Kommentar

Ti år etter Utøya-terroren: «Jeg har aldri hatt det bedre»

Av Carina Alice Bredesen

SØSTRE: Bethina Alice Backe Bredesen (t.v.) og Carina Alice Bredesen. Foto: Andrea Gjestvang

Da jeg klemte søsteren min første gang etter at hun overlevde Utøya var jeg bekymret for hvordan framtida hennes skulle bli.

Publisert:

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

«Ja, det har vært mye dritt og mye vanskelig, men jeg har tatt det. Det har gått bra. Jeg er så takknemlig for den reisen jeg har hatt, og hvordan livet mitt er nå.»

Ti år etter at lillesøsteren min svømte for livet fra kuleregnet til terroristen der han massakrerte ungdommene hun hadde gjemt seg sammen med ved pumpehuset på Utøya, er det en lykkelig jente som sitter foran meg.

En god hverdag

Energien bobler. Hun har nettopp fullført bachelorgraden i psykologi med toppkarakterer – et studie hun har digget hvert sekund av. Og hun har akkurat begynt i ny jobb i rusomsorgen i Bydel Stovner. En drømmejobb, intet mindre.

Hun har tatt opp dansinga, som hun elsket som barn. Hun har gode venner, er frisk. Tar sunne valg. Kjenner seg selv godt og lever i tråd med sine verdier og behov. Har en god hverdag.

TI ÅR ETTER: Lillesøster Bethina (27) har aldri hatt det bedre enn nå. Foto: Andrea Gjestvang

Selv er jeg så stolt at jeg nesten sprekker. Jeg er også dypt takknemlig. Ikke minst for det faktum at jeg fortsatt har en lillesøster. Det var overhodet ingen selvfølge etter de dramatiske og grufulle timene på Utøya mens terroren rådet og tryggheten forsvant.

Men også for at hun har det bra. At livet er godt å leve. At hun kan kjenne på både glede og tristhet, uansett når det kommer. At hun har blitt sterkere og mer robust av de voldsomme knyttnevene livet har bydd på. Jeg blir inspirert. Og ydmyk.

Fortvilelse og hardt arbeid

Smilet og livsgleden hennes gir håp. Jeg vet godt hvor dype og lange tunneler hun har krabbet seg gjennom. Jeg vet hvor mange u-svinger, hvor mange tårer, hvor mye fortvilelse, hvor mye hardt arbeid som ligger bak. Det er vondt bare å stå utenfor å se på. Men selv har hun måtte leve hvert sekund av alle dagene som har gått.

Det er ikke bare den drøye timen jeg ikke fikk svar på tekstmeldingene, mens hun svømte fra Utøya, at jeg har fryktet for livet hennes.

UTØYA: AUFs sommerleir ble brutalt forvandlet til et mareritt 22. juli 2011. Foto: Jørgen Braastad

Og ti år etter har Bethina aldri hatt det bedre. Vi har erfart at det er mulig å få et godt liv selv med Utøya-terroren i bagasjen.

Det har riktignok vært til tross for. Skolestart etter rosetog og begravelser ble for tøft.

«Dropout»

Bethina prøvde, men tilrettelegginga som ble lovet fra daværende kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) for alle traumatiserte Utøya-ungdommer, favnet ikke Bethinas behov. Det viste seg at skoledagene fortsatt ble for rigide og stadig var angrepet på Regjeringskvartalet og Utøya tema i timene.

Det satt langt inn å slutte. Merkelappen «dropout» var tung å bære.

Året etter prøvde hun igjen. Men rundt tre uker inn i det ferske skoleåret betrodde hun seg til meg om at hun hadde skulket så å si alle dagene unntatt de aller første.

Etter dette ble bøygen bare større for hvert år potensielle klassekamerater ble yngre og yngre og Bethina selv ble eldre og eldre. Først i 2016 tok hun opp fagene på det siste året på videregående – privat.

Nære venner

Støtteapparatet på Bethinas reise har først og fremst vært nære venner og det vår lille familie har hatt av ressurser – både menneskelig og økonomisk. Gode venner har vært helt uvurderlig. Det samme var samholdet blant AUF-erne i tiden rett etter 22. juli i 2011.

Bethina hadde også et unikt og viktig fellesskap via en støttegruppe. Der hadde hun allerede et grunnlag før Utøya-terroren rammet, og det var et trygt sted å komme med hele seg og alle følelser i tiden etterpå. Her fant vi også, som ved et lykketreff, en terapeut som hun følte seg trygg på.

Det var et halmstrå da det røynet skikkelig på, og som min mann og jeg heldigvis har hatt mulighet til å betale for.

STOLT: Storesøster Carina (37) er takknemlig og stolt over livet Bethina har skapt seg til tross for store hindringer. Foto: Andrea Gjestvang

Hun har gått i mange timer over flere år med tøff terapi, og dette sammen med de gode vennskapene har vært en viktig faktor for at den humpete livsreisen til Bethina tross alt har endt på et veldig godt sted nå.

Resten av livet ligger åpent

Jeg har flere ganger tenkt på hvor heldig hun er, som allerede i ung alder har sett demonene sine i øynene. Det gjør at resten av livet ligger åpent for henne, uten å være tynget av umulige og urettferdige traumer, åpne sår og frykt.

Det er så mange mennesker som lever store deler av livet – om ikke hele – uten å noen gang makte eller ha støtteapparat til å møte vanskelighetene sine. Det virker klin umulig, men det er mulig å komme seg gjennom de mørke tunnelene og ut i lyset på den andre siden.

Bethina er klar for resten av livet, med hva som måtte komme av gleder og sorger.

Publisert:

Mer om

22. juli

Flere artikler

  1. AUF-lederen ti år etter 22. juli: – Lever jeg godt nok nå?

  2. Den utilstrekkelige jussen

  3. Pluss content

    Ylva og Lara overlevde Utøya-terroren

  4. Pluss content

    Jens Stoltenberg om 22. juli: – Jeg tenker på det nesten hver dag

  5. Pluss content

    Eskil Pedersen om den dramatiske flukten

Fra andre aviser

  1. Et tiår med kamp og smerte. Det har gitt lite å være stolt av.

    Aftenposten
  2. Da hun skulle føde sitt første barn, reagerte kroppen som om hun var på en ny, livsfarlig øy

    Bergens Tidende
  3. – Hatideologien lever i beste velgående. Den finnes i Norge, og i Bergen.

    Bergens Tidende
  4. – Fellesskapet betyr ekstra mye en sånn dag

    Aftenposten
  5. Da hun skulle føde sitt første barn, reagerte kroppen som om hun var på en ny, livsfarlig øy

    Aftenposten
  6. – Vi har blitt voksne de siste ti årene. Det skulle jo vennene våre også.

    Bergens Tidende

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no