Foto: Keane Studios

Debatt

Nei, ikke alt barna våre gjør er «fantastisk»!

Vi må slutte med all denne bobleplasten rundt barna og lære dem å tåle ubehaget ved ikke å være fantastiske.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

SANNA SARROMAA, finne, feminist og forfatter

Da har jeg altså kjempet meg gjennom enda en skoleavslutning. Et helt trinn med ustemte femteklassinger sang Jason Mraz’ «I’m Yours» og spilte ukulele. For all del, de gjorde så godt de kunne, men særlig godt var det ikke.

Det er selvsagt helt greit. Jeg er vant til norske skoleavslutninger der barn synger bare så som så. Eller enda verre: Jeg har hørt barn spille blokkfløyte. Ukulele er tross alt et mer behagelig instrument å høre feilspilt på, men noen særlig nytelse er det fortsatt ikke.

Jeg hadde altså absolutt ingen forventninger til det musikalske eller det kunstneriske nivået. Men jeg blir like overrasket hver gang når på slutten av opptredenen en klassekontakt tar ordet og roser de kjempeflinke elevene og forteller hvor kraftig imponerte vi tilskuerne er. Virkelig? Er de norske foreldrene virkelig så mektig imponert over den slags middelmådighet eller sies det bare på autopilot? Er det en retorisk og (som det heter) diskursiv greie, på lik linje med «takk for sist» som slenges i hist og pist, selv om det ikke er noe å takke for? På samme måte er barna retorisk sett spektakulært flinke, alltid uansett?

les også

«Magien i å være mamma ligger i barnas drømmer, ikke i mine.»

Jeg observerte nylig undervisningen til en norsk lærer. Det slo meg at han roste elevene, nærmest uansett. «Veldig bra» eller «kjempebra», startet han hver gang, selv om det var to-tre feil i setningen. Han startet med å rose eleven – eller setningen – før han gikk løs på feilene. Jeg tok dette opp med ham etterpå. «Må man skryte, selv om det ikke er noe å skryte av?», spurte jeg. Han innrømte at han ikke hadde tenkt over hvordan han ordla seg før jeg tok det opp.

At han ikke hadde tenkt over det han sa til elevene, fikk meg til å tenke over dette i et kulturelt perspektiv: Ligger ros så inni ryggmargen hos nordmenn at de roser, selv om det ikke er noe å rose for? Er det en kulturell kodeks (som jeg tydeligvis ikke behersker)? Folk skal få ros, også når de ikke fortjener det, for slik er det diskursive landskapet? «Flink, du!» «Kjempebra!» «Fantastisk!», selv om det ligger lite innsats bak og man ikke har prestert en verdens ting. Er det dit man har kommet?

Da jeg hadde i høst hadde mine første undervisningstimer på lang tid, sa jeg at jeg ikke kom til å si noe pent før jeg eventuelt hadde noe pent å si. Det er ikke fordi jeg er sur eller negativ, det er fordi jeg er ærlig, og ærlighet er min pedagogiske grunnfilosofi. Det er for så vidt også min livsfilosofi, og kan henge sammen med min nasjonalitet. Jeg kjenner en norsk mann som har vært sammen med tre finske damer. Han synes det er så enkelt med oss finner: «What you get is what you see». Han slapp å lure på hva den finske kvinnene tenkte og mente, det både syntes og hørtes godt på dem.

Skal jeg gi ros, så skal den rosen være fortjent. Jeg tenkte at det var like greit å si dette slik at elevene som hadde blitt vant til å høre hvor flinke de var, ikke fikk kultursjokk av meg som lærer. Jeg holdt på denne linjen og det gikk fint. Rektoren fikk ikke, så vidt jeg vet, noen klager på metoden. Kanskje elevene tålte en mer nøktern linje av en utenlandsk lærer?

les også

Finland, landet der jeg vil være!

Jeg lurer på om ikke dette har endret seg i det norske samfunnet. Før i tiden, sier folk til meg, holdt det med en nøktern applaus. «Nå gir vi en fin liten applaus til femte trinn som spilte ukulele», sa man kanskje da. Man trengte ikke å være mektig imponert over det som ikke var noe å være imponert over.

Så noe har åpenbart skjedd. En utenlandsk operasanger sa en gang at man i Norge får trampeklapp uansett. I Italia og i Tyskland reiser folk seg bare ved eksepsjonelle prestasjoner, mens i Norge er det full guffe og stormende jubel, uansett. Selv på et sommerspel i Indrebygda reiser folk seg, og enhver medioker fremføring får stående ovasjoner. Rosen i Norge er hemningsløs. Det er nesten noe barbarisk over det.

Når koplingen mellom innsats og ros blir borte, så blir man kanskje fartsblind. Selv den ærlige og oppriktige rosen mister sin verdi, fordi man umulig kan tro på det lenger. Når diamanter dukker opp blant gråstein, hva sier man da? «Fantastisk» er brukt opp ved det gjennomsnittlige allerede. Kappløpet i rosing har nådd sitt absolutte høydepunkt.

les også

Den norske hyggeboblen

Som lærer tenker jeg at ros er best egnet og gir mest effekt når den er mest mulig konkret. For ungene forstår når rosen er tom. Barna selv skjønte jo at sommeravslutningen deres ikke var noe å rope hurra for. Hva med: «Dere har alle sammen blitt mye flinkere til å spille ukulele den siste uken dere har øvd og vi kan nesten høre hvilken låt det er. Dere må gjerne øve mer til juleavslutningen. Vi gleder oss til fortsettelsen!»

Det betyr ikke at man kritiserer barnet når man sier at barnet kan jobbe mer med saken og bli flinkere, og det knekker ikke selvtilliten til barna å høre at de kan bli bedre.

Men kunne vi slutte med all denne bobleplasten rundt barna og lære dem å tåle ubehaget ved ikke å være fantastiske? For det er robuste barn med et sunt selvbilde vi ønsker å oppdra, ikke barn som er pakket inn i illusjonen om at de er suverene uansett hvor elendige de er. Det er innsats, arbeid og progresjon som skal roses, ikke nødvendigvis – og slett ikke alltid – resultatet.

Det er først da vi kan begynne å glede oss til juleavslutningen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder