ABORTKAMP: – I denne omgangen vant vi en delvis seier over de konservative kreftene. Men vi har ingen rettigheter å miste – så sees i 8. mars-toget i dag, skriver Susanne Kaluza. Foto: NTB Scanpix

Debatt

Susanne Kaluza: «Hvilket jævla år er det egentlig?»

2018 skulle bli året da norske kvinner og menn kunne feire at vi hadde hatt rett til selvbestemt abort i 40 år. I stedet ble 2019 året da 8. mars igjen ble en kampdag for abortloven.

SUSANNE KALUZA, samfunnsdebattant og redaktør for boken «Abortkamp – maktkamp»

I 1687 bestemte kong Christian 5. at kvinner som tok abort skulle halshugges. Straffen var dobbel, siden folk trodde halshuggete ikke kom til himmelen. Dermed mistet kvinnene både livet her på jorda og muligheten for å nå Paradis.

Selv om straffen har endret seg med årene, måtte norske kvinner kjempe helt til 1975 før abort ble avkriminalisert. Først i 1978 fikk vi muligheten til å bestemme selv om vi ønsket å avslutte et svangerskap. Spør du besteforeldregenerasjon vil mange kunne dele minner om nabojenter som kastet seg fra låvetak i desperate forsøk på å abortere, eller småbarnsmødre som døde av infeksjoner etter å ha betalt kvakksalvere store summer for å abortere nok en munn de ikke ville klare å mette.

les også

Kristin Gjelsvik: Skjønte at hun ikke kunne fjerne fosteret

Pluss content

2018 skulle bli året da norske kvinner og menn kunne feire at vi hadde hatt rett til selvbestemt abort i 40 år. I stedet ble det året vi nok en gang så hvordan rettighetene våre mødre, bestemødre og oldemødre kjempet fram, ikke er vunnet en gang for alle, men må forsvares igjen og igjen. Det er derfor vi 8. mars i år igjen tar til gatene for å slå tilbake angrepet mot abortloven.

Kristelig Folkeparti har programfestet at de ønsker å fjerne abortloven. De vil erstatte den med fosterets rett til liv fra unnfangelse. En slik lov vil være en grov nedvurdering av kvinners evne til å bestemme over egen kropp og å ta kloke valg for seg og sin familie. En slik lov vil i praksis tvinge kvinner til å gjennomføre svangerskap de ikke ønsker. Siden de foreløpig ikke har nok makt til å gjennomføre en så dramatisk endring har strategien til de religiøse og konservative kreftene blitt å angripe abort-prosessen fra så mange ulike kanter som mulig.

Internasjonalt er det en del av en større trend å gradvis svekke kvinners valgfrihet ved å innføre stadig flere restriksjoner på abort. Men at alternativet til lovlige og medisinsk trygge aborter er ikke er færre aborter. Alternativet er utrygge aborter. Skam-belagte aborter. Og for de rikeste: Abort-turisme.

les også

Regjeringen lanserer ny kvinnehelsestrategi:

Mens det i 2013 tok flere måneder å mobilisere folk mot legenes reservasjonsrett, kom det høsten 2018 raskt på banen et bredt spekter av stemmer for å protestere mot den foreslått endringen. De protesterte fordi de ikke lenger følte de hadde noe valg. Fordi taushet ikke lenger var mulig. Etter å ha holdt historien om sin mulithandikappede sønn Joachim tett til brystet i 17 år, snakket Ellen Arnstad i VG for første gang om «ventesorgen». Om hvordan det var å få beskjeden om at sønnen hennes gradvis ville miste synet, miste evnen til å løpe, gå og spise selv, og så dø altfor ung.  Hvordan det var å gå gravid to ganger til og vente på svarene fra testen: Hadde den lille i magen den samme sykdommen. Anette Garpestad beskrev i Morgenbladet hvordan hun fikk svar på testen og deler den brutale sorgen, skammen og håpløsheten over å miste et barn hun ønsket seg sterkt.

Også folk som aldri tidligere hadde vært i media valgte å åpne opp om noe av det meste smertefulle de hadde stått i. Ikke uten personlig kostnad brøt de tabuer. Fordi politikerne måtte forstå. Politikk handler om mennesker. Åpenheten disse skribentene viste var nytt. Og bredden i engasjementet var nytt.

les også

Lysbakken om Solbergs rolle i abortdebatten: – Uverdig

Men de personlige historiene sto ikke alene. Folket fikk støtte fra fagfolkene. Fostermedisinere ga oss medisinsk statistikk, advokater delte juridiske betraktninger, og politikere på tvers av det politiske spekteret argumenterte fra hver sin plattform innstendig for én ting: Abortloven må bestå.

Du kan ikke være litt gravid. Du kan ikke ha litt selvbestemmelse over egen kropp. Er du født som kvinne er du også født med vissheten om at en uønsket graviditet kan ramme deg. Det er du som kjenner det murre i magen, du som brått kaster opp ved lukten av brød, du som kan ligge med kald gele på den bulende magen og høre en lege med alvorlig stemme forklare at her er det en hjernebro som mangler.

I denne omgangen vant vi en delvis seier over de konservative kreftene. Selv om statsministeren jobber for å gjøre valget vanskeligere for kvinner som trenger en fosterreduksjon, ble paragraf 2c i abortloven spart.

Men vi har ingen rettigheter å miste – så sees i 8. mars-toget i dag!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder