FOR DE SVAKESTE: – Vi leger bør være oss vårt ansvar bevisst. Vi skal ivareta både velgjørenheten overfor den enkelte pasient, men samtidig hensynet til rettferdighet og likebehandling, skriver overlege Morten Horn. Foto: Øystein H. Horgmo

Debatt

«La lommeboka ligge igjen hjemme!»

Bør staten ta regningen for moderne kreftbehandling, dersom pasienten har betalt egenandelen på en million?

MORTEN HORN, overlege i nevrologi og medlem av Rådet for legeetikk

VG har omtalt flere saker der kreftpasienter har fått moderne behandling som ikke har vært dekket av norske myndigheter. De har hatt kreft som ikke kunne helbredes med etablerte metoder, så de har forsøkt såkalt «immunterapi» utenfor etablert indikasjon. Dette er en meget lovende, men foreløpig meget kostbar, behandlingsform som kan revolusjonere kreftomsorgen. Noen pasienter responderer meget godt, men andre får ingen effekt. Behandlingen kan også gi alvorlige komplikasjoner.

les også

Stephen Storvik (47) blir nektet immunterapi - fordi han har kjøpt behandling privat

I sakene VG har omtalt har behandlingen ikke vært godkjent av Beslutningsforum, men pasientene har fått behandlingen hos private helseinstitusjoner. Slik har de fått en mulighet til å demonstrere at behandlingen, i deres tilfelle, har hatt en formidabel effekt; den kan ha reddet livene deres.

Prisen de har måttet betale har ligget på mellom 300.000 og én million kroner.

Spørsmålet er om de nå kan få videre behandling i offentlig regi. Norge har en unntaksbestemmelse for behandlingsmetoder som er under vurdering – og om de skal innføres i spesialisthelsetjenesten. Forutsetningen er at pasienten skiller seg klart ut fra pasientgruppen for øvrig – det må foreligge et faglig grunnlag for at akkurat denne pasienten skal få en behandling som andre pasienter med samme diagnose ennå ikke får.

les også

13 vanlige symptomer som kan være kreft

Pluss content

VGs reportasjer reiser et viktig spørsmål: Dersom pasientene har demonstrert, gjennom en utprøvning de selv har finansiert, at de responderer på immunterapien – kvalifiserer de da for et slikt unntak?

Ved første øyekast blir svaret ja: Dette dreier seg om pasienter hvor det ikke finnes dokumentasjon for at immunterapien er nyttig ved deres diagnose, og man kan anta at flertallet av pasientene med diagnosen er non-respondere. Men nettopp disse individuelle pasientene har demonstrert effekt. Bedre kan det knapt dokumenteres at de utgjør et unntak, og dermed burde kvalifisere for unntaksbestemmelsen. Slik har også helseministerens nylig oppnevnte «Ekspertpanel» resonnert.

Men flere av pasientene har tross dette fått avslag, og da begrunnet med at den effekten de har demonstrert, har kommet etter behandling i det private helsevesenet. Selv om de har vist at de virkelig utgjør unntak, så «teller ikke» dette fordi beviset er framkommet gjennom egenbetaling. Det er lett å forstå at dette virker urimelig, og som en tung sten til byrden for pasienter som har ofret mye, og fått livet i gave. Medisinsk sett er det også vanskelig å godta: Dette er utvilsom rett behandling til rett pasient til rett tid – et kroneksempel på persontilpasset medisin.

les også

Store behandlingsforskjeller for alvorlig syke kreftpasienter: – Trenger en nasjonal kartlegging

Et grunnleggende medisinsk-etisk prinsipp er velgjørenhet; slik det framgår av etiske regler for leger, kapittel I § 1: «En lege skal verne menneskets helse. Legen skal helbrede, lindre og trøste. Legen skal hjelpe syke til å gjenvinne sin helse og friske til å bevare den.» Jeg skjønner godt at de behandlende kreftlegene fortviler over at pasientene deres nektes livreddende helsehjelp.

Et annet grunnleggende prinsipp er imidlertid rettferdighet, formulert slik i etiske reglers kapittel I § 12: «Legen må bidra til at medisinske ressurser fordeles i henhold til allmenne etiske normer. En lege må ikke på noen måte søke å skaffe enkeltpasienter eller grupper en uberettiget økonomisk, prioriteringsmessig eller annen fordel. Ved mangel på ressurser innen sitt ansvarsområde bør legen melde fra.»

Hvis vi skulle fulgt pasientenes og kreftlegenes forståelige ønske om offentlig finansiering i disse situasjonene, hva ville det egentlig innebære? Jo, i praksis betyr det at vi innfører en ordning med «egenandel» på opp mot 1 million kroner, for utprøvende kreftbehandling. De som kan starte utprøvingen hos et privat firma vil, om de responderer, få dekket videre behandling av Staten. De som ikke kan betale egenandelen vil stå uten behandling – og vil dø.

les også

Helsebarometeret: Flere nordmenn bekymret for todelt helsevesen

Saken er at det er biologien, ikke privatøkonomien, som avgjør om man er et av unntakene som kan respondere på immunterapi. Det er tragisk med velstående pasienter som dør av kreft, der kostbar immunterapi unntaksvis kunne ha hjulpet. Men det er like tragisk med fattige pasienter, som ikke en gang får sjansen til å prøve immunterapi. Kanskje bør flere norske pasienter få prøve ny og utprøvende behandling (f.eks. selektert på grunnlag av gen-tester), men da må det være lik tilgang for alle.

Saker som denne truer selve limet i det solidariske norske helsevesenet: Hvorfor skal fattige betale skatt, dersom skattekronene går til å finansiere livreddende behandling som bare de rike får tilgang til? Og hvorfor skal rike betale skatt, dersom de likevel ikke får behandlingen de trenger?

Politikerne står utvilsomt overfor en vanskelig balansegang! Men også vi leger bør være oss vårt ansvar bevisst. Den tradisjonelle legerollen tilsier at vi bryr oss aller mest om samfunnets aller svakeste. Vi skal ivareta både velgjørenheten overfor den enkelte pasient, men samtidig hensynet til rettferdighet og likebehandling.

Jeg mener vårt svar bør være: «La lommeboka ligge igjen hjemme, den har du ingen nytte av her!»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder