Ja, i dag ville jeg ha skrevet annerledes om 22. juli. Men ville jeg ha skrevet bedre?

    Aftenposten
  3. De voksnes svik etter 22. juli

    Bergens Tidende
  4. Det neste tiåret etter 22. juli kan bli ubehagelig. Men bedre.

    Aftenposten
  5. Dei overlevande etter terroren bed oss om noko ganske enkelt

    Bergens Tidende
  6. Hva lærer barn og unge om 22. juli? – Noen elever vet ingenting, sier en lærer.

    Aftenposten

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no