DRØMMEN FOR MANGE:  - Som avtroppende riksantikvar ønsker jeg gjennom min siste kronikk å rette søkelys mot bruk og bevaring av kulturlandskapet, skriver Jørn Holme.  Bildet viser småbruket Vardahaugen i Knedalen i Steigen kommune i Nordland.
DRØMMEN FOR MANGE: - Som avtroppende riksantikvar ønsker jeg gjennom min siste kronikk å rette søkelys mot bruk og bevaring av kulturlandskapet, skriver Jørn Holme. Bildet viser småbruket Vardahaugen i Knedalen i Steigen kommune i Nordland. Foto: Lien, Kyrre / SCANPIX

Avtroppet Riksantikvar: Bevar kulturlandskapet og ta det i bruk!

MENINGER

Oversikten over de mest populære søkeordene vi bruker er lagt frem for 2018. «Småbruk» ligger fortsatt helt på søkertoppen. La oss håpe at det er mange politikere, samfunns- og arealplanleggere som har en bonde i magen. Det er behov for en endring av vår arealforvaltning.

debatt
Publisert:

JØRN HOLME, nylig avgått som Riksantikvar.

Jordbrukslandskapet er skapt av mennesker i samspill med naturen. Bygninger, steingjerder, gravhauger og ferdselsveier er bygget. Slåtteenger, lyngheier, beitemarker og lauvingslier er blitt til gjennom bruk av arealer gjennom lang tid, mange steder flere tusen år. Helheten av gårdstun, inn- og utmark i åpne og varierte jordbrukslandskap er resultat av den aktiviteten. Jordbrukslandskapet er avhengig av fortsatt bruk, skjøtsel og vedlikehold for å opprettholdes. I Norge er to av fem gårder lagt ned siden 1999, og utmarken gror igjen.

Som riksantikvar ser jeg at mangelen på bærekraftperspektivet i planlegging og bruk av jordbrukslandskapet er en av de største truslene for ivaretakelsen av kulturarven vår. Det får også store konsekvenser for landskapet, bøndene og samfunnets fremtidige muligheter til å utnytte ressursene på en god måte.  Til tross for at Norge, som første land, signerte Den europeiske landskapskonvensjonen, har jeg i mine ni år som riksantikvar sett at bærekraftperspektivet og hensynet til kulturlandskapet ikke ivaretas. Når vi flyr over Europa, er det øyenfallende at jordbrukslandskapet blir godt bevart i de fleste land. 

I dagens landbrukspolitikk favoriseres en intensiv bruk av den beste matjorden i flatbygdene. For mange ble årets tørkesommer en vekker.  Den avslørte at vi har gjort oss svært sårbare for klimaendringene. Når vi så bønder fortvile over brunsvidde åkere og formangel, samtidig som gresset sto høyt utenfor steingjerdet, fremsto det som et kjempeparadoks. 

I bynære strøk bygges jordbruksarealer ned i raskt tempo. Endringene skjer ofte stykkevis og delt, ut fra prioriteringene til enkeltaktører. Stilltiende aksepteres det at den verdi som ligger i århundrer med drift og vedlikehold av fruktbar jord, taper kampen mot veiutbygging og annen infrastruktur. Den nye motorveien legges flere steder midt i kulturlandskapet.  Konsekvensen er at det lille arealet med dyrkbar jord vi har i Norge krymper og gjør vår matproduksjon mer sårbar. I tillegg ødelegges kulturlandskapet og kulturminner forsvinner. Fremtidens veier bør i større grad bør legges i utmark i stedet for gjennom innmark.

Den andre store utfordringen er gjengroing. Store ressurser ligger uutnyttet til beite eller slått og går tapt på nedlagte gårder og i gjengrodd utmark. Over halvparten av utmarken er egnet som beite, noe som i dag representerer en stor uutnyttet ressurs. Ikke minst er det et stort potensial knyttet til seterområdene. Økt bruk av utmarksarealene vil dempe presset på innmarken og gjøre oss mindre sårbare i fremtidige tørke-somre. Kan det som har kjennetegnet det historiske jordbruket – bruken av utmarken – også bli vårt fortrinn i fremtidens jordbruk? Jeg vil generelt oppfordre til at historisk kunnskap om driftsmetoder blir brukt og verdsatt i kombinasjon med ny teknologi i en fremtidig bærekraftig bruk av arealer og fôrressurser.

Vi har noen ordninger som kan vise vei. Landbruks- og miljøforvaltningen har en vellykket felles satsing på Utvalgte kulturlandskap i jordbruket. 41 områder får nå ekstra midler til å drive aktivt jordbruk på en måte som ivaretar kultur- og naturarven i landskapet. Disse er forbilder, men omfanget er lite i forhold til hovedtrendene i norsk landbruk.

I kulturminneforvaltningen fremhever vi vern gjennom bruk. For å kunne ivareta landskapet må vi bruke det. Klarer vi å gjøre bruken bærekraftig får vi en tredelt gevinst: Kultur- og naturarv i landskapet ivaretas, lokalbefolkning og turister får leve i og oppleve vakre og attraktive landskap, og ikke minst sikres matproduksjon og arbeidsplasser.

Som avtroppende riksantikvar ønsker jeg gjennom min siste kronikk å rette søkelys mot bruk og bevaring av kulturlandskapet. Dette gjelder både nytenkning innen landbrukspolitikken og behovet for en arealplanlegging som ivaretar verdiene i kulturlandskapet. Jeg håper at tørkesommeren 2018 ikke bare ble en kortsiktig vekker, men fører til langsiktige endringer. Det vil både kulturlandskapet og fremtidige generasjoner - med og uten bonde i magen - tjene på. 

Her kan du lese mer om