ETTERLYSER POLITIKK: – Statsminister Erna Solberg har utvidet forståelsen av hvilke grupper som utøver sosial kontroll. Men det må også gjenspeiles i regjeringens politikk, skriver kronikkforfatterne.
ETTERLYSER POLITIKK: – Statsminister Erna Solberg har utvidet forståelsen av hvilke grupper som utøver sosial kontroll. Men det må også gjenspeiles i regjeringens politikk, skriver kronikkforfatterne. Foto: Pedersen, Terje / NTB scanpix

Negativ sosial kontroll, rasisme og muslimhat – hvor er politikerne?

MENINGER

Begrepet negativ sosial kontroll har aldri vært kulturelt betinget, og burde aldri ha tilhørt det politiske området «integrering og mangfold».

debatt
Publisert:

UMAR ASHRAF, medforfatter i antologien «Kjære bror»
MINA ADAMPOUR, medforfatter i antologien «Kjære bror»

Hva kaller vi det, når eldre, etnisk norske og funksjonsfriske menn og kvinner bestemmer seg for å hetse og krenke en ung kvinne med minoritetsbakgrunn som bærer hijab? Rasisme og muslimhat. Men nå kaller vi det også negativ sosial kontroll. Statsminister Erna Solberg tok nylig den unge samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali i forsvar.

Jirde Ali har vært utsatt for grov rasisme, krenkelser, og truende språk på plattformer tilhørende ytre høyre. «Det er helt uakseptabelt at Sumaya utsettes for negativ sosial kontroll fra nettroll på ytterste høyre», sa statsministeren. Begrepsutvidelsen kan sees på som et steg i riktig retning. Solberg påpekte senere at dette også er rasisme og muslimhat. Det bør fungere som en påminner for regjeringens manglende innsats til å imøtekomme kravene om en politisk handlingsplan mot rasisme og muslimhat.

År etter år hører vi politikere snakke om vold i nære relasjoner og mangel på likestilling i innvandrerbefolkningen. Det er en like ensporet og unyansert tilnærming som at vold i nære relasjoner kun handler om menn som slår kvinner. Eller begrepet: Kvinnevold. Hvor mannen som subjekt er utelatt. Særfokuset, og det etniske skillet av ofrene som er utsatt for vold, som for eksempel kvinner som er slått av etniske nordmenn kontra ikke-etniske nordmenn, er med på å befeste en fortelling om at negativ sosial kontroll er noe som er kulturelt betinget. Fenomenet beskrives på lik linje med tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Det er det ikke. Begrepet negativ sosial kontroll, eller det som på alternativ politikerspråk også beskrives som «alvorlig begrensning av unges frihet», har aldri vært kulturelt betinget. Det burde aldri ha tilhørt det politiske området «integrering og mangfold». Det har bare havnet der. For det bør vel kanskje være sånn, at innvandrere som utsettes for vold i nære relasjoner, inkludert tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, også bør omfattes av justisdepartementets satsninger?

Den negative sosiale kontrollen handler ikke bare om innvandrere. En slikt ensidig forståelse, om innvandrernes integreringsutfordringer er noe populistiske politikere sier for å legitimere en enda strengere og mer urettferdig innvandringspolitikk. Det henger sammen med iveren til å kaste folk ut av landet, selv de som har krav på beskyttelse, som «oktoberbarna.»  

Den negative sosial kontrollen vi må snakke mer om er unge menn, uansett etnisk bakgrunn, som «pussygrabber» unge kvinner. Vi må snakke om den negative sosial kontrollen med unge jenter som «slutshamer» hverandre, samtidig som vi også snakker om religiøse unge, som moraliserer sine medelever for manglende bruk av skaut. Eller de som bruker religiøs moralisering for å innskrenke andres frihet. Alt dette handler om skammen som unge mennesker påfører hverandre, og kontrollen de utøver ovenfor hverandre.

Den kanskje noe mildere formen for negative sosial kontroll, men også rasisme, er når Lise blir fortalt av sin mor, at hennes kjæreste med indisk bakgrunn og turban på hodet ikke tilhører hennes verden eller klasse. Det pakkes inn penere, men hovedbudskapet er: Dump han, du fortjener bedre, kjære Lise. I innvandrermiljøene finner vi også den samme rasismen og negativ sosial kontroll, når foreldrene frykter at barna fornorskes.

Hva kaller vi det når maktpersoner utnytter sin posisjon til å tafse på, klå på, og overgripe seg på kvinner? Når de gir antydninger til forfremmelser i bytte mot seksuelle tjenester? Hva kaller vi mange av de historiene vi leser om makt og manipulasjon gjennom #metoo-kampanjen? Vi kan velge å kalle det negativ sosial kontroll. Eller fortsatt holde på det dekkende begrepet «seksuell trakassering».

Hva kaller vi det, når arbeidsgivere regulerer ytringsfriheten til ansatte som vil varsle om alvorlige forhold på jobben? Når man blir møtt med trusler om oppsigelse for å varsle om seksuell trakassering i offentligheten. Er varslingskulturen sterk nok i Norge?

Hva kaller vi det når vårt lovverk er blitt en tilrettelegger for utnyttelse og dumping av kvinner? Som når thailandske kvinner blir forlatt av den norske ektemannen til fordel for ny thailandsk kone. Lydighet og takknemlighetsgjelden er stor blant disse kvinnene, naturligvis. Importer, utnytt seksuelt, få gratis hushjelp, og dump rett før oppholdstillatelsen går ut. Så neste. Dette er vel også negativ sosial kontroll? Så vel som småorganisert menneskehandel.

Hvilket rettsvern, handlingsplan og politiske tiltak er rettet mot disse kvinnene? Og hvilke politiske tiltak finnes i dag som har en interseksjonell tilnærming til alvorlig begrensing av friheten til alle norske ungdommer? Altså, ikke bare innvandrerne. Når statsministeren nå utvider begrepsbruken, så oppstår spørsmålene. Hva gjør regjeringen, og norske politikere med negativ sosial kontroll? Utenom å utarbeide en handlingsplan som omhandler innvandrernes problemer.

Med fokuset på innvandrerne, ignorer vi mye annet. Vi ignorerer at fraværende foreldre er et faktum når unge menn dømmes for å dele nakenbilder eller for seksuelle overgrep. Foreldrene har sviktet. Vi glemmer at vi har en dårlig seksualundervisning som finnes på alle landets skoler, også på Holmlia og Grorud. Skolen svikter. Vi glemmer at i alle kulturer, selv i vår norske, sliter vi med trange kjønnsroller, og manglende opplæring og dialog om det. En opplæring og dialog rettet mot foreldre, ungdom og barn, myndigheter, hjelpeapparater, et cetera.

Den ytterste konsekvensen av disse trange kjønnsrollene er vold i nære relasjoner. Kvinnene som utsettes for vold oppsøker ikke handlingsplanen mot negativ sosial kontroll utarbeidet av integrerings- og mangfoldsdirektoratet. De oppsøker det samme hjelpeapparatet, uavhengig av om de er innvandrer eller ei. To av tre av de som bodde på krisesenter i 2014 hadde innvandrerbakgrunn.

I statsbudsjettet for 2018 foreslo regjeringen først å kutte i budsjettene til krisesentrene, rettshjelp for kvinner og andre utsatte grupper. Hvordan et slikt forslag i det hele tatt ble vurdert, er skremmende for det generelle likestillingsarbeidet.

Statsministeren hevder at likestilling i minoritetsmiljøene er en av vår tids viktigste likestillingskamp, samtidig som hun aksepterer kutt til hjelpeapparatene som også minoritetskvinnene benytter seg av. Kanskje det er på tide å minne oss selv om at negativ sosial kontroll, forstått slik det er beskrevet ovenfor, er vår tids største likestillingsutfordring. Hetsen av minoriteter er også en av vår tids største samfunnsutfordring. Men minoritetene i seg selv er ikke utfordringen, selv om politikken utformes deretter.