SVINDLET: Cecilie Fjellhøy ble lurt av den såkalte Tinder-svindleren. Foto: Kristoffer Kumar, VG

Debatt

Svindlet på Tinder: Hvor er bankenes etiske ansvar?

For to uker siden sto jeg fram med historien min i VG. Jeg har blitt bedratt av det jeg trodde var min kjæreste, men som viste seg å være storsvindleren Simon Leviev – eller Shimon Hayut, som er hans virkelige navn.

CECILIE FJELLHØY

Jeg sitter igjen med milliongjeld etter å ha blitt lurt til å ta opp store lån for ham fordi han og hans team av medhjelpere manipulerte meg med trusler til å tro at han og også jeg var i livsfare og derfor trengte min hjelp.

Pengene brukte han i stedet på egen luksus, og til å lure nye kvinner. Hayut er tidligere domfelt og fengslet i Finland, etterforskes nå i England, Tyskland og Sverige og er etterlyst i Storbritannia og Israel. Flere andre kvinner har blitt rammet og sliter med både økonomi og manglende tillits- og selvfølelse i etterkant. Jeg har blitt kontaktet av mange av dem, og fått mye støtte fra folk både i Norge og utlandet etter at saken min ble kjent.

Tinder-svindleren er etterlyst i flere land, men er fortsatt på rømmen:

Jeg har blitt intervjuet blant annet i TV2s «God morgen Norge» og «Ukeslutt» i NRK P1. Der har temaet vært min egen opplevelse, og i liten grad systemkritikk. Det har vært tøft for meg å fortelle, men jeg mener det er viktig å gi denne typen svindel et ansikt, slik at vi kan hindre flere i å bli lurt og kanskje bidra til at Hayut pågripes.

Men nå som hele forløpet er gjort rede for, ønsker jeg å debattere bankenes ansvar i saker som denne. Jeg må fremdeles håndtere bankenes krav, selv om jeg ble presset til å ta opp lånene og derfor bestrider gyldigheten av dem. Hvordan var det i det hele tatt mulig for meg å ta opp så store lån? Jeg fikk ikke en eneste telefon fra bankene om søknadene, og ingen ekstra bakgrunnssjekker ble gjort unntatt kredittvurderingen.

les også

Israelsk ektepar i New York: Tindersvindleren lurte oss for 42.000 dollar

Tidlig påberopte jeg meg avtaleloven § 28, som sier at låneavtalen er ugyldig hvis den er inngått under påvirkning av trusler. Like fullt står det mitt navn på lånene, og jeg har hele tiden ønsket en ryddig og transparent prosess i saken. Men det har ikke vært enkelt for meg å manøvrere i dette. Jeg henvendte meg til Jussbuss for å få juridisk hjelp, og fikk raskt beskjed om at saken var for komplisert for dem. Jeg anmeldte også ved Øst politidistrikt, men ble møtt med et skuldertrekk. Jeg ba bankene om å legge saken i bero og fryse rentene til vi visste mer om anmeldelse og videre etterforsking. Dette sa bankene nei til, og i mens har gjelden steget betraktelig.

I kontakten med bankene har moren min vært en uvurderlig støtte for meg. Sammen har vi svart på henvendelser og sendt nødvendig dokumentasjon. Vi merket tidlig at det var ”førstemann til mølla”. Banken som kommer først til namsmannen, får hele sitt lån innfridd før neste bank står klar med sitt krav. Altså er det i bankenes interesse å ikke gjøre de nødvendige undersøkelsene og heller sende så raskt som mulig til inkasso.

les også

Bodde med Tinder-svindleren: – Sa han jobbet som hemmelig agent

Jeg vet godt at bankene driver business og ikke veldedighet. Jeg forventet ikke at de skulle ettergi gjelden min uten grundig dokumentasjon. Men når de jo fikk dokumentasjon på at jeg har blitt manipulert og truet, håpet jeg på mer medmenneskelighet og forståelse – for hvor lang tid dette vil ta, og for den vanskelige situasjonen jeg er i. Heldigvis har Gjensidige vært fantastiske, gjort nødvendig research og kommet frem til at det jeg sier, er sant. Det setter jeg utrolig pris på og har gitt meg styrke i en veldig vond tid.

Talspersoner fra enkelte av bankene har besvart meg i de VG-artiklene som har blitt publisert. De sier jeg har forledet dem, og at de må kunne stole på opplysningene kundene gir i sine lånesøknader. Når det gavner dem, stoler de på kunden. Men når jeg oversender dokumentasjon på trusler jeg ble utsatt for, er ingen bevis gode nok for dem – da tror de ikke på meg som kunde. Dette er en inkonsekvent holdning.

les også

To millioner på luksus: Slik brukte Tindersvindleren Cecilies penger

Det høye lånebeløpet jeg klarte å få tatt opp, viser desperasjonen jeg var i, og hvor enkelt det er å skaffe seg lån i Norge. Jeg skulle så inderlig ønske at velfungerende og trygge systemer kunne stoppet meg før det gikk så langt. Kanskje burde ikke Bank-ID være signatur ved inngåelse av lån, spesielt ikke forbrukslån? Hvordan kan bankene vite hva slags tilstand personen som sitter og trykker på kodebrikken, er i? Dette ble understøttet av Endre Jo Reite, direktør for personmarked i BN Bank, i en artikkel publisert hos E24. Han savner yrkesstolthet, og slår nå alarm om sviktende kontrollrutiner hos bankene. Det er godt å se at selv personer i banknæringen er enig med meg. Jeg er takknemlig for at Gjeldsregisteret endelig blir en realitet i løpet av første kvartal i år, for det vil gi bankene mer informasjon om søkeres situasjon enn kun selvangivelsen. Men det er synd det har tatt over elleve år før registeret nå kommer på plass.

les også

Dette er Tinder-svindlerens nettverk

Jeg står i stormen, trass i tabloide overskrifter, harde kommentarer og trusler om søksmål fra enkelte banker om rettssak. For jeg vet at det er mange der ute som har det som meg, som er alene, motløse og føler seg små i møte med mektige banker.

Hva mener regjeringen og statsministeren? Er det riktig at bankene blir beskyttet av loven, og at det er til det beste for dem å sende saker så raskt til namsmann og forliksråd og bruke offentlige penger?

Forbrukslån er ikke for folk flest. På kjøpet kommer skyhøye renter, og lånene er svært vanskelig å håndtere for gjennomsnittsmennesket. Hva med å regulere slik at vi får en mer etisk bransje som faktisk sjekker at personer faktisk skaffer seg forbrukslån på de riktige premissene? Det tror jeg ville spare staten for store utgifter, og mange uheldige menneskeskjebner vil kunne unngås.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder