DYSTERT: En aggressiv nasjonalisme er på fremmarsj i Øst- og Sentral-Europa. Her fra feiringen av Polens nasjonaldag i november. Foto: Jæger, Odin

Debatt

EUs naive optimisme en saga blott i Øst-Europa

Når EU har satt i gang prosessen som kan medføre at Polen taper sin stemmerett i Den europeiske union, er det «gult kort» til alle ny- nasjonalistene i Øst-Europa.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

HANS-WILHELM STEINFELD, Cand.philol, partner Corporate Communications a/s

Hans-Wilhelm Steinfeld. Foto: Møller-Hansen, Janne

Det er også et farvel med naiv optimisme om disse kreftene, noe som har preget EU-kommisjonen siden utvidelsen av EU med 100 millioner østeuropeiske borgere den 1. mai 2004. Allerede den gangen var det meget tydelige tegn på ny og aggressiv nasjonalisme i Ungarn, Polen, i den baltiske statene og i det området som tidligere het Øst-Tyskland. EU-kommisjonen håpet, at bedret levestandard skulle gi ungdommen i øst noe mer fruktbart å tenke på enn aggressiv nasjonalisme. Angela Merkel kalte Lech og Jaroslaw Kaczynski for «de forferdelige brødrene» i Warszawa. Fra 2004 til 2013 tredoblet Polen sitt brutto nasjonalprodukt. Fra 2005 til 2010 var Lech Kascynski president i Polen, mens broren Jaroslaw ble statsminister.

Det fins noen felles trekk i nyere utvikling som dagens hodepine i EU, Visegrad-statene, deler. Disse landene er Ungarn, Tsjekkia, Slovakia og Polen. Politisk knytter Østerrike seg stadig nærmere disse statene. Ett problem er, at likviditeten, pengemengden i de gamle, østeuropeiske statene som lå bak Jernteppet frem til Berlin-murens fall 10. november 1989, bare utgjør en tiendedel av likviditeten i vest den dag i dag.

Helt fra Jernteppets fall ble det påpekt at det fortsatte å eksistere et økonomisk jernteppe i Europa. Østeuropeernes drøm om «å ta igjen vest» i levestandard ble ikke oppfylt. Selv fikk heller ikke noen av statene i øst bukt med korrupsjon og byråkrati, mens EU ikke klarte å løfte dem økonomisk slik alle hadde håpet.

Årsaken var selvsagt finanskrisen i 2008. Eurokrisen viste EUs muskelsvinn. Dette ble åpenbart under EUs «Partnerskap for Øst» i Vilnius 2013. Da ønsket Ukrainas daværende og prorussiske president Viktor Janukovitsj å ta det store spranget mot vest, få en assosieringsavtale med EU. Mens Ukraina hadde en gassgjeld til Russland den gangen på 30 milliarder dollar, kunne EU bare tilby Ukraina økonomisk støtte på 800 millioner euro. Så gikk det galt, meget galt.

Ny-nasjonalismen i de tidligere Warszawapakt-statene er rimelig å betrakte som et resultat av, at disse landene ikke fikk leve ut sine nasjonale ambisjoner og drømmer under 50 år med sovjetdominans. I 1989 blandet ikke Sovjetunionen seg lenger inn i prosessene i Sentral- og Øst-Europa, skrev Mikhail Gorbatsjov i sin siste bok fra i høst. Østeuropeerne forsto ikke, at å være nasjonal ikke er det samme som å være nasjonalistisk, for det er å være glad i eget land på andres bekostning.

Det oppsto et verdivakuum da kommunismen brøt sammen i øst. Da grep alle disse samfunnene tilbake til verdiene som rådde før de havnet under den kommunistiske jernhælen. Og på grunn av andre verdenskrig, grep de så tilbake til tiden før krigen. Per 1936 hadde alle de land som vi kalte for østeuropeiske, fascistlignende lovgivning. Unntaket var Tsjekkoslovakia og Estland, faktisk et lite unntak, men et unntak.

Etterkrigsgenerasjonene i Vest-Europa fikk en annen overlevering fra den andre verdenskrig i oppdragelse og skole enn ungdommen fikk i øst. Den anti-totalitære «vaksinen» i vest la vekt på sivile lidelser, konsentrasjonsleirene og det tyske hemmelige statspolitiet, Gestapo. Et slikt oppgjør ble ikke mulig i det sovjet-dominerte Øst-Europa. For i det systemet fortsatte man med å holde seg med fangeleirer og hemmelig politi. Så der ble overleveringen diktert av Kreml om, at «vi var de sterkeste». Hymnen til våpnenes triumf og dyrkingen av «det sterke» hadde sin klangbunn i nazismens forakt for svakhet. Dette kjernepunktet beskrev filosofen Harald Ofstad i sin doktorgrad i 1956. Ungdommen i Østerrike fikk ikke undervisning i landets medløperi med Nazi-Tyskland etter 1938 helt frem til 1990. Valget i Tyskland i høst viste, at Alternative für Deutschland sto sterkt særlig i det tidligere Øst-Tyskland, i Vorpommern-Mecklenburg og i Sachsen.

les også

Best for Tyskland

Mennesker som måtte utholde langvarig undertrykkelse, blir ikke tolerante men sinte. Det viser offermentaliteten i Øst-Europa. Alle ser seg som ofre, men ikke at naboen også var det.

Historieskrivningen i øst er betegnende for det som menes med denne refleksjonen. I Budapest ligger undertrykkelsens museum på Andrasi ut. Nr. 60.

Her får russerne 80-90 prosent av «pepperet» mens tyskerne bare får 10 prosent. Og dette til tross for at Nazi-Tyskland sendte 4-500 000 ungarske jøder til Auschwitz fra våren 1944.

På represjonsmuseet i Latvias hovedstad Riga fremheves SS-generaler som var der under krigen som frihetshelter i kampen mot Stalin. I Estlands hovedstad Tallinn erstattet man sovjetsoldaten som krigsminnesmerke med et monument av et kors om faktisk var på våpenskjoldet til SS-Divisjon Estland. I Polen ba daværende president Aleksander Kwasniewski (1995-2005) først om unnskyldning mot slutten av sin styringstid for massakren på polske jøder fra sommeren 1941 i Jedwabne. Under beskyttelse av tyske våpen myrdet polakkene tusenvis av tyske jøder der. I Kiev holdt «frihetens presidentkandidat» Viktor Jutsjenko seg med klare antisemitter under «den orange revolusjonen» i desember 2004, fortalte ansatte i Ukrainas Holocaust-senter til NRK den gangen. Østeuropeerne forklarer sitt nazistiske medløperi med stalintidens terror. At én forbrytelse aldri kan forsvare en annen, oppfattes ikke ved selvrettferdighetens alter.

Under den oransje revolusjonen i Ukraina kom spørsmålet om de rødbrune tradisjoner i Polen, Ukraina og Øst-Europa opp i Norge på grunn av et seermøte i NRK i desember 2004. Polens Oslo-ambassadør Andrzej Jaroszynski fordømte meg for å ha påpekt forholdene som er beskrevet her. Gjennom hele vinteren 2005 fikk han god hjelp av Polens sympatisører i Oslo. Aftenposten «huset» et langvarig ordskifte. Under dette langvarige ordskiftet sa jeg det ville bli bråk den dagen London og Paris oppdaget hva som skjedde med brun verdi-restaurering i Øst-Europa, og det skjer først nå! Polens utenriksminister Adam Daniel Rotfeld truet meg med rettssak gjennom VG den 26. januar 2005.

Det er vondt å bli sint når ingen blir redd. Men nå høster EU det John Steinbeck så litterært kalte for «Vredens druer» i Øst-Europa. Både der og i Russland syndes det vilt mot klokskapen i et det gamle, russiske ordtaket «klok mann lærer av andres feil – bare en tosk lærer av sine egne!».

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder