La Trump drive handelskrig med seg selv

Tiden for ettergivende småprat er forbi. Nå må EU, Norge og andre land stå opp for mer frihandel og oppmuntre likesinnede i USA til effektiv motstand mot økonomisk nasjonalisme.

LARS PEDER NORDBAKKEN, økonom i den liberale tankesmien Civita

Siden Donald Trump ble innsatt som president har en rekke statsledere, i tur og orden, tatt turen innom Det hvite hus for blant annet å understreke at «vårt land bidrar til å opprettholde x arbeidsplasser i USA gjennom import av amerikanske varer og investeringer i USA» og at «vår eksport ikke er noen trussel for USA». Blant disse statslederne er også Erna Solberg.

Etter at USA innførte straffetoll på import av stål og aluminium har EU og enkelte andre land blitt «innrømmet» et midlertidig unntak. Siden dette foreløpig ikke gjelder Norge, er både regjeringen og opposisjonen skjønt enige om at Norge bør be om å bli innrømmet det samme unntaket som EU.

Det enkelte statsledere tilsynelatende ikke har forstått, spesielt de som til nå har lagt seg på en ettergivende linje og bedt forsiktig om pent vær fra Washington, er at de nettopp på grunn av sin unnskyldende opptreden har kommet i skade for å formidle indirekte støtte til Trumps handelspolitiske uforstand, uten at det var meningen. Når statsledere nærmest ber om unnskyldning for eget lands handelsoverskudd overfor USA, er det bare for Trump å innkassere nok en billig seier overfor sine egne baktropper. Denne forsiktigheten er i ferd med å bli et problem i seg selv, og det gjør det slett ikke enklere for amerikanske frihandelstilhengere å gjøre effektiv motstand mot Trump.

Et annet problem er de truslene som nylig er uttrykt fra både EU og Kina om å gjengjelde de amerikanske straffetoll-tiltakene med straffetoller på et utvalg av typiske amerikanske eksportprodukter, fra peanøttsmør til Harley Davidson motorsykler. Slike trusler er det samme som å invitere til en ødeleggende handelskrig, som minner om 1930-tallets handelspolitiske ulykker. Det er liten tvil om at det nettopp er dette Trump ønsker seg, som påskudd til å radikalisere sin nasjonalistiske linje ytterligere.

Hva EU, Norge og andre land som støtter opp om frihandel heller bør gjøre er å se på Trumps destruktive handelspolitikk, og bilaterale utpressingstaktikk overfor enkeltland, som en unik mulighet til å gå på offensiven for mer frihandel og lavere handelsbarrierer.

For det første vil dette si å konfrontere Trump med argumenter, og gjøre det klart hvorfor vi alle er tjent med mer frihandel og færre handelshindringer.  Det absurde budskapet som Trump gjentar i det uendelige, og som antyder at USAs handelsunderskudd med andre land er et tegn på at USA taper på globaliseringen, kan ikke lenger tillates å stå uimotsagt av andre statsledere. Tvert i mot er USAs handelsunderskudd en direkte konsekvens av at landet lever over evne, forbruker mer enn det produserer og sparer mindre enn det investerer, og fordi denne situasjonen kan vedvare så lenge USA har det privilegiet å utstede verdens ledende reservevaluta: dollaren. Det er derfor helt absurd å stille Kina til ansvar for USAs handelsunderskudd, og spesielt når Trumps egen politikk øker underskuddet på statsbudsjettet – som nødvendigvis må bety økte underskudd på handelsbalansen, så lenge den private sparingen i USA ikke øker vesentlig, eller investeringene synker merkbart.

For det andre betyr en frihandelsoffensiv å si tydelig og klart i fra om at det uansett ikke kommer på tale å innføre proteksjonistiske mottiltak mot USA, hvilket bare ville bekrefte og nøre ytterligere opp om Trumps vrangforestillinger om handel som et nullsumspill. Dermed tvinges Trump til å bedrive handelskrig mot seg selv, og primært skade sitt eget land. Vi trenger ikke tilby Trump flere eksterne syndebukker, men heller gjøre det lettere for den vanlige amerikaner å stille sin egen president til ansvar for egen uforstand.

For det tredje bør alle frihandelsnasjoner gå sammen om å innklage Trumps tiltak overfor WTO. Betegnende nok har USA, i forkant av straffetoll-initiativene, sørget for å blokkere nødvendige ansettelser i WTOs appellinstans for handelstvister. Dette bekrefter at Trump vil svekke WTO, bryte ut av nye og gamle multilaterale avtaler, og heller ty til bilateral utpressing av enkeltland. Dette står i skarp kontrast med selve grunnideen i det multilaterale frihandelsregimet som USA i sin tid var forkjemper og garantist for.

For det fjerde bør Norge og andre frihandelsnasjoner nå ta nye initiativ til å bygge ned barrierer mot handel i varer og tjenester, og selvfølgelig også invitere USA til å delta. På denne måten hjelper vi ikke bare oss selv til en bedre fremtid. Vi gjør det samtidig lettere for amerikanske frihandelstilhengere å utfordre Trump.

Det kommer tross alt en tid etter Trump, og verdensøkonomien er tjent med at den ventetiden blir så kort som mulig.