GJESTEVISITT: Giuseppe Conte fikk statsminister-oppdraget av Italias president, men maktet ikke å stable sammen en regjering statsoverhodet kunne akseptere.
GJESTEVISITT: Giuseppe Conte fikk statsminister-oppdraget av Italias president, men maktet ikke å stable sammen en regjering statsoverhodet kunne akseptere. Foto: Alessandro Bianchi / X90015

Presidentens nei

MENINGER

Frykten for at en ny høyrevridd regjering ville bryte med EU og isolere et allerede økonomisk utfordret Italia, gjorde at president Sergio Mattarella tok i bruk sin ytterste fullmakt og satte ned foten.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 27.05.18 23:01

Søndag kveld ga den politisk uerfarne jusprofessoren Giuseppe Conte opp forsøket på å bli statsminister. Han klarte simpelthen ikke å samle et komplett lag med statsrådkandidater som statsoverhodet, president Mattarella, fant tillitvekkende nok til å ta over regjeringsansvaret.

Helt siden det nye parlamentet kom sammen i vår, har Mattarella strengt fulgt protokoll for å føre en ryddig prosess. Han har innkalt partilederne etter tur, i tråd med stemmetall, og forsøkt å få dem til å finne en stabil flertallsløsning.

Den systemkritiske Femstjernersbevegelsen (M5S) ble største parti, med hver tredje velger i ryggen, og Renzis sosialdemokrater (PD) klokket inn som nummer to. Både samlet oppslutning (51,44 prosent) og politisk program burde kunne tilsi et samarbeid. Men «røde» Matteo Renzi var for stolt, og «gule» M5S-leder Luigi Di Maio var for selvhevdende til en oransjerevolusjon på Italiensk.

Derimot var det god personkjemi, angivelig, mellom den høyreradikale populistlederen Matteo Salvini (La Lega) og Di Maio, som tok de fleste på senga da de fremsto som hverandres beilere.

De siste ukene har italiensk politikk derfor dreid seg om hvordan antielitistiske systemkritikere med behov for å fremstå som troverdige regjeringskandidater skulle kunne lage en felles plattform med et nasjonalkonservativt separatistparti uten videre sans for flyktninger, muslimer, eurosonen, EU eller andre internasjonale avtalepartnere.

Med et uttalt «Italia først»-program og knallhard retorikk overfor innvandrere og Brussel, har Salvini tydeliggjort La Legas krav for å regjere med Femstjernebevegelsen, som på sin side er mer opptatt av korrupsjonsbekjempelse, avbyråkratisering og mer direkte demokrati.

Forfatningsjuristen Mattarella, som bekledde et av Italias mest prestisjetunge verv som dommer i landets grunnlovsdomstol før han ble utnevnt til president, har åpenbart slitt med å få de sprikende programmene til å henge sammen.

Han har hatt mange møter med aktørene, og for hver nye lekkasje til pressen fra Salvini og Di Maio, har de forsøkt å gjøre plattformen mer spiselig for presidenten, for hverandre, og for finansmarkedene som har reagert svært negativt på utsiktene for en EU-fiendtlig og – etter børsenes oppfatning – økonomisk uansvarlig regjeringskonstellasjon.

Det har hele tiden ligget i kortene at Mattarella kan benytte sin grunnlovsnedfelte rett og plikt til å avvise en regjering som planlegger en politikk i strid med det statsoverhodet mener er i tråd med landets interesser. Men det er høyst uvanlig at dette blir gjort. Normalt er Italias president mer opptatt av å fylle sin seremonielle rolle.

Utsikten for at den nye regjeringen ville bryte internasjonale avtaler og legge opp til en økonomisk politikk med radikale utgiftsøkninger uten annen inndekning enn nye låneopptak, ble imidlertid for mye for Mattarella.

Dråpen i begeret var Salvinis krav om at Paolo Savona, en 81-årig tidligere industriminister og uttalt motstander av Italias medlemskap i eurosonen, skulle bli ny finansminister.

Det er lett å tenke at Savona var en kalkulert provokasjon fra Salvinis side for å få Conte til å kaste kortene. Da lukter det nyvalg. Det har ikke Lega-lederen det minste i mot i en situasjon hvor situasjonen er så oppisket som nå. Som høyrepopulister flest vet Matteo Salvini å dyrke offerrollen.

Her kan du lese mer om