Foto: Roar Hagen

Hareide – rå og undervurdert

MENINGER

KrF-leder Hareide ser ut til å være en råere maktpolitiker enn mange trodde. Det er ikke usannsynlig at han klarer å føre KrF inn i en Ap-ledet regjering før høsten er omme.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 18.10.18 16:33

Da Hareide i 2011 tok over som KrF-leder etter Dagfinn Høybråten, satte han seg som mål å gjøre partiet attraktivt for unge, moderne velgere som var opptatt av verdispørsmål. KrFs velgermasse besto den gangen av mange kristenkonservative eldre. KrF-velgerne døde ut, bokstavelig talt.

Fortsatt er de over 60 år overrepresentert blant dem som stemmer KrF. Og partiet har blitt stadig mer konsentrert om sør- og vestlandet. Av dagens åtte stortingsrepresentanter er det bare en som ikke er fra disse områdene. Hverken Nord-Norge, Trøndelag eller Østlandet (bortsett fra Telemark) har KrF-representanter på Stortinget.

Hareides valg av Ap innebærer at han bryter med KrFs konservative bakland. Han kan miste mange av kjernevelgerne, i håp om å få flere nye velgere for fremtiden. Det er et dristig prosjekt. Det har vist seg vanskelig å endre velgermassen gradvis. Hareides nye drømmevelgere kommer ikke så lenge de gamle kjernevelgerne dominerer.

Bekjenne til den kristne tro

Om vi går enda lenger tilbake i tid, ser vi at partiledere også før Hareide har forsøkt å vri profilen fra et kristenkonservativt vestlandsdominert Kristelig Folkeparti til et moderne verdiorientert parti som favner bredere. For knapt tyve år siden vedtok KrFs landsmøte et kristendemokratisk manifest. Det havnet raskt i skuffen. For fem år siden avviklet partiet den såkalte bekjennelsesparagrafen, som krevde at tillitsvalgte skulle bekjenne seg til den kristne tro.

Hareide selv har bakgrunn fra bedehusmiljøet på Bømlo på Vestlandet. Han har en sterk gudstro, og er opptatt av den kristne kulturarven. Han er også en åpen og moderne mann. Hareide har ingen problemer med homofili, eller med at mennesker velger å bo sammen uten å gifte seg.

Famlende og usikker

Sommeren for to år siden gikk han i Pride-paraden i Oslo. Det skapte strid internt i partiet. Mange så kritikken Hareide ble møtt med av sine egne som nok en bekreftelse på et kristenkonservativt og lukket KrF. Velgerne Hareide ønsket å nå frem til, så et annet parti enn det han ønsket å vise dem. Meningsmålingene fortsatte å peke nedover. Hareide sank sammen, stadig mer famlende og usikker.

KrF ser seg selv som et sentrumsparti, som kan samarbeide til begge sider. I virkeligheten er det et splittet parti, der en del lener seg mot venstre, en annen del mot høyre. Hareide har forsøkt å holde partiet samlet. Han har balansert ulike fløyer mot hverandre og gjennom lang tid tviholdt på en posisjon der partiet skulle slippe å velge. Gjennom sommeren og høsten har det tvunget seg frem en erkjennelse hos både ham og andre sentrale tillitsvalgte: Dette er dødens posisjon. Velger ikke partiet side, blir det knust mellom blokkene.

Sps valg

Valget KrF tar denne høsten, vil legge føringer for partiet i mange år fremover. Senterpartiet er et godt eksempel. Partiet hadde tradisjonelt vært del av den borgerlige siden i politikken. I 1990 brøt Sp ut av den Høyre-ledede regjeringen på grunn av EØS. Daværende partileder Anne Enger Lahnstein pekte på Ap-leder Gro Harlem Brundtland som ny statsminister. Etter dette holdt Sp seg i sentrum – før partiet etter hvert ble del av det rødgrønne samarbeidet.

Mange i Erna Solbergs regjering hadde nok regnet med at Hareide skulle havne på deres side, at han skulle føre partiet sitt inn i Solberg-regjeringen. Han har selv gjort det kjent at han ville gått inn i Erna Solbergs regjering høsten 2013 dersom Venstre hadde gått inn.

Hareide og Støre

Men for Hareide handler det nå om et valg mellom Ap og Frp. Egentlig mellom Ap-leder Jonas Gahr Støre og Frps nestleder Sylvi Listhaug. Hareide tåler ikke Listhaug. Mens Hareide og Støre har funnet tonen. Begge har en gudstro, begge er nysgjerrige på verden, og begge har en ganske åpen holdning mot andre mennesker, tanker og ideer.

Kjemien mellom de to partilederne er likevel et spinkelt grunnlag å bygge politikk på. I deler av Ap er det en dyp skepsis mot KrF – og en tilsvarende dyp skepsis mot Ap i KrF. Ulike kulturer og ulike ståsteder i viktige verdispørsmål opphører ikke selv om partilederne snakker godt sammen.

Kampen om reservasjonsretten skapte dype sår i forholdet mellom Ap og KrF. Men mange andre verdidebatter er ryddet unna. Abort er avklart. Selv om flere ungdomspartier nå har begynt å utfordre dagens abortlov, så vil ikke dette bli et stridstema mellom Ap og KrF. KrFs kamp mot eggdonasjon er tapt. Ekteskap for homofile er vedtatt som lov.

Undervurdert som maktpolitiker

Aps maktarroganse plager KrF-erne. Men mange mener den har blitt mindre etter at Ap har vært del av den rødgrønne flertallsregjeringen gjennom åtte år. Ap trenger KrF for å komme i regjering. Partiet trives ikke i opposisjon. I opposisjon blir det mer indre strid, og ytterkreftene får mer plass når Ap slipper å ha ansvar. Regjeringsmakt virker disiplinerende på Ap.

Samtidig vet Jonas Gahr Støre at dette kan være hans siste sjanse til å bli statsminister. Dersom Ap gjør et dårlig kommunevalg neste høst, er det usikkert om partiet går til valg med Støre som statsministerkandidat i 2021.

Mange av oss har antagelig undervurdert Hareide som maktpolitiker. Denne høsten har overrasket. Han kjører et rått løp, og ser så langt ut til å kunne lykkes. Han fremstår sterk og tydelig – og lettet over endelig å ha tatt et klart valg.

Mye står på spill, både for Støre og Hareide. De var begge valgtapere etter fjorårets stortingsvalg. Nå kan de ende opp med å styre landet.

Her kan du lese mer om