HARDTSLÅENDE DUO: Justis- og innvandringsminister og hennes politiske rådgiver Espen Teigen provoserer kronikkforfatteren. Foto: Helge Mikalsen

Debatt

Høyre og Venstre er høyrepopulismens stumme gisler

Donald Trump er for lengst avslørt som notorisk løgner og trakasserer. Han skjeller ut og degraderer sine motstandere. Metodene hans kopieres hver dag av Frp i Norge fordi de virker.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

DAGFINN NORDBØ, forfatter og satiriker

Dagfinn Nordbø. Foto: Møller-Hansen, Janne

Vi har alle sett Trumps metoder i bruk: Folk du er uenig med, eller sier ting du ikke liker, blir tildelt kallenavn og degraderende karakteristikker: «Crooked» Hillary, «Sloppy» Joe, «Shithole countries» - det tar liksom aldri slutt. Hver dag et nytt skjellsord.

Sist ut her hjemme med bruk av Trumps dreiebok er Sylvi Listhaug, som nå er justis- og innvandringsminister. Som en av landets mektigste kvinner, og altså øverste leder av justissektoren, går hun ut og kaller en gruppe mennesker for «monstre». Det bør i utgangspunktet diskvalifisere henne fra statsrådsposten, men som vi alle vet har partiets villstyringer veldig god slakk fra Erna Solberg. Linen kan tydeligvis strekkes så langt som helst, for uten Frp henger jo ikke det borgerlige prosjektet sammen. Høyre (og nå også Venstre) er blitt et høyrepopulistisk partis stumme gissel, og sitter stille i båten uansett hva slags vulgære uhyrligheter som blir servert.

les også

Politiet: Grove voldtekter mot voksne havner bakerst i køen

I Dagsnytt Atten på NRK P2 fikk vi demonstrert enda en av Listhaugs velbrukte teknikker, nemlig såkalt stråmannsargumentasjon. Med den sylskarpe menneskerettighetsjuristen Anine Kierulf som motdebattant, fikk Listhaug virkelig noe å bryne seg på. Det er helt soleklart at Listhaug ikke har tatt inn over seg noe som helst av den kriminalpolitiske debatten og utviklingen av strafferettspleien i Norge de siste 40 årene, enda et tydelig tegn på at hun, etter mitt syn, er uegnet i sin posisjon. Da Kierulf påpekte at i norsk strafferett og kriminalpolitikk kaller man ikke folk for «monstre», parerte Listhaug med at da støtter man de pedofile.

Det er stråmannsargumentasjon av vemmeligste sort. Som om ikke det er 100 prosent konsensus i Norge om at overgrep mot barn er blant de verste forbrytelser som begås, og som må forebygges og straffes med alle de midler vi har til rådighet?

Likevel ga ikke Listhaug seg på dette punktet, men malte smilende og monomant videre på de samme argumentene når hun ble konfrontert. Det Listhaug vet, er jo det samme som Trump vet, det går hjem hos store deler av velgermassen. Ved å kalle en viss gruppe mennesker for «monstre» gir hun et inntrykk av at Frp er den tøffeste i klassen ikke bare på innvandringspolitikk, men også i kriminalpolitikken. Rent politisk vil hun få gjenhør hos ekkokammeret, og kan dermed gi blaffen i all anstendighet. Hun snakker bare til sine egne.

les også

«Monster»-ministeren

I Trumps USA har presidentens uttalelser ført til at ytterliggående krefter har blitt kraftig legitimert, og det samme vil skje her hjemme. Så lenge Listhaug får brutalisere debatten og bruke dehumaniserende betegnelser, vil mennesker med tilsvarende holdninger føle at de har aksept og innpass i landets øverste ledelse.

Kommentarfeltene under Listhaugs Facebookpostinger er den rene sumpmark, og så lenge hun og hennes rådgiver Espen Teigen vet det, gir de blaffen i alle betenkeligheter. De snakker som sagt kun til sine egne. Espen Teigen har lært opp Listhaug i hvordan man er vulgærpopulistisk på sosiale medier, noe Teigen praktiserer daglig på sin Twitterkonto. Teigen deler friskt ut karakteristikker til gud og hvermann, og dette er altså en mann i landets øverste politiske sjikt, som du og jeg betaler lønna til. Forskjellen på Trump og Teigen er blant annet at Trump ikke sletter sine tweets, noe Teigen gjør. Han tror tydeligvis at folk ikke legger merke til dette, og en rekke tvitrere har begynt å ta skjermdumper av det han legger ut.

I USA pekes det gjerne på at mange av Trumps verste utspill kan være gjort for å distrahere offentligheten fra andre saker, som er enda mer pinlige for ham. I Listhaugs tilfelle kan vi godt tenke det samme: Frp har som eneste parti håndtert varslingssaker i #metoo på en helt elendig måte, nemlig ved det som etter alt å dømme - siden det er i tiden å kalle en spade for en spade - er ren løgn. Hvor er logikken i at alle partier har innrømmet å ha fått varslingssaker, men Frps øverste ledelse «ikke husker» meget alvorlige varsler, som i tillegg har kommet både skriftlig og muntlig til flere tillitsvalgte? Vi vet allerede at Siv Jensen var orientert om Søviknes- og Birkedal-sakene, men løy om dem inntil sannheten kom fram. Hvorfor skal vi da tro på Siv Jensen nå?

Det Frp gjør i denne og en rekke andre saker er at de skaper enda mer politikerforakt. Én ting at at Frp ikke skjønner eller vil anerkjenne at Norge har en av verdens beste strafferettspleier. De henger igjen i en klassisistisk kriminalpolitikk som justisminister Inger Louise Valle kastet på skraphaugen allerede på 70-tallet. Det er grunner til at vi har langt lavere antall fengslede og tilbakefall i kriminalsektoren enn andre land: Nemlig at vi ikke dehumaniserer, men satser på at forbrytelser kan forebygges ved å behandle forbrytere som mennesker. Vi skiller mellom handling og person. Men, sannsynligvis ser Frp varslingssaken om Leirstein som så mye mer pinlig for dem, at de i stedet går ut i media med løgner. Så setter de i gang en vulgærdebatt som kanskje i deres øyne kan distrahere offentligheten.

Trump erklærte i presidentvalgkampen at han kunne «skyte noen på 5th Avenue uten å miste en eneste stemme». Han har muligens rett i det, og Frp oppfører seg på samme måte.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder