Kommentar

Tilbake til fremtiden

I dag har vi mer datakraft i lommen enn NASA brukte til å plassere en mann på månen for femti år siden. Så hva gjør vi her på jorden fremdeles?

Forrige mandag krasjet månelandingsfartøyet Apollo 11 under en konferanse i Seattle. Ikke det originale landingsfartøyet fra 1969, selvfølgelig, for det ligger fremdeles igjen på månen.

Men en holografisk filmgjengivelse av hele raketten og hele landingsprosedyren som Microsoft skulle demonstrere under Build-konferansen i programvaregigantens egen hjemby.

To storkanoner var leid inn for å lede demonstrasjonen. Forfatter Andrew Chaikin som skrev bestselgeren som HBOs tv-serie «From the Earth to the Moon» er bygget på. Og John Knoll fra filmselskapet Industrail Light and Magic som blant annet har laget spesialeffektene til alle Star Wars-filmene.

les også

60 år med bragder og tragedier for NASA

Pluss content

Alle prøvegjennomganger hadde gått smertefritt. Men foran publikum sviktet det fullstendig. Demoen krasjet på den antiklimatiske måten som dataprogram alltid krasjer. Ikke i et spektakulært inferno av flammer og vridd metall, men bare ved å ikke virke.

De to storkanonene ble stående tafatt på scenen uten at noe skjedde. Så var det hele over.

les også

Når skal NASA ta neste steg for menneskeheten?

Det ligger en slags bittersøt symbolikk for Apollo-generasjonen i at et halvt århundre etter at teknologien fra 1960-tallet klarte å lande et bemannet fartøy på månen, så klarer ikke verdens største programvareselskap å gjenskape bragden med det ypperste av dagens teknologi.

Det sier liksom litt om hvor utrolig skjør teknologien var den gangen. Hvor på hengende håret det var at noe gikk galt. Hvor dristig, storslått og nervepirrende de var, disse Apollo-ekspedisjonene.

Og mest av alt: Hvor rart det var at alt bare stoppet opp. Vi var jo bare kommet til første holme, rett ut i verdensrommets skjærgård. Vi skulle jo videre – kolonialisere planetene i vårt eget solsystem en for en, før vi ekspanderte videre til nye og fjernere galakser.

En stund gikk det rette veien. Apollo 11 plasserte en mann på månen første gang 20. juli 1969.

Apollo 12 i november samme år. Ekspedisjonen med ulykkestallet 13 holdt på å forulykke på dramatisk vis og returnerte til jorden med uforrettet sak, men Apollo 14, 15, 16 og 17 leverte åtte nye menn på forskjellige deler av måneoverflaten.

les også

Siste mann på månen er død

Men i 1973 var det slutt. Interessen dabbet av, og Vietnamkrigen kostet for mye. Opinionen skjønte ikke hvorfor man skulle bruke milliarder av dollar på å reise frem og tilbake til den golde steinklumpen med alle de andre problemene man slet med her hjemme.

Samme år begynte det knapt 18 år gamle vidunderbarnet fra Seattle Bill Gates på prestisjeuniversitetet Harvard. Her traff noen av de andre smartingene som han senere skulle jobbe med i Microsoft: Unge smarte ingeniørspirer som hadde vokst opp under romfartsprogrammet og latt seg inspirere av kjempeløftet etter Kennedys berømte tale i 1962 om å plassere en mann på månen innen utgangen av tiåret.

Da Gates ble student var det rimelig klart at det ikke var innen romforskning at fremtiden lå. Våpenindustrien overtok verdensrommet.

Hele datamarkedet var eid og kontrollert av gigantiske IBM, som hadde vært sentrale i Apolloprogrammet og ikke bare levert utstyret til romfartssentrene i Houston og på Cape Canaveral, men også systemet til den avgjørende Saturn V-raketten som hadde brakt mennene og maskinene til månen.

Det var til IBM man søkte seg om man ville bli «noe innen data». Gates og vennene begynte med å utvikle dataprogram for IBM. I løpet av de neste tyve årene fikk de bortimot totalkontroll over hele software-markedet og knuste dermed IBMs monopol da de begynte å selge til andre operatører samtidig.

Så i stedet for at all den innovative teknologien gikk inn i svære maskiner som raketter og sentrale datahjerner, gikk den inn i millioner, etter hvert milliarder av desentraliserte computere.

I dag bærer de fleste av oss rundt på mer avansert datakraft i smartfonen vår, enn det som ble brukt i Apollo-programmet.

Og likevel er vi fremdeles like landfast på jorden. Den enorme teknologiske revolusjonen vi har gjennomgått det siste halve århundret har skjedd på helt andre områder, først og fremst innen kommunikasjon.

NASA hadde et uttalt mål om å lande et menneske på mars i løpet av 2030-årene. Men for halvannet år siden gjorde organisasjonens øverste ansvarlige for bemannet romferd, William H. Gerstenmaier, det klart at man ikke hadde budsjetter til noe slikt.

Med litt flaks kan vi rekke det til 100 årsjubileet for månelandingen – om femti år.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder