Den norske skolens forfall

Norge må bestemme seg: Skal «kunnskapsnasjonen» bare være et retorisk begrep – eller skal det fylles med innhold også?

SANNA SARROMAA, finne, feminist og forfatter

For en stund siden hospiterte min niese et par uker på en videregående skole i distrikts-Norge. Hun har hatt ett år fransk på ungdomsskolen, to timer i uken, og gikk uforberedt og rett på en franskprøve på andre trinn. Hun kom hjem med karakteren fire. Hun syntes det var rart, for de andre hadde jo hatt fransk i drøyt fire år, hun bare i litt over ett. «Har de ikke lært noen ting her?» spurte hun. Jeg sa at jeg ofte hadde lurt på det samme selv.

Alle har rett på videregående opplæring. En rettighet tar ofte vekk ansvaret og egeninnsatsen, noen ganger motivasjonen likeså.

Her i Innlandet får 90 prosent plass på førstevalget sitt når de søker seg til videregående opplæring. Lederen for inntak uttalte i fjor at han skulle ønske at alle fikk plass der de ønsket. Jeg tenker at andelen burde være mye lavere. Når man surfer til videregående skole uten konkurranse og ofte uten tilstrekkelig kunnskap fra ungdomsskolen, er resultatet nettopp det niesen min var vitne til. Nivået senkes over hele linjen. Alle skal med, og for at alle skal klare å være med, holdes alle nede. 

Hele 3400 elever gikk ut av grunnskolen uten grunnskolepoeng i år. Også de har rett til videregående opplæring. Folk som ikke engang fysisk har vært på ungdomsskolen har rett til å fortsette. Hva man kan, eller i dette tilfellet ikke kan, fra før tar ikke vekk retten til å dundre på videre. Det blir lærernes oppgave og ansvar å tette hullene i kunnskapen som har oppstått ved manglende ansvar og innsats. Ofte får lærerne også skylden for uteblitte læringsresultater og dårlige karakterer.

Altfor mange uten gode nok teoretiske evner eller arbeidsvaner havner på studieforberedende linjer. Da jeg selv var lærer på studiespesialisering, tenkte jeg: Det er altfor mange elever som aldri burde vært her. Jeg var neppe den eneste som tenkte slik, men disse er politisk ukorrekte tanker i landet der alle er like flinke, uansett evner og innsats.  

Elever som kommer inn på særskilte vilkår, de som har en bunke papirer fra PPT med seg, kan bare velge og vrake blant linjene. Elever med veldig spesielle behov og vansker skal på død og liv integreres og inkluderes, selv om de ikke har utbytte av undervisningen. De oppbevares. Noen av dem synes kanskje det er kult å være i en studieforberedende klasse, men uten intellektuelle evner ender man bare opp som en maskot. Det har jo alltid vært målet med norsk integreringspolitikk: Elever med funksjonshemminger og diagnoser er utstillingsdokker som viser at jøss, verden er mangfoldig. Det er mindre viktig hva eleven lærer – eller hva andre elevene lærer, utover denne altoverskyggende mangfoldigheten. Jeg har aldri forstått at en enkeltelevs rett til å bli integrert er en rett som slår andre elevers rett til læring og arbeidsro, men jeg er jo ikke norsk.

Vi begynner også å få den første generasjonen med elever som er digitalisert til døde. I kommunen min utrustes barneskoleelever med en iPad. Mange greier ikke lenger å løse de enkleste oppgavene uten å støtte seg på Google eller Wikipedia. Hjernen brukes ikke til å huske og forstå. 

Fokuset på grunnskolen er på tasting og klikking. De fleste lærer klipp og lim bedre enn memorering. Elever i fremmedspråk har aldri lært å pugge, selv om det er så å si umulig å lære tysk eller fransk uten å pugge gloser.

Tilrettelegging er tidens mantra. Ja, lærere skal naturligvis forsøke å få det beste ut av alle elevene, men lærere er heller ikke tryllekunstnere. Man kan ikke lage gull av gråstein. Ikke engang best mulig tilrettelegging gjør mindre intelligente personer veldig smarte. Late blir heller ikke flittige, hvis de ikke selv tar et tak. Læreren kan, og skal, motivere, men heller ikke læreren klarer å trylle fram arbeidsinnsats. Den skal oppstå hos eleven.

Allmennlærerutdanningen er en katastrofe som har ødelagt for grunnskolen og alle steder der allmennlærere slippes inn for å undervise i fag de ikke kan, eller kan veldig lite om. For å tilfredsstille de nye kompetansekravene, tar lærere over hele landet brevkurs. De gjør dem kompetente på papiret, men de faktiske kunnskapene etter 30 studiepoengs fjernkurs fra diverse distriktshøyskoler som tilbyr hasteutdannelser til fagkompetanse er så som så. 

Sammenslåing av gymnas og yrkesskoler var en sosialistisk drøm og en skikkelig dum idé, ikke minst fordi lærere som var kvalifisert til å arbeide i yrkesskolen etter hvert også ble brukt på gymnasklasser. Sannheten er at jo mindre du kan av faget ditt, dess dårligere er du til å undervise i faget. Det hjelper ikke å være en eminent pedagog om man ikke kan selve substansen. Man skal jo helst ha noe å formidle også.  

Ganske oppsiktsvekkende har andelen av lærere med lektorkompetanse i videregående skole falt fra over 70 prosent på 70-tallet til dagens nivå på under 40 prosent. Det blir enda mer oppsiktsvekkende når man tenker at lektorer hadde en lengre utdannelse på 70-tallet. Finland har en lektordekning på 100 prosent; alle lærere på absolutt alle trinn har en mastergrad. Det er klart det betyr noe for elevers læring – antakeligvis mye mer enn varm skolemat (som man forresten også har i Finland).

Jeg savner en skole for læring og dannelse. Alle fylker har fått mobbeombud, men de fleste fylkene hadde trengt et fagombud. Det er jo fagligheten som er helt glemt i den norske skolen. Skolen er mer opptatt av at elevene skal være sosiale, inkluderende, tolerante og politisk riktig tenkende enn at de faktisk skal kunne noe. Det er alltid en temakveld om psykisk helse, men det er aldri temakvelder om studieteknikk. 

Hva er løsningen? Allmennlærere må for guds skyld holdes i barneskolen, og resten av skolesystemet må rustes med lektorer. De elevene som ikke har gode nok teoretiske evner og -vilje til ordentlig innsats, må ikke slippes inn på studiespesialiserende linjer for å senke nivået der. Skal man gå på studiespesialiserende, bør man minst ha et karaktersnitt på rundt fire fra ungdomsskolen.

I Finland nyter læreren respekt både på skolen og i samfunnet ellers. De er respekterte yrkesutøvere. Det skyldes at de har solid utdanning og kompetanse, og ikke hvem som helst slippes inn på lærerutdannelsen. I motsetning til Norge, er det høyst uvanlig at læreren i faget ikke kan faget sitt. Engelsklæreren har gjerne master i engelsk fra et universitet, i tillegg til et opphold i et engelsktalende land bak seg. Når rektorer i Finland rekrutterer, ansetter de gjerne de beste. Når rektorer i Norge rekrutterer, ansetter de ofte de billigste.

Den fag-forringelsen og mangelen på kunnskap vi er vitne til forplanter seg videre til høyskoler og universitet. Snart har studenter ingen akademiske ferdigheter når de begynner på høyere utdanning.

Norge må bestemme seg: Skal kunnskapsnasjonen bare være et retorisk og diskursivt begrep – eller skal det fylles med innhold også?