Politikk i en pøl av rus og sex

MENINGER

STORTINGET (VG) Om man virkelig skjerper luktesansen kan man kjenne en eim av gamle sneiper, rødvin og bakrus. Og innerst i hjørnet ligger norsk politikk i fosterstilling, gjennomdynket i skandaler.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 19.04.18 13:05

Om man vandrer ofte nok i Stortinget, kan man ikke unngå å få servert husets gamle røverhistorier. Den om et flyktig parforhold i Lagtinget. Og utveksling av kroppsvæsker i selve Stortingssalen.

Det er nesten utenkelig at det bare er Per Sandberg som har vært beruset på den talerstolen. For ikke å glemme alle som har vært bakfulle. På kontorene har det ofte vært forspill. Og før alle kameraene kom, var det et sjekketriks å ta med en utkåret opp i Rotunden for å ri sammen ned i solnedgangen. Det er utsikt til Slottet derfra.

Folk har blitt observert sovende i gangene. Og nå nylig, nede i kjelleren, slo partiene seg sammen da et lag gikk tom for drikkevarer, og politikerfiender solidarisk styrtet til for å unngå den katastrofen det er å ikke ha mer øl igjen.

At slike hendelser sjelden kommer ut, har kanskje å gjøre med for tette bånd mellom journalister og politikere, om omertà, en taushetsplikt der det å fortelle er den dypeste forbrytelse. Eventuelt er det bare det at alle har noe på hverandre, ikke minst noe på journalistene.

Uansett, den regelen ble godt og grundig brutt i desember, da DNs journalister Tore Gjerstad og Kristian Skard skrev sin første metoo-sak om Trond Giske.

Først da det begynte å handle om Aps mektige kronprins, snudde alt her hjemme. Ifølge journalistenes egen rapport var varslerne svært bekymret for en eller annen reaksjon fra Giske og hans støttespillere. Men nå så de at det gikk an å snakke. Og etter det har ingenting vært som før.

Og det er bra. For det mange ikke skjønte, meg selv inkludert, var at folk var blitt trampet på av maktmennesker. Før metoo var alle disse historiene bare morsomme, ubekreftede rykter om kåte og fulle politikere. Noen offer tenkte vi ikke på.

Men så enkelt var det ikke. For selv om «alt» var lov i gamle dager, var det jo slett ikke bra at det manglet klare normer mot å løpe rundt på landsmøter å rope på skrev, eller å skryte av å ha korpulert folk tilbake i riktig parti. Rykter eller ei, alle lo av sånt. Men det var ikke egentlig et tegn på vidd. Det var mer steinaldersk.

Nesten alle metoo-sakene det siste halvåret har foregått i fylla. Dette er selvsagt verst for dem som er blitt trakassert. For oss andre er det pinlig og flaut. Er det disse som skal representere Norge? Politikere som ikke vet hvor de skal ha hendene, tungene og tastefingrene sine?

Er det nå det er riktig å foreslå vannvogna?

Selv skal jeg være like forsiktig som en kampestein i glasshus. Jeg kommer også fra trøndelagstraktene. Jeg har gjort mye rart på fest. Og særlig dagen etter kan jeg ha glemt å dukke opp på jobb. Helsikes NSB.

Dette kan altså like gjerne ses på som en «note to self». For det er en spesiell jobb å reise rundt på valgkamp, landsmøter, seminar og åpninger der et suksesskriterium er å holde ut lengst mulig for å få med seg alt. Slik driver vi på.

Vanlige, solide folk drikker seg ikke fulle på jobb, tror jeg. Ambassadefolk som driver med fest til daglig, er profesjonelle, velger innimellom cider og sender gjestene hjem halv ti.

For det går ikke egentlig an å være bakfull når du har en viktig jobb dagen etter. Sjåfører kan risikere å miste lappen. Barnehageansatte kan ikke puste promille på ungene. Kirurger kan ikke skjelve på hånden. Sykepleiere har en alt for viktig jobb til å komme hanglende. Selvstendig næringsdrivende med ansvar for bunnlinjen må opp og tjene penger.

Det finnes selvsagt unntak over alt. Og forresten er de aller fleste norske politikere dyktige og hardtarbeidende folk. De må få lov til å ta seg en fest. Men av og til blir denne cocktailen av fest og jobb for sterke saker. Det går ikke an å stikke tunga ned i andres hals når man er på jobb som statsråd. Da er det jo et lite stykke Norge som er inni den halsen.

Og hvorfor skal det egentlig drikkes så mye hver gang ny politikk skal lages? Alkoholfrie landsmøter er lite fristende. Men nå som alle partier har hatt sine metoo-saker, med alkohol som katalysator, er det stadig mer som tyder på at norske politikere og deres haleheng ikke kan å drikke. They can’t hold their liquor!

Jeg var nettopp i Brussel, hvor det det ble tømt på med alkohol til og med i lunsjen. Flere hundre næringslivsdeltakere så ut til å tåle det fint. Det er mulig å utlede av dette at norske politikere faktisk drikker for lite.

Mer sannsynlig er det at folk i det profesjonelle næringslivet praktiserer måtehold, fordi de ville fått sparken om ting utartet. Folk med investorer i ryggen, budsjettansvar og vanlige folks jobber å tenke på, de må kunne snakke sammenhengende og unngå rutinemessig bruk av andres underliv som oppbevaringsboks. De må være profesjonelle.

Så lenge vi ikke klarer å oppføre oss, er det et tegn på at all denne drikkingen er en dårlig ide. Men det er klart det er morsomt. Det er derfor moralisering er så bånn i bøtta. Men av og til trengs moralisering. For nå er det nesten bare Erna igjen jeg stoler på.

Her kan du lese mer om